23 apr 2018 | 

Danmark på ville veier

Den danske regjeringen vil møte sosialt og økonomisk utenforskap med hardhet og straff.

Den danske regjeringen har lagt fram en omfattende plan for å oppnå Ét Danmark uden parallelsamfund – Ingen ghettoer i 2030, deres såkalte «gettoutspill» Regjeringen bruker begrepet «getto» for å betegne hele 22 ulike områder.

Allerede begrepsbruken indikerer et tendensiøst syn på disse områdene og menneskene som lever her. Det virkelige problemet er imidlertid tiltakene.

Her er det snakk om dobbel straff for kriminalitet begått i visse områder (det man, med den danske regjeringens nytale, kaller «skærpet strafzone»). Det er snakk om reduserte sosiale ytelser for personer som bosetter seg i disse områdene. Det er snakk om redusert adgang til familiegjenforening for personer i disse områdene.

Slik er det, altså. Fattige mennesker er fattige fordi de ikke gidder. Fordi de har valgt bort Danmark.

Det er snakk om å kaste hele familien ut av området hvis ett familiemedlem begår kriminalitet. Det er snakk om ubetinget fengselsstraff for å sende barna til det opprinnelige hjemlandet. Det er snakk om obligatorisk barnehagestart ved ett års alder, under trussel om tap av barnetrygd.

For ikke å snakke om at man skal rive en hel masse boliger, mens det forblir uklart hvor beboerne skal flytte.

Dette er regjeringens syn på menneskene som bor her, kort oppsummert av statsminister Lars Løkke Rasmussen: «Det handler om, at man ikke tager ansvar, ikke deltager eller ikke bruger de muligheder, vi har her i landet, men har valgt Danmark fra.»

Slik er det, altså. Fattige mennesker er fattige fordi de ikke gidder. Fordi de har valgt bort Danmark.

Det er godt å se at Oslos byrådsleder, Raymond Johansen, har reagert tydelig mot planen.

Forslagene som den danske regjeringen har kommet med, markerer en ny omdreining i en nedadgående spiral.

Forslagene som den danske regjeringen har kommet med, markerer en ny omdreining i en nedadgående spiral. Forslagene om ulike rettigheter og til og med ulike straffenivåer avhengig av hvor man bor, opphever mer enn hundre års sosialpolitisk framgang. Rettspolitisk må man enda en del lengre tilbake i tid.

Våre land er ikke nye på å håndtere fattigdom og sosiale utfordringer. Vår utvikling til sosialdemokratiske samfunn gikk gjennom en styrking av rettighetene til dem på bunnen, ikke en svekkelske. Den gikk ikke gjennom formynderskap og kontroll, men gjennom at arbeidere og fattige utfordret formynderskap og kontroll.

Det er alvorlige utfordringer med sosialt og økonomisk utenforskap i flere av disse områdene, og det er behov for en ambisiøs plan, men den planen burde ha handlet om inkludering. Den burde også ha vært utarbeidet på premissene til menneskene som bor her. I stedet har man lagd løsninger som nok vil fungere godt i det innvandringsfiendtlige danske klimaet, men som vil ramme disse områdene med samme lave presisjon som en slegge.

Utfordringene som finnes løses uansett ikke ved å forsterke den straffende og ekskluderende tilnærmingen som det danske samfunnet gjennom flere år har utviklet overfor minoritetene. Man kan ikke kjempe for et bedre, mer inkluderende og mer rettferdig samfunn gjennom omfattende forskjellsbehandling, tilsidesettelse av grunnleggende demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper, og en majoritets vilje til autoritær maktutøvelse overfor minoriteter.

Dette stadig økende problemfokuset på landets minoritetsbefolkning vil etter all sannsynlighet øke, snarere enn minke, den diskrimineringen som bidrar til at folk holdes på utsiden av samfunnslivet.

Det er vanskelig å komme utenom at det her er snakk om en statspolitikk med rasistiske trekk.

Den danske regjeringens forslag markerer en ovenfra og ned-holdning til minoriteter som er uten sidestykke i nyere nordisk politisk historie. Det er første gang jeg kan huske å ha brukt dette ordet for å betegne en nordisk regjerings politikk i vår samtid, men det er vanskelig å komme utenom at det her er snakk om en statspolitikk med rasistiske trekk.