Redaksjonen

Skribent

Les appellene i sin helhet nederst i artikkelen.

Det har gått 24 år siden Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i en alder av 15 år. På minnesmarkeringen 26. januar i år sier Umar Ashraf, daglig leder i Antirasistisk Senter, i sin appell at det er viktig å bruke Benjamindagen på å ta ungdommen og deres beretninger om rasisme på alvor.

Vi som til daglig jobber med ungdom, med antirasisme, og mot fascisme, nazisme og høyreekstremisme, vi ser ikke spøkelser på dagtid. Vi varsler fortsatt om noe reelt.

Umar Ashraf

For rasistiske holdninger finnes fortsatt blant oss, om så i nye drakter. Appellant Naomi fra Agenda X viser til normaliseringen av rasisme i språket vårt:

— Det starter med begreper som «snikislamisering». Det starter når politikerne peker fingre mot innvandring, samtidig som de kutter støtte til integreringstiltak. Det starter når man bruker n-ordet, selv med gode intensjoner. Det starter når vi peker fingre mot ungdomskriminelle samtidig som vi kutter i forebyggende tilbud.

Ungdom som oss, henger på Agenda X, på Forandringshuset, på Ammerudklubben og på Bush. Der setter vi ord på følelser, og noen ganger følelsene som oppstår når rasismen, eller dårlig retorikk, treffer oss.

Både Naomi og medappellant Ameli, også fra Agenda X, legger vekt på viktigheten av felles rom hvor ungdom som dem kan finne tilhørighet hos hverandre og prate fritt om følelsene som oppstår i møtet med rasistisk retorikk.

— Vi har kanskje ikke offentlighetens forståelse eller statsministerens sympati og tale lenger, men vi har oss, sier Ameli.

Glem ikke.

Se innslaget fra Dagsrevyen.

Umar Ashraf, daglig leder i Antirasistisk Senter

Året var kanskje 1999. Jeg gikk i alle fall på Hauketo ungdomsskole.

Som mange andre ungdommer som gikk på Toppåsen barneskole, og som opplevde å bli splittet mellom to ungdomsskoler, tok også jeg turen ut til gamle venner som havnet på den andre siden av togskinnene. Altså, til Holmlia ungdomsskole. Det var første gang jeg møtte Benjamin. De kalte han Baloo. Han, var en smilende fyr, som nikket med en oppadvendt hoderykning til alle han møtte. Sånn hilste vi flere ganger.

Så gikk det mange dager, og etter hvert så jeg ikke så mye til folka på Holmlia.

Så, 26. januar, 2001, skjedde det utenkelige. Benjamin hadde blitt drept av nynazister. Brutalt. Utenkelig. Urettferdig. Feigt. Og dagene etter, søkte både jeg, og mange andre som har vokst opp med postnummer 1251 til 1262 seg tilbake til Holmlia. Benjamin etterlot seg et stort tomrom, det var mange som var glad i han. Jeg husker å ha sittet i et klasserom, hvor det var mange som gråt. Samtidig, var det nå også et stort element av frykt i nærmiljøet. Begge disse aspektene, gjorde at folk søkte samhold, og fant trygghet i hverandre.

La det ikke være noen tvil. Dette var også en kollektiv samfunnssvikt, spesielt på systemnivå. Det hadde ikke vært mangel på bekymringsmeldinger. Det, er det heller ikke i dag. Vi som til daglig jobber med ungdom, med antirasisme, og mot fascisme, nazisme og høyreekstremisme, vi ser ikke spøkelser på dagtid. Vi varsler fortsatt om noe reelt.

Det blåser en kald, mørkeblå vind over verden, også nasjonalt, her i Norge. De ytringene, de handlingene og de ekstreme politiske ideologiene vi har advart mot i så mange år, ser vi nå er tatt delvis inn i varmen. De har fått et nytt omslag. Same shit, different wrapping, som man sier.

Så når vi snakker om Benjamin, er det fint å tenke på det nasjonale engasjementet vi så den gang da. Men med årene, har det riktig og fint nok blitt til noe lokalt. Det er på Holmlia vi minnes Benjamin mest. Det er på Holmlia vi snakker om han, som om det er noe som angår kun oss som tilhører Holmlia lokalt. Og det er delvis sant. For han tilhørte her. Men det som førte til urettferdigheten, det angår oss alle.

