7 aug 2017 | 

7 aug 2017 | 

Om å leve med kofferten pakket

Historien om en flyktning som reiste tilbake til diktaturet hun flyktet fra.

I dag oppfordrer en statsråd oss til å angi flyktninger i Norge som forsøker å besøke hjemlandet de i desperasjon flyktet fra. De fleste flyktningers drøm er å selvfølgelig å reise hjem. Men livet og virkeligheten forandrer seg. De får barn i Norge, venner, skole, utdanning, jobb – alt. Livet deres er her.

En gang i verden, i 1989, dro jeg tilbake til et diktatur sammen med en slik flyktning som hele sitt norske liv levde på allerten med kofferten pakket.

Vi hadde med oss en norsk dundyne, fordi nettene i fengselet midt på (den norske) sommeren i Santiago de Chile var så kalde. Hun, Miriam Bergholz, sykepleier på Ullevål, hadde reist tre år tidligere. Ville styrte diktaturet. Møtte en opposisjon som foraktet dem som hadde flyktet etter kuppet i 1973. Jeg husker hvordan de på venstresida snakket. Om de som reiste, de som ikke ble igjen. Stemplet som forrædere. Det ble heftige, uforsonlige diskusjoner som skaket oss.

Miriam og vennene drev en hemmelig klinikk. Clandestino.

Hun ville gjøre alt det den norske statsråden i 2017 forventer, dra tilbake og bygge landet.

Hun ville gjøre alt det den norske statsråden i 2017 forventer, dra tilbake og bygge landet. Men det var et diktatur. Og de som ville styrte diktatoren angrep og ble selv såret. Og ble behandlet av blant annet Miriam. Kodenavn Carla. Miriam ble fengslet. Vi besøkte henne. Og ble selvfølgelig strippa for alt som kunne dokumenteres.

Jeg bodde hjemme hos hennes mamma og unge datter. Vi ble overvåket døgnet rundt av DINA, det hemmelige politiet. Til jeg måtte flytte på et plysjhotell i sentrum. I inntaksboka sto navnene til fire, eller var det seks, norske politimenn som hadde guida «falske» asylsøkere hjem. Jeg noterte navnene. De hadde tatt seg en ferie på overtidsturen i Chile. For dem som ikke risikerte noe. Valparaíso. Vina del Mar. Landet til Puks far, min bardoms heltinne på 60-tallet, det er jo det. Vakkert. Deilig vin.

Dommer Garcia innkalte henne til torturavhør utenfor fengselet.

Vi fikk Miriam løslatt, takket være Norsk Sykepleierforbund og det jeg skrev i Arbeiderbladet. Måtte være kreativ i samarbeid med advokaten for å få det til. Dommer Garcia innkalte henne til torturavhør utenfor fengselet (strøm på kjønnsorganene). Først da vi fikk tatt bilder og på den måten oppmerksomhet nok til å få et resultat. Få henne ut. Men Miriam ville ikke til velferdsNorge, hun dro rett til de palestinske flyktningeleirene i Libanon. For å gjøre det hun kunne aller best.

Men dem – inkludert statsråder – som tror at denne veien tilbake til hjemlandet de flyktet fra er enkel. Den er ikke det. Virkeligheten forandrer seg. Nye konstellasjoner av makt oppstår. Også der.

Ung og håpefull i Klassekampen i 1983 anklaget kulturredaktør Roald Helgheim meg for å være historieløs (vi skal snart feire den godeste Roalds 75-årsdag). Jeg var purung, uerfaren og ble kjemperedd av grusomme Roalds dom, for det var jo sant. Jeg kunne verken min Marx, Mao eller Lenin. Jeg kan den ikke ennå. Men jeg kan mye annet, og jeg er ikke redd for akkurat det. Men jeg jeg lurer virkelig på hvordan de folkevalgte som er valgt av oss kan være så forenklende og historieløse.

Det høres jovialt ut når de på gullstol snakker, stem på en feig en, liksom.

Det høres jovialt ut når de på gullstol snakker, stem på en feig en, liksom. Jeg veit ikke hvem jeg skal stemme på lenger. Den som viser innsiktsfullt mot. Stå fram. Mandag morra blues.

 

Fotograf: Nina Johnsrud.