18 Mar 2021 | 

Dine aner er mine aner

Adam Ruthersfords bok How to Argue with a Racist about Race dekonstruerer myter om rase, rasisme og genetikk.

Mari Linløkken

Fungerende (og tidligere) nestleder ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

Mari Linløkken

Fungerende (og tidligere) nestleder ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

Det sies ofte at østasiater er bedre enn andre i matematikk, at svarte har en naturlig rytme og er bedre i sport, eller at jøder er flinke med penger. Det er blant annet slike myter Rutherford går løs på.

Menneskets historie begynte i Afrika. Den tidligste kjente homo sapiens utviklet seg i det som nå er Marokko, for rundt 300 000 år siden. Fossilene som først ble funnet av disse tidligste mennesker var gravlagt i Riftdalen i Øst-Afrika. For 70 000 år siden migrerte en gruppe ut til det som nå er Europa, og siden har menneskeheten vandret videre, og fram og tilbake. Forskere har funnet at det globale genetiske iso-punktet var for 3400 år siden. Det betyr at på det punktet i historien har vi alle, hele verdens nåværende befolkning, felles aner. For Europa ligger dette på 900-tallet. Vi er alle slektninger. «Ingen nasjon er statisk og ikke noe folk er rent», og rase eksisterer fordi vi oppfatter det slik, og rasisme eksisterer fordi vi utøver den.

Hudfarge – rase stikker ikke dypere enn hudlaget

De første mennesker hadde mørk hud, men siden melanin, som gir mørk hudfarge, har som funksjon å absorbere og blokkerer UV-stråler og hindre disse i å utarme folatnivået i huden, har mennesker som vandret ut av Afrika til mindre solrike strøk ved naturlig seleksjon utviklet lysere hudfarge. Sammenhengen mellom sollys og hudfarge er likevel ikke entydig, grupper som har utviklet seg på samme breddegrad har ikke samme hudfarge. Andre faktorer, blant annet kosthold, spiller inn, uten at man foreløpig vet eksakt hva og hvordan. Hudfarge er kodet i DNA-et, og er det synligste kjennetegn som brukes som grunnlag for skille mellom mennesker. Det danner grunnlag for rasisme, og binder derfor vitenskap og rasisme uløselig sammen.

Så er det mulig å finne ut hvor du egentlig er fra? Nei, sier Rutherford, testresultatene viser mer enn noe at vi mennesker er en miks med mange røtter.

De fleste er enige om at raser ikke finnes, og mange argumenterer med at siden de ikke finnes, er det feil å bruke begrepet fordi en da forsterker en feilaktig ide. Dette synspunktet er det offisielle norske syn, og årsaken til at begrepet rasisme eller rasediskriminering er erstattet med diskriminering på etnisk grunnlag. Rutherford mener at glatte fraser som at «rase eksisterer ikke» eller «rase er bare en sosial konstruksjon» undergraver mer presise måter å diskutere komplekse variasjoner imellom folkegrupper på. Samfunnsvitenskapelig sett eksisterer rase nettopp fordi det er en sosial konstruksjon. Spørsmålet er hvorvidt det er grunnlag for å se på rase som meningsfylt når det gjelder biologi og adferd. Siden begrepet også brukes i kretser som anses som vitenskapelige, er det for genetikere en dyd av nødvendighet å forholde seg til begrepet, ifølge Rutherford.

Tester som lover gull og rene aner

Menneskelige gener er nå lagret i to ulike typer databaser; Det menneskelige genomprosjektet har generert ett, den andre typen eies av private selskaper. Det menneskelige genom var et internasjonalt vitenskapelig prosjekt som ble gjennomført i perioden 1990–2003, med mål å kartlegge den samlede menneskelige arvemassen. Basen inneholder både historisk og nyere materiale, og en base for utstrakt genforskning. De private databasene kommer på 2000-tallet, når gentester selges til folk flest av private interesser, som går langt i å love å finne anene dine, mot at de får putte DNA-et ditt inn i databasen sin. Disse selskapene, der Rutherford særlig nevner 23andMe og AncestryDNA som giganter, eier i praksis genomene til 26 millioner kunder. Rutherford beskriver verktøyene som brukes i dagens genforskning; Genome Wide Association Studies (GWAS) er et verktøy for finne statistisk korrelasjon mellom genetisk kode og spesiell adferd, mens Polygenetic Risk Score (PRS) er en risikoberegning for sykdom. Rutherford understreker her at mens GWAS kan markere at det skjer noe interessant, så kan det ikke fortelle hva. PRS kan fortelle om et anlegg for sykdom finnes, men ikke sannsynlighet for at det slår ut i sykdom. Verktøyene kan brukes til å skille ut forskjeller innen en populasjon, men ikke mellom populasjoner.

