21 Apr 2017 |  - Ekstern skribent

21 Apr 2017 | 

Å hyle etter forbud er feigt

Hvis du er redd for å bli lurt av en tigger – bli kjent med én.

Guri Riksaasen

Sosialantropolog og sertifisert kommunikolog.

Ekstern Skribent

Guri Riksaasen

Sosialantropolog og sertifisert kommunikolog.

Ekstern Skribent

Er vi virkelig kjempeoverrasket over at den billige maten vi handler, og som gir folk som Reitan og Hagen et kjempeoverskudd, skaper fattigdom? Er vi kjempeoverrasket over at fattigdom nærer drømmer om raske penger som igjen nærer kriminalitet? Den billige maten vil vi ha, men problemene det kapitalistiske systemet skaper, vil vi skyve fra oss.

Feigt.

Elena

Elena var lita jente da faren døde i en ulykke på fabrikken der han jobbet. Uten inntekten hans måtte hun hjelpe mora på åkrene. Hun fikk ikke gå på skole. Det var ikke hennes valg, det var livsvilkårene hun ble gitt. Hun er et av de skarpeste menneskene jeg kjenner, hun ville gjort det godt i et hvilket som helst utdanningssystem.

Uten utdanning, uten å kunne lese og skrive, ble hun sesongarbeider i jordbruket i Sør-Europa.

Uten utdanning, uten å kunne lese og skrive, ble hun sesongarbeider i jordbruket i Sør-Europa. Hun høstet mais i Romania, kiwi i Italia og poteter i Portugal. Hun, mannen og barna bodde i brakker. Lønna var knapt til å leve av, og den ga ingen sosiale rettigheter. Det var svart arbeid. Ikke fordi hun valgte det, men fordi det var det hun ble til del. Hennes barn fikk heller ikke gå på skole. Hvordan skulle de klare det? Hva skulle de spist?

Da hun rundet 50 var kroppen sliten og helsa dårlig. Den økonomiske krisa slo inn, markedet strammet inn og yngre, raskere, sterkere arbeidere tok de få jobbene som var. Prisene måtte holdes nede, utbyttet måtte bestå. Da hun rundet 55 var hun uten hus. Hun og mannen bodde i en brakke de ikke eide selv. Sosialstønaden fra den rumenske staten holdt knapt til overlevelse, ikke til fyring og medisiner. Enn si klær. Eller en gave til et barnebarn.

Elena og mannen hennes lånte penger for å bli med en microbuss til Norge.

Visste du at det fantes slaver i Romania fram til 1856?

Historien

Visste du at det fantes slaver i Romania fram til 1856? Det var rom som ble holdt som slaver, og grusomhetene sto ikke tilbake for det vi har lært om slaveriet i Nord-Amerika. Da slavene for 160 år siden ble frigitt, fikk de ikke lov til å eie jord. Det var en hard betingelse i et jordbrukssamfunn. Rom skapte en økonomi hvor de livnærte seg som reisende håndverkere og kremmere. Mange steder fikk de ikke lov til å bosette seg, som i Sverige, andre steder ble de tvunget til å bosette seg, som i Norge.

160 år er ikke så lang tid. Skepsisen mot samfunnet er kanskje fortsatt stor hos mange. Diskrimineringen i utdanningssystemet og det etablerte arbeidslivet er betydelig. Rom i Romania lever fortsatt på utsiden i sitt eget hjemland.

For du vil vel ikke si at rom egentlig ikke hører til i Romania? Rom kom fra India til Romania noen hundre år før mine forfedre kom fra Finland til Norge. Så hvis Elena hører til i India, da hører jeg til i Finland. Og hvor hører du til, egentlig?

Romania er et land i dyp økonomisk krise. Korrupsjonen er gjennomgripende, selv de som har en høy utdanning og god jobb har ikke en lønn å leve av. Noen sier at tiggere i Norge tjener mer enn lærere i Romania. Ja, fordi lærere i Romania heller ikke har en lønn å leve av. Derfor er de også korrupte. Og sykepleiere. Og leger. Du kjenner på kroppen hva korrupsjon er når legen forteller at barnet ditt trenger en komplisert hjerteoperasjon og du vet ikke om han sier det fordi det er sant eller om det er fordi han vil tyne deg for de tusen euroene han sier han vil ha for å skrive henvisningen og skaffe en stødig kirurg. Eller vil du ha kirurgen ingen andre vil ha?