Det angår OSS ALLE. Og den kampen, den fortsetter.

Når vi nå minnes Benjamin, er det viktig å si at mye av dagen må handle om å ta ungdommene på alvor, og deres beretninger om rasisme på alvor. Etter at Benjamin gikk bort, ble steder som BUSH et sted for mange å være. Vår egen ungdomsavdeling, Agenda X som fyller 25 år, ble også til med nettopp det formålet; å være en arena hvor ungdoms erfaringer blir tatt på alvor, og å skape et sted hvor de hører til.

Derfor, selv om jeg er veldig takknemlig for at jeg får si noen ord her i dag, ville jeg gjerne dele denne scenen med ungdommene som er en del av vårt jubileumscrew.

Etter Benjamin gikk bort, skrev vennene hans sine minneord, i boken Hør a. Den gang da, var de, og alle vi andre unge, på samme alder som denne gjengen her. Men som sagt her i dag, kampen fortsetter, for rasismen er fortsatt en realitet. For å si noe mer om det, overlater jeg ordet til Naomi og Ameli. Takk for meg, og velkommen opp til dere, unge antirasister.

Naomi

Rasismen eksisterer i dag som da. Rasistene som drepte Benjamin var frampå, og vi så ansiktene på dem. Rasistene i dag, de uten stor økonomisk eller politisk makt, sitter bak anonyme profiler, og radikaliseres i lukkede miljøer.

Det er viktig å fremme at rasismen ikke alltid starter brutalt eller radikalisert, men at den starter i normaliseringen av språket vårt.

Det starter med begreper som «snikislamisering». Det starter når politikerne peker fingre mot innvandring, samtidig som de kutter støtte til integreringstiltak. Det starter når man bruker n-ordet, selv med gode intensjoner. Det starter når vi peker fingre mot ungdomskriminelle samtidig som vi kutter i forebyggende tilbud, eller når vi sier at ungdomskriminelle «i det store og hele er gutter som ofte har fått juling og bor trangt. Som har foreldre som har dårlig råd, ikke har lært seg norsk skikkelig og ikke har stilt krav til barna sine.»

Ungdom som oss, henger på Agenda X, på Forandringshuset, på Ammerudklubben og på Bush. Der setter vi ord på følelser, og noen ganger følelsene som oppstår når rasismen, eller dårlig retorikk, treffer oss. Ikke alle ungdommer trives hjemme eller på skolen, og det er essensielt for barn i utvikling å ha et sted der de kan slappe av, prate, skape nye relasjoner eller kun ha det gøy.

Vi er her i dag for å minnes Benjamin og det som skjedde med han. Vi er her også i frykt for ungdommene som kommer etter oss. Ungdom som ser ut som oss, og som kanskje ikke får tilbudet vi, Victor og Benjamin en gang hadde tilgang på.

Ameli

Slik som Naomi sier, i dag som da. I dag som da, skal vi fortsette å minnes historien, fortsette kampen, og ikke minst, ta vare på hverandre. Med alt som har skjedd og som enda skjer i verden, er det ikke alltid lett å se forbi fortvilelsen. I dag som da, er det like viktig å finne fellesskap og samhold i veien videre. I etterkant av drapet på Benjamin, ble det skapt ekstra rom for samtaler og følelser, behovet for trygghet ble i større grad prioritert. Alt fra skoler og fritidstilbud til uberørte fremmede, forstod både sorgen og sinnet, de tok det på alvor. 40 000 mennesker samlet seg for å stå imot den uretten som hadde skjedd.

Vi har kanskje ikke offentlighetens forståelse eller statsministerens sympati og tale lenger, men vi har oss. Vi har trygghet i og kan lene oss på hverandre. Vi har forståelse for våre delte opplevelser. Vi har venner og allierte i et felles engasjement. Ikke bare skal vi minnes Benjamin. Vi skal minnes de rommene som ble så ytterst nødvendige. Minnes den tiden som ble brukt på å dyrke samhold. Disse minnene må vi kjempe for at skal forbli også dagens realitet.

Derfor må vi huske på å være der for hverandre, da blir veien videre enklere å finne. I dag, slik som da.