6 sep 2017 | 

Det store innvandringseksperimentet

Hvis innvandringen er et eksperiment, er det de høyreradikale kreftene som utgjør den mest ustabile kjemikalien.

At vi ikke trenger flere «hodeløse innvandringseksperiment» var en av FrPs mange, spissede uttalelser i valgkampen. Uttalelsen vakte mild bestyrtelse en dag eller to, så ble den raskt fortrengt av den neste. Det var partileder Siv Jensen den gangen, ikke Sylvi Listhaug, for å gjøre det klart at Listhaug på ingen måte er alene i partiet om de beske retoriske utfallene i innvandringsdebatten.

Det er nærliggende å anta at Jensen primært hadde innvandrerne og deres etterkommere i tankene når hun brukte ordet «eksperiment», ikke egne partifeller eller deler av egen velgermasse. Jeg er imidlertid langt mer bekymret for den giften deler av majoriteten selv har begynt å koke opp. Det jeg er bekymret for, er radikaliseringen av en del majoritetsnordmenn.

Noe av det som er egnet til å vekke bekymring, er den økende floraen av høyreradikale og innvandringsfiendtlige nettsteder.

Noe av det som er egnet til å vekke bekymring, er den økende floraen av høyreradikale og innvandringsfiendtlige nettsteder. Flere av disse ser ut til å befinne seg i en radikaliseringsprosess, hvor grensene flyttes gradvis lengre. Slik bidrar de ikke bare til å flytte egne grenser, men også grensene til noen tusen lesere.

Se bare på Human Rights Service og rights.no. Hege Storhaug, som nokså nylig tok til orde for å stenge alle moskeer, ønsker nå å masseinternere og helst deportere et betydelig antall islamister, fordi noen av dem vil kunne begå terrorhandlinger. Hun angir et røft antall på 100 000 mennesker på tvers av Europa. Det vites ikke om hun tenker å splitte familiene, eller om hele hurven skal ut, gamle som barn, i et eneste, stort rettsovergrep for å «gjenreise det mest fantastiske kontinentet verdens historie noensinne har sett».

Det som har vært fantastisk med dette kontinentet, var aldri høyreradikale krefters vilje til å begå massiv urett mot uskyldige mennesker. Jeg vil mene at noe av det viktigste av den europeiske arven, er det eksakt motsatte: noen grunnleggende prinsipper om hvordan et sivilisert samfunn skal te seg i møte med trusler, for i det hele tatt å kunne kalle seg en sivilisasjon. Det begynner med ikke å fengsle mennesker som ikke har gjort noe straffbart.

Det som har vært fantastisk med dette kontinentet, var aldri høyreradikale krefters vilje til å begå massiv urett mot uskyldige mennesker.

Nei, det er overhodet ikke mitt kall å forsvare islamister, men det er viktig å forsvare de rettsprinsippene dette samfunnet er tuftet på. Det Storhaug beskriver er ikke et Europa som står imot en terrortrussel, men et Europa som har gitt etter for terrortrusselen, og implodert i egen frykt, prinsippløshet og brutalitet. Og husk: Når noen sier at de ønsker å internere 100 000 mennesker fordi noen av dem tenkelig vil gjøre noe forferdelig, er det lite sannsynlig at det vil slutte der.

Samtidig ser vi en radikalisering også hos document.no. I sommer advarte en anonym skribent mot at norske politikere måtte forvente voldelige angrep. Innlegget ble også fremmet på document.nos Facebook-side.

Som «Smalsarhorn» skrev: «Politikerne er redd for islamistene, men mitt råd er å bli mye mer redd for det norske folks raseri. Folk vil ikke ha ledere som lurer og sviker dem.» «I en slik situasjon bør heller ikke politikerne i Norge føle seg trygge, selv om de er beskyttet av livvakter, i motsetning til den gemene hop.» Der hadde man både begrunnelsen for, og hva som kunne forstås som støtte og kanskje også en oppfordring til, bruk av vold mot folkevalgte.