Barn og unge som har tilgang til svømmebasseng og svømmetrening blir bedre i svømming, og skiløpere som har gode muligheter med trenere, smørebuer og foreldre med god råd, tid og overskudd til å stille opp, har sjanse til å drive skitalentet videre.

Sender du spyttprøve til analyse i de private selskapene, vil materialet ditt sammenlignes med DNA fra andre kunder i deres database. Utvalget og sammenligningsgrunnlaget er ikke representativt, men bygget på et utvalg mennesker med størst interesse for slik testing, og råd til å gjøre det. Det inneholder ikke historisk materiale. DNA-tester markedsføres også overfor afrikansk-amerikanere USA. 1/8 av befolkningen er etterkommere av tidligere slaver med opprinnelse i Vest-Afrika , men hvis fødested er stort sett er ukjent. Selskapene lover å identifisere både opprinnelsesland og etnisk gruppe. Etniske grupper er imidlertid ofte mer kulturelt enn genetisk homogene, og er brede grupper som innad kan være svært mangfoldige. De fleste har aner fra flere områder, og slaveeiernes seksuelle misbruk og voldtekter har etterlatt gener. Folkegrupper har også beveget på seg i Afrika de siste hundreårene, og referansegrunnlaget i Afrika er tynt.

Så er det mulig å finne ut hvor du egentlig er fra? Nei, sier Rutherford, testresultatene viser mer enn noe at vi mennesker er en miks med mange røtter. Du kan få svaret på hvilken nålevende befolkning du deler noen gener med, og i hvilket geografisk område de bor . Vi vet bare unntaksvis noe om genene til de som bodde i det angitte området for 1000 år siden. Noen få heldige kan finne nålevende, ukjente slektninger, men for de fleste er resultatet ganske intetsigende, sier Rutherford. DNA-tester er i seg selv ikke rasistiske, mener han, men inspirasjonen som driver både rasister og hobbygenealoger bygger på den samme fordreining av vitenskapen – at slektslinjer er rettlinjede og at du bærer alle ættens gener. I virkeligheten har vi rundt 20 000 gener, halvparten arvet fra far, halvparten fra mor. Det vil si at halvparten av genmaterialet ikke føres videre i det enkelte avkom.

Hvite bruker hjernen, svarte arver krefter

Ingen hvite har vunnet 100 meter sprint i OL siden 1980, vinnere har vært enten amerikanere eller karibiere med afrikansk bakgrunn. På de lange distansene har østafrikanske land dominert. Både sportsjournalister og forskere har spekulert om det er genetisk arv fra geografiske områder som gir disposisjon for eksplosiv energi eller for utholdenhet. Det benektes ikke at gener er en faktor i sport – du kommer ikke på elitelaget i basket om du er 1,65 meter høy, og du blir ikke en god langdistanseløper om du er kortbeint. Men mange andre faktorer i omgivelsene er helt avgjørende. Befolkning som lever 1000 meter over havet har bedre oksygenopptak og bedre utholdenhet. Barn og unge som har tilgang til svømmebasseng og svømmetrening blir bedre i svømming, og skiløpere som har gode muligheter med trenere, smørebuer og foreldre med god råd, tid og overskudd til å stille opp, har sjanse til å drive skitalentet videre.

Det er rasisme å redusere prestasjonene til en medfødt, ufortjent biologi, enten det gjøres bevisst eller ubevisst.

