Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Innlegget er publisert i Klassekampen i dag.

Europas største flyktningleir, det elendige Moria, har brent ned til grunnen. Desperate mennesker som de fleste av dem har flyktet fra land herjet av krig, konflikt og undertrykkelse, og som på europeisk jord har bodd i skur, inniblant enorme mengder søppel, og med en brå kurve coronasmitte, har igjen mistet alt.

Desperate mennesker… har igjen mistet alt.

Blant dem som igjen står på bar bakke, er flere tusen barn, og foreldre som er enda mer hjelpeløse enn før. De har vært gjennom et nytt mareritt. Alt arbeidet de har gjort for i alle fall ha skur til å beskytte litt mot vær og kulde, er borte. Også det lille de eventuelt skulle ha fått med seg av eiendeler fra hjemlandet, er trolig stort sett borte.

I denne leiren har barn gått sultne. De har levd i skitt. De har sovet i kulde. De har lekt blant søppel. De har ligget våkne med skabb. De har sett sine foreldre på deres mest håpløse og nedverdigede.

Noe av det jeg alltid vil huske etter at en kollega og jeg besøkte Moria i februar, er skokkene med barn i lek på hva som flere steder lignet en eneste, stor søppelplass, og foreldrenes forsvarsløse, knuste blikk. Nå har både barna og foreldrene gjennomlevd den verste natta så langt på europeisk jord. Hvis da en natt med flammer er verre enn de nettene med den ansvarsfraskrivelsens kulde som de ennå kan ha foran seg.

Alle som vet noe om mennesker på flukt, vet at det blant menneskene som flyktet fra flammene i natt er mange som allerede har opplevd grusomme prøvelser. Blant nattens flyktninger vil det være mennesker som har overlevd tortur, det vil være mennesker som har sett familiemedlemmer bli drept, det vil være mennesker som har sett hjemmet deres bli ødelagt før.

Norge har nå sagt at vi skal ta imot 50 asylsøkere. Det var for lite før brannen, og det er så alt for lite nå. Hvis Norge og Europa svikter nå, i denne ufattelige armoden, er det vår medmenneskelighet og rett og slett vår ansvarlighet som ligger igjen forkullet.

Moria er et resultat av de løgnene vi har fortalt om mennesker på flukt i mange år.

Moria er et resultat av de løgnene vi har fortalt om mennesker på flukt i mange år. Løgnene om at de stort sett ikke trenger vår beskyttelse, uansett om FN mener mange av dem gjør det. Løgnene om at en hard tilnærming er best, fordi vi slik vil lære desperate mennesker ikke å foreta desperate valg.

Ja, asylpolitikken kan være kompleks. Selv i en sint og frustrert kronikk som dette skal jeg anerkjenne det. Men det som nå skjer kan ikke være komplekst, uansett. Vi kan ikke fortsette å overlate sårbare medmennesker, verken voksne eller barn, til denne ufattelige elendigheten som vi har vært med på å skape for dem.

Det eneste som er riktig nå – virkelig det eneste – er en omfattende evakuering. Det kan ikke være en evakuering preget av langsomt og angstbitersk diplomati. Det må skje nå. Europeiske land må stille opp, og i alle fall denne ene gangen la det være opp til vår indre Nansen å avgjøre veien videre, ikke vår indre høyrepopulist.

Stiller vi opp nå, har vi tatt et viktig steg i retning av å gjenreise i alle fall noe av vår egen verdighet.

Dette er bunnen, Europa. Flyktningene trenger hjelp. Men vi trenger sannelig også å hjelpe oss selv opp herfra. Stiller vi opp nå, har vi tatt et viktig steg i retning av å gjenreise i alle fall noe av vår egen verdighet. Alternativt blir vi liggende der, alle sammen, i en pøl av tafatthet og høyrepopulistiske løgner.

Fotograf: Knut Bry.