Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Hanne Skartveits kommentar til Listhaug-Joner-NOAS-saken reduserer en kompleks virkelighet til enkle, posisjonerte argumenter.

Skartveit skriver at jo flere vi redder i havn i Europa, jo flere vil risikere turen over Middelhavet, og dermed drukne. Det er å begynne i feil ende. Det begynte slik: Da man bygde gjerdet mellom Hellas og Tyrkia for å stanse flyktningenes ferd over land, ble de presset til å ta sjøveien. Gamle fiskebåter og stadig flere overfylte gummibåter har blitt det eneste alternativet for mange. Dermed har flere druknet i 2016 enn noe tidligere år.

Skartveit fortsetter: “Mange som kommer, har ikke engang krav på beskyttelse. De er migranter, innvandrere, ofte økonomiske flyktninger.” I alle fall 75-80 prosent av dem som søker asyl i Norge, er fra krigsherjede og autoritære land. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) skriver øverst på sin oversikt over ankomstene over Middelhavet: “The vast majority of those attempting this dangerous crossing are in need of international protection, fleeing war, violence and persecution.”

Skartveit påstår at den politikken Sylvi Listhaug fører for å holde disse menneskene unna, “egentlig ligger inn mot midten”. “Midten” har i så fall flyttet seg nokså langt. Vi har vært strenge før, men ikke Europa-ledende. Det var innstramningen for afghanske barnefamilier under Frp som nådde New York Times. Og det er denne regjeringen som vil gjøre det ingen andre europeiske land gjør, nemlig ta fra mennesker flyktningstatusen, foreløpig inntil 1600 somaliere, uten hensyn til at hjemlandet stadig er herjet av konflikt.

Skartveit fortsetter: “Det er nødvendig å sende tilbake mennesker som ikke har rett til opphold, også når de har barn.” Men er denne runde formuleringen en relevant begrunnelse for hvorfor vi skal være strengere mot afghanske barnefamilier enn alle andre europeiske land? Det bør for øvrig være barnelærdom at Norge rutinemessig tilsidesetter UNHCRs anbefalinger. Dermed kan man ikke påstå med stramt ansikt at alle som har “rett til opphold”, får det.

Når man snakker om mennesker som har mistet alt og gjennomlevd helvete, er det ikke “rettferdig” eller “humant” å være “streng”. Slagord som dette tildekker politikkens økende hardhet, og er langt mer skadelige for en meningsfull debatt enn Joner-stuntet noen gang kan være.

En populær forestilling er at det ansvarlige er å befinne seg i det plagede sentrum, hvor man mishages av Listhaugs retorikk, men godtar politikken. Ja: Det ansvarlige har blitt at man har vent seg til at en høyrepopulist styrer asylpolitikken, så lenge hun ikke gjør for mye vesen av det.