Norges stoltheter på 1500-meter, Team Ingebrigtsen, har blitt gjort gjenstand både for en TV-serie og forskning. Forklaringen forskeren ved Stavanger Universitet fant, var fordelen ved å trene tre brødre sammen; tøff, systematisk og tett styrt trening; dedikert arbeid; tidlig aktivitet i flere idretter – og helt til sist «en god miks av gener». Altså kontekst, kultur og ressurstilgang, og ingen gentest. Det påfallende er at løpsprestasjoner kobles til gener, mens det ikke gjøres når det for eksempelvis svømming, sykkel, ski eller tennis, der teten nesten utelukkende består av hvite. Dette kaller Rutherford «white brain, black brawn»; troen på at nøkkelen til hvites suksess ligger i intelligens og innsats, svartes prestasjoner i at de «er født til det» – altså gener. Sport handler om det ekstreme av menneskelig yteevne, og sportseliten er ikke som alle andre. Hva som gjør at noen tar ut denne ekstreme yteevnen, er betinget av samfunnsstrukturer, kultur og muligheter. Det er rasisme å redusere prestasjonene til en medfødt, ufortjent biologi, enten det gjøres bevisst eller ubevisst.

Myten om pengesmarte nobelprisvinnere

Både når det gjelder mennesker med afrikansk-amerikansk bakgrunn og jødisk bakgrunn, er det konstruert hypoteser om naturlig og unaturlig seleksjon – teorier som ikke lar seg teste, og som ikke har vitenskapelig belegg. Slaveriet skal angivelig også ha ført til seleksjon av gener som gir fysiske prestasjoner. Rutherford bemerker ironisk at det i så fall burde vist seg i prestasjon i vektløfting og bryting, sportsgrener østeuropeere utmerker seg i, og ikke sprint. Dessuten; hvis det nå var slik at seleksjonen fremmet gener som gir muskler med eksplosiv energi, burde afrikansk-amerikanere vært blant de raskeste svømmerne, men da anvendes hypotesen om tyngre beinbygning i stedet. Samfunnsforklaringer som at svømmebasseng helt til nyere tid var forbeholdt hvite, eller at barn i fattigere områder har dårligere tilgang til svømmeundervisning og derfor oftere ikke kan svømme, overses.

Jøder er en etnisk gruppe med særegen historie, og én gruppe som det særlig er knyttet mange stereotypier til, er askenasiske jøder, sier Rutherford. Dette er en gruppe som oppsto i Sentral-Europa i middelalderen, antakelig etter innvandring fra Midtøsten. De fleste jøder som ble drept i nazistenes dødsleire var fra denne gruppen, og mange av de overlevende migrerte til Nord-Amerika og Israel etter krigen, der de utgjør halvparten av den jødiske befolkningen i dag. Mange fra denne gruppen presterer høyt på flere felt, blant annet både som nobelprisvinnere og som utøvere av klassisk musikk. Det gripes her til genetikk, men også kultur som forklaring. Restriksjoner og reguleringer fra makthavere i Sentral-Europa i middelalderen gjorde at jøder fokuserte på forretninger og finans, og det å drive med pengeutlån skal angivelig ha krevd høyere intelligens. Naturlig seleksjon skal da, ifølge den teorien, ha ført til videreføring av dette genmaterialet.

Det er store forskjeller på individnivå, i Afrika som i alle andre regioner, og dette henger sammen med levestandard, ernæring, helsestell, miljø, skole- og utdanningsmuligheter.

En annen hypotese er at høy forekomst av visse genetiske, arvelige sykdommer fremmer intelligens – forutsatt at en arver bare fra en av foreldrene. En studie som kom så sent som i 2006, av Cochran, Hardy og Harpending, lanserer at Tay-Sachs, Nieman-Pick og Gauchers sykdom fremmer intelligens når en har ett gen, mens det er dødelig å ha to. Rutherford har undersøkt databasene for sykdomsgenene som Cochran trekker fram som mulige drivere for intellektuell kapasitet hos askenazijødene og intellektuelle prestasjoner, men fant ingen slik sammenheng. Cochrans studie er diskreditert av genetikere, men referert bredt og brukt for alt den er verdt, også av rasister, og psykologen Jordan Peterson. På Forskning.no refererer forskningsjournalisten Erik Tunstad boka i en artikkel i 2019, der han mener at hypotesen om sammenheng mellom rasemessig forskjell og forekomst av gener for Gauchers sykdom har sterke indisier, men spør også hvorfor hypotesen ikke er testet. Er det ikke heller slik at intellektuell kapasitet og musikalske ferdigheter utvikles i et miljø der intellekt og musikalitet verdsettes og utøves, spør Rutherford.

