Med Thomas Hylland Eriksens bortgang er en epoke omme. Det var også han som bidro mest for å skape denne epoken i Norge, særlig på 1990-tallet, der arbeid for rettferdigheter fikk et annet navn; antirasisme. Han var en av de ivrigste fotsoldatene i denne epoken.

Han ble aktivist gjennom Gateavisa og endte opp som antirasist i Antirasistisk Senter. Men egentlig var Thomas en anarkist aktivist, derfor kunne han for eksempel tillate seg å gå med svensk flagg på 17. mai bare for å provosere.

På nittitallet ble kampen mot rasismen så heftig at det ble nødvendig å låne legitimitet fra anerkjente personligheter. Thomas var en sånn personlighet. Og han ikke bare lånte bort navnet sitt, men hele Thomas Hylland Eriksen ble med i antirasismen med glede. Da jeg spurte ham om å sitte i styret for Antirasistisk Senter, ble det et spontant ja.

Med flere titalls akademiske og populære bøker var han lest og debattert i akademia, både nasjonalt og internasjonalt, i klasserommene, på arrangementer og på bibliotekene. Og et tungt akademisk språk fikk en folkelig drakt.

Du skulle ikke gå, Thomas. Vi trengte deg i hvert fall 100 år til.

Khalid Salimi