Der hadde man både begrunnelsen for, og hva som kunne forstås som støtte og kanskje også en oppfordring til, bruk av vold mot folkevalgte.

Etter først å ha lansert et langt og ganske aggressivt forsvar for den anonyme skribenten, kom til sist en retrett fra redaktør Hans Rustad. Rustad tilkjennega at grenseoppgangen mot voldsretorikk måtte overholdes, og at dette hadde sviktet. Dette var isolert sett ryddig. Noe har likevel endret seg når en person som Rustad, som pleide å ha bedre instinkter enn dette, trengte flere runder for å forstå at snakk om vold mot politikere er langt, langt utenfor.

Ny i den høyreradikale mediefloraen er resett.no. Helge Lurås’ nye nettavis kom haltende inn i offentligheten med en programerklæring som pustet støv av god, gammel, nasjonalistisk vårt folk først-retorikk. Her handler det om å verne det norske folket (de som kom hit en gang etter forrige istid) mot undergang, og å verne det med «stolthet og kraft». Det er sikkert best ikke å si hvilke mellomkrigsbevegelser jeg falt i tanker om.

Dette ble fulgt opp av en av nettsidens første artikler, som forsøker å lære oss at det er sunt å hate, og ikke minst viktig for det norske folks overlevelse. Hvem som skal hates, spør du? Det er nok de «fremmede» og deres «parasittiske» oppførsel.

Hvem som skal hates, spør du? Det er nok de «fremmede» og deres «parasittiske» oppførsel.

De norske høyreradikalerne har funnet sin oppskrift. Ensidighet overbeviser, og ensidighet selger. Snakket om vold ligger tidvis skremmende tett under overflaten, eller den stikker hodet opp, kamuflert som en generell advarsel mot en utvikling i retning av borgerkrig. Eventuelt går man åpent inn for det som ville utgjøre omfattende statlig vold, eksempelvis gjennom masseinterneringer.

Jeg er også bekymret for de radikale miljøene på islamistisk fløy. Mens Profetens Ummah er svekket, er Islam Net like sterke som før. Selv om deres nedslagsfelt er i det reaksjonære segmentet som utgjør et lite mindretall av den muslimske befolkningen, spiller de en negativ rolle med å spre en ytterliggående versjon av islam. Islam Net legger et reaksjonært ideologisk grunnlag hvor det kan være kort vei til å ta et steg videre, inn i det voldelige. Selvsagt er det grunn til engstelse for dette, gitt terroren som de siste årene har rammet Europa med skremmende og nesten lammende hyppighet.

Radikaliseringen av en liten, reaksjonær minoritet i minoriteten utgjør åpenbart en reell trussel. Samtidig gir radikaliseringen av et uvisst segment av majoritetsbefolkningen meg en annen form for ubehag. Det er ubehaget over å se – potensielt større – grupper bevege seg i en retning hvor de helt omfavner et radikalisert bilde av virkeligheten.

Radikaliseringen av en liten, reaksjonær minoritet i minoriteten utgjør åpenbart en reell trussel. Samtidig gir radikaliseringen av et uvisst segment av majoritetsbefolkningen meg en annen form for ubehag.

Jeg begynte med FrPs advarsel mot flere «innvandringseksperiment». Når FrP bruker dette uttrykket, eller når de snakker om «no go»soner, bruker de begrep som var gjengs på høyreradikale nettsteder allerede for noen år siden. Når de snakker om å «utfordre» menneskerettene for å internere avviste asylsøkere, nærmer de seg Hege Storhaugs argumentasjon om å tilsidesette menneskerettene for å internere enda en del flere. Det bidrar slik til en normalisering og en legitimering når en partileder og en statsråd snakker slik, helt eller delvis på en regjerings vegne.

Det de er med på å selge, er et virkelighetsbilde som er både radikalt og radikaliserende. Og det gjør de mens det altså er en av deres statsråder som har ansvaret for å jobbe mot radikalisering i Norge.