22 jul 2017 | 

22 jul 2017 | 

Den indre sivilisasjonskampen

Det eneste oppgjøret med 22. juli, er den daglige kampen mot fordommer og hat.

Da jeg først hørte om manifestet til Anders Behring Breivik, ble jeg rystet over hvordan det framsto som en kollasj over mye av det hatefulle, konspiratoriske og fobiske tankestoffet jeg en stund hadde bekymret meg for. Sjokket kom sammen med en tro på at man nå i større grad ville ta dette tankestoffet på alvor. Jeg tok, i all hovedsak, feil.

Kanskje det i realiteten aldri var mulig med et større oppgjør med dette tankestoffet. Ikke minst frykten for, og mistroen mot, muslimer var allerede nokså rotfestet i deler av befolkningen – og ikke bare i Norge, men på tvers av Europa og USA. Det var simpelthen ikke slik at samfunnet med ett slag kunne feie bort alle tanker og synspunkter som er beslektet med vanviddet i manifestet. Ikke bare ville det være umulig. Det ville også være uforenlig med demokratiet.

Men selv om et større oppgjør kanskje var vanskelig, hvordan i all verden ble det slik at vi i stedet for et oppgjør, nærmest fikk et anti-oppgjør?

22. juli har blitt det man stort sett bare skriver kronikker om på årsmarkeringene, og det mange lærere angivelig styrer unna i undervisningen, eller bare tar i med silkehansker. Hvem kunne ha forestilt seg dette for seks år siden? Det har blitt vårt store tabu – ikke det vi aldri snakker om, men det vi som samfunn håndterer med samme usikkerhet og unnvikelse som biologilæreren min da han snakket om hvordan barn blir til. Dette er noe vi burde ha håndtert ansikt til ansikt, ikke kuet av politisk blygsel.

Samtidig synes aktører som sprer fiendebilder knyttet til innvandring å stå sterkere i dag enn de gjorde for seks år siden. Det er ikke de som har blitt tabu – tvert om. Det er ikke bare snakk om tenketanker og andre aktører i den nye, anti-politisk korrekte skravleklassen, men om tanker som preger den politiske styringen på et annet vis enn vi har opplevd før.

Det går ingen rosetog gjennom asylpolitikken, for å si det slik.

Det går ingen rosetog gjennom asylpolitikken, for å si det slik. Og det går ingen rosetog gjennom den ofte harde retorikken i integreringsdebatten, inkludert fra ansvarlig hold i regjeringen.

Det ville aldri ha vært riktig å holde et politisk parti ansvarlig for terrorangrepene, akkurat slik man ikke kan holde enhver salafist ansvarlig for terrorhandliger. Samtidig er det ingen tvil om at frykt og fordommer stadig er politisk gangbar mynt. Det kan vi selvsagt holde de politiske falskmynterne ansvarlig for.

Så hvor står vi, seks år etter?

Vi står midt i kampen.

Vi står midt i kampen om oppfatningen av dette samfunnet i innvandringens og globaliseringens tidsalder, og dermed i kampen om hvordan det skal utvikle seg videre.

Frontene kjennes enda steilere nå enn for seks år siden. Jeg må innrømme at jeg noen dager kjenner meg mer motløs enn før – at frontene nå er så steile at ingen på et vis kan vinne lenger, men at det handler om hvem som taper minst. Det flerkulturelle samfunnet vil bestå, og trolig styrkes, i tråd med hva noen av oss ønsker, men med nokså sterk intern splittelse i befolkningen og tendenser til økende radikalisering i motstanden mot denne utviklingen. Andre dager er troen på dette samfunnet heldigvsis sterkere.

For egen del ønsker jeg meg selvsagt ikke det norske bort, som noen vil hevde. Jeg ønsker meg imidlertid en bred og inkluderende versjon av det norske som er trygg nok på seg selv til å ønske nye mennesker velkommen. Jeg ønsker meg også en versjon av det norske som står støtt i en verden som trenger mer fra oss alle enn den selvopptatte proteksjonismen og isolasjonismen som i økende grad har preget oss de siste årene.

Vi står midt i kampen for et Norge som er mer solidarisk, ikke minst med de overlevende fra krigshelvetene i land som Syria og Afghanistan.

Og for ordens skyld, som en fotnote midt i teksten, er det nok ingen av oss som mener at en litt mer human asylpolitikk enn den stålinnsatte politikken vi har nå, er løsningen på verdens flyktningkrise. Det betyr derimot ikke at de valgene ulike land foretar under det systemet vi nå engang har, er uten betydning. Og den politikken vi fører i dag er – igjen – ikke en asylpolitikk, så mye som en anti-asylpolitikk, og først og fremst en asylpolitikk som er imot asylsøkere.

Det er kanskje også riktig å si at vi befinner oss midt i en sivilisasjonskamp, men den viktigste sivilisasjonskampen går på tvers av oss selv.

Det er kanskje også riktig å si at vi befinner oss midt i en sivilisasjonskamp, men den viktigste sivilisasjonskampen går på tvers av oss selv, og handler om hvilke verdier – hvilken utgave av vår sivilisasjon – vi skal møte framtiden med.

Kott sagt – hvem skal få spille størst rolle i å definere hvem vi er i årene som kommer?

Er det de «identitære» sabotørene som nylig har kastet seg inn i kampen for å holde en gammel, europeisk tradisjon med hodeløs rasisme i live, eller Leger uten grenser som simpelthen redder liv?

Er det tastaturrytterne som er på evig, selvtilfreds jakt etter et stikk mot innvandringsliberalere, eller lærerne som er med på å gi nyankomne flyktninger en framtid her?

Er det en statsråd på stadig jakt etter lettvinte medieoppslag, eller noen som faktisk gir inntrykk av at de ønsker å bidra til at dette samfunnet skal fungere godt?

De menneskerettslige verdiene jeg tror på er ikke veike, relativistiske eller statiske. Det er snakk om verdier som kun kan forsvares effektivt hvis de forstås som varig progressive, og nesten militante på menneskeverdets vegne.

Det betyr også at de må forsvares med en bred tilnærming, hvor både reaksjonære strømninger innen islam såvel som reaksjonære, høyreradikale strømninger innenfor den vestlige verden, forstås som trusler.

For noen av oss er dette primært en dag for å minnes dem vi mistet. For noen er det trolig mer enn nok bare å komme seg igjennom dagen, med alle dens uønskede påminnelser.

For alle som ønsker et Norge som virkelig er preget av mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet (og merk gjerne det siste), bør det være en dag for å forplikte oss til fortsatt kamp.