16 mai 2017 | 

Hva vil det si å være norsk i 2017?

Slik som vampyrer venter vi innvandrere ofte på å bli invitert inn; på å bli kalt norsk.

 

Norsk.

Jeg smaker på ordet som mange ganger har kastet meg inn i

en forstyrrende turbulens.

 

Det norske for meg er stappfulle kafeer på lørdager.

Det er hvit løgn framfor kjip sannhet.

Det er evnen til å se når en først vil.

Det er tur-mennesker som hilser av fellesinteresse.

Norsk, det er beskjedne og lukkede mennesker på vei til byen

og det er utadvendte og åpne mennesker på vei fra byen.

 

Norsk, det er det skjeve og usikre smilet

som skyr unna mine farger.

Det norske består av et stødig system som

vugger meg inn i en trygghet

som bare kan komme av et sikkerhetsnett som enkelt tar meg imot

når jeg faller.

 

I sjetteklasse dagdrømte jeg ofte om blåe øyne.

Jeg tenkte jeg kom til å bli akseptert hvis jeg bare hadde

De rette øynene.

Og mens jeg stirret inn i mine venners sjeler

fordømte jeg min egen for å være stygg.

 

I sjuendeklasse fikk jeg høre at brune mennesker ikke var norske.

Hver gang jeg og venner var ute på kveldene

passet jeg på å gå der det var lyst

så jeg vistes. Litt.

 

På barneskolen kastet jeg mammas mat.

Venner klagde på lukten.

Jeg klarte heller ikke spise ostesmørbrød

for min kulturelle bagasje

hadde ikke plass til det. Enda.

Jeg gikk ofte sulten.

 

Senere i livet forsto jeg

at det norske lå verken i øyne eller hudfarge

men i lydløse øyeblikk.

 

Det norske det var ikke

nordmenns flukt fra andre nordmenn; hytter,

og det var heller ikke

et kvelende materialistisk jag

som ønsket seg

to

av alt.

 

Det norske det var å springe den språklige milen på sekundet.

Mamma bruker flere dager.

 

Det norske det er

det sørgelige blikket til den eldre hvite damen.

Hun som lenge har vært så sulten på menneskelig kontakt

at hun drukner

de første som viser interesse

med sitt overveldende nærvær.

Hun mener ikke noe vondt.

 

Det norske det er

nysgjerrigheten som boblet i folk

i det de innså at jeg ikke var så skummel som det mange skal ha meg til å være.

Det var de tusen spørsmålene

og de genuine komplimentene

som inkluderte meg

mer enn den godeste klemmen.

 

Det norske det var

hjemlengselen som snek seg bakfra

når jeg var utenfor landegrensene.

Den som parkerte ved min havn.

Det var også den indre stoltheten

som kriblet inni meg

idet jeg fløy over de trøtte skuldrene av fjell og daler

som tok seg en velfortjent høneblund.

 

Det norske

det var å savne en hvit jul jeg aldri hadde feiret.

Jeg vil aldri glemme tomheten jeg følte

den London-vinteren.

 

Det norske det er

inngangspynt preget av troll og eventyr.

Det er de

samme

gamle

tradisjonene

vi tar frem hvert eneste år

selv om vi innerst inne finner dem tåpelige.

 

Men norsk det er du

den dagen du verdsetter

avstanden mellom dem som venter på bussen.

Privatliv er uhyre viktig.

 

Slik som vampyrer venter vi innvandrere ofte på å bli invitert inn;

på å bli kalt norsk.

Jeg har innsett at jeg på egenhånd må skjære meg mitt velfortjente kakestykke.

Ingen andre vil gjøre det for meg.

 

Jeg blir ofte fortalt at jeg er norsk

til tross

for mine farger som flyter utover den lille boksen jeg har fått utdelt.

Jeg har prøvd å samle fargene

men fanget

ønsker de dessverre ikke å være.

 

Jeg er ikke norsk

til tross

men på grunn

av min bakgrunnshistorie.

Jeg er norsk for jeg har åpnet kofferten

med den gamle bagasjen

og laget plass til det nye.

 

Jeg nekter å være fastklemt mellom to ulike nasjoner

som ikke vil ha meg.

To nasjoner som spytter på meg.

To nasjoner som skyver meg unna dem.

Jeg definerer selv hvem jeg er.

 

Du er norsk den dagen du endelig kaller deg norsk.

Den dagen du identifiserer deg med en identitet

mange mener du ikke er verdig.

Både innfødte og innvandrere

lo av meg

den dagen jeg sa

Jeg vil ha bunad.

 

17. mai er den dagen

jeg føler meg mest

og minst norsk.

Og det er helt greit det.

 

Fotograf: Tine Poppe.