Ikke alle rom i Romania er fattige. Noen er søkkrike. Det er som med meg og hvem som helst øverst i Holmenkollen. Et stort problem er imidlertid de som gjør seg rike på ågerrenter. De fattige er avhengige av disse smålånene, men det tar også livet av dem.

Elenas liv i Norge

Elena dro til Norge fordi det var den muligheten hun hadde. Å tigge er et ekstremt hardt liv, og hun blir anerkjent i nabolaget i hjembyen for at hun tar sin skjebne i egne hender og tåler det som må tåles. Her tenker vi at å tigge er å sitte på rumpa og ikke gjøre noe. Der tenker de at å gå hjemme og ikke bidra til egen og andres overlevelse er uansvarlig latskap. Du må bidra! Du må stå opp om morran! Å tigge er tungt. Du velger ikke mellom å jobbe eller å tigge. Du velger mellom å tigge eller ingenting. Elena har alltid fortalt meg om banditter i miljøet. Hun tar avstand fra dem. Men hun er langt mer sårbar og utsatt for disse bandittene enn jeg er. Hun av alle ville fått en tryggere tilværelse om norske myndigheter brukte de lovene vi har mot ulike typer kriminalitet for å dømme og straffe kriminelle som opererer i utkanten av ‘tiggermiljøet’ (i anførselstegn fordi jeg er usikker på om det finnes ett tiggermiljø). Politiet har hittil vist lite engasjement i å bruke denne muligheten til å gjøre tilværelsen tryggere for Elena. Om tiggeforbud sier Elena: Da blir dere kvitt meg, men de kriminelle blir, for de har jo aldri brydd seg om hva som er lovlig og ulovlig.

Politiet har hittil vist lite engasjement i å bruke denne muligheten til å gjøre tilværelsen tryggere for Elena.

Det som endret situasjonen for Elena var vårt vennskap (det reddet mye for meg også, men det er en annen historie). Det ga henne en seng, vann, et hvilested. Det ga henne også et nettverk som etterhvert ga henne småjobber. Småjobber som ga langt større inntekter enn å tigge, og som var mindre slitsomt. Hun rettet ryggen. Hun fikk komme til orde med sin historie i TV2. Det var sterkt å høre hvordan hun opplevde at det gjorde henne til et menneske.

Nå har Elena fått huset sitt, et bittelite hus med kjøkken, bad og innlagt vann. Hun tigger ikke lenger. Hun er der hun helst vil være; hjemme sammen med barnebarna, mannen og hønene. Vi sender et mindre beløp hver måned og ser på det som kompensasjon for den billige maten vi kan handle som er produsert med hjelp fra folk uten en lønn å leve av.

Om tiggeforbud sier Elena: Da blir dere kvitt meg, men de kriminelle blir, for de har jo aldri brydd seg om hva som er lovlig og ulovlig.

Tiggeforbud

Hva tenker vi at et tiggeforbud skal løse som de andre lovene vi allerede har, ikke løser?

Et tiggeforbud blir som å tapetsere et hus som holder på å rase sammen i grunnmuren. Det ser kanskje bedre ut, men løser ingen problemer. Fattigdommen er et resultat av et system, og det er systemet vi må endre. En lønn å leve av er et godt sted å starte. Innlagt vann og kloakk er en annen ting, tro det eller ei. Sånn var det i Norge også, i en tid vi fortsatt burde kunne huske.

Så må vi hos oss feie for egen dør og gå den lange veien det er å straffe de kriminelle og la de andre gå fri. Jeg er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Jeg bærer ikke straffen for andre menneskers handlinger. Slik må det være for Elena også. Og alle andre.

Redd for å bli lurt av en tigger? Naiv som gir en tier i koppen? Vel. Jeg handler billig på Rimi. Likevel tjener Hagen langt mer enn ett menneske trenger for å forsørge seg. At det ikke skal få konsekvenser, at det ikke skal skape fattigdom og sårbarhet, det er hva jeg kaller naivt. Det er hva jeg kaller å bli lurt.

Hvis du er redd for å bli lurt; bli kjent med en tigger. Finn ut hva som er hans eller hennes beveggrunner. Du finner fort ut om det er en ærlig tigger. Kriminelle ønsker sjelden å bli kjent med folk.

Provosert av kriminelle som utnytter tiggere? Igjen: Bli kjent med en tigger. Det er den beste beskyttelsen du kan gi.

Men det er fryktelig slitsomt å måtte gjøre noe sjøl, ikke sant? Mye lettere å hyle etter forbud.

Feigt.

 

Bilde: Bianca Constantin, fra landsbyen Glod i Romania.

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.