Ideologisk basert teori

Rutherford gir en grundig gjennomgang av raseteorier og vitenskapshistorie i kontekst av opplysningstid, revolusjon av biologien og europeisk kolonialisme. Biologene går foran med en overordna interesse for at alt skal klassifiseres og puttes i bokser; så kommer Darwins grensesprengende evolusjonsteori, og parallelt utvikles idéen om at hudfarge og fysiognomi er et synlig skille mellom høyerestående og laverestående. Det er ikke tilfeldig at denne idéen oppstår i et Europa i kolonialistisk ekspansjon. Denne «annengjøringen» av befolkningen gjør det mulig å tillate, og støtte, okkupasjon og maktbruk i koloniene. Det er lettere å selge inn undertrykking og slaveri når «de andre» blir kategorisert som annerledes og underlegne. Å knytte intellektuell kapasitet og mentale egenskaper til hudfarge og fysiognomi ble sentralt både i rasistisk ideologi og «vitenskap», og topper seg i rasehygienen.

Myten om at afrikanere har lavere intelligens enn andre folkegrupper lever fortsatt, og resultat av IQ-tester som viser et lavere gjennomsnitt i befolkningen i Afrika sør for Sahara føres som bevis. Rutherford viser hvordan koblingen mellom gener og rase, er basert på feilaktige premisser. Han peker på at populasjoner med ulik DNA kan ha samme IQ-skåre, og at på gruppenivå er det er ingen sammenheng mellom DNA og intelligens. Selv om intelligens er arvelig, er gener bare en bit av forklaringen. Det er store forskjeller på individnivå, i Afrika som i alle andre regioner, og dette henger sammen med levestandard, ernæring, helsestell, miljø, skole- og utdanningsmuligheter. Endringer i disse på samfunnsnivå har gjort at gjennomsnittsskåren på IQ økte utover 1900-tallet over alt i vestlige land. Dette kalles Flynn-effekten. I Norge steg IQ-gjennomsnittet fra 1950- til 70-tallet, men flatet så ut og har vist nedgang i Norge de siste tiår. Hvorfor vites foreløpig ikke, men teoriene er mange og forskes på.

Bunnlinjen er at mennesker deler nesten alle samme DNA, noe som viser at vi har felles opprinnelse.

I Norge har myten om gener, IQ og afrikanere blitt framført både på NRK og i andre kanaler. TV-serien «Hjernevask», som også ble til boka «Født sånn eller blitt sånn», hadde et program om raser, der de ukritisk siterte biologen James Watson, som ble tildelt nobelpris i 1962 for oppdagelsen av strukturen på DNA, og som hevder at afrikanere har lavere intelligens. Watson beklaget uttalelsen som ble sitert på NRK, men gjentok så seint som i 2019 at afrikanere er mindre intelligente og at dette har sammenheng med genetikk.  I 2010 kom også boka «Selvmordsparadigmet» av Ole Jørgen Anfindsen, som framførte påstanden om at genetisk betinget lavere intelligens blant innvandrere, særlig fra Afrika, er «avgjørende for Norges framtid», en påstand som det overhodet ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for.

Konklusjon

All menneskelig aktivitet er en sammensmelting av kultur, biologi og historie. Det er mulig at gener kan dytte på i retning av naturlig evolusjonær seleksjon som fremmer kulturformer, sier Rutherford, men teorien er lite sannsynlig. Bunnlinjen er at mennesker deler nesten alle samme DNA, noe som viser at vi har felles opprinnelse. Genetisk forskjell er årsaken til mange fysiske forskjeller, men ikke alle. Strukturen på genomene korrespondere med landområder, men det er store variasjoner innenfor enhver gruppe, og glidende overgang imellom disse. Genetikken kan ikke dele menneskeheten inn i rasegrupper. Raseforskjeller stikker ikke dypere enn huden.

Artikkelen er tidligere publisert i SAMORA Forum 2/2020, og er basert på boken How to argue with a racist about race (Adam Rutherford. Weidenfeld & Nicolson 2020)

 

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.