Kjersti Opstad

Ekstern Skribent

Lørdag gikk disse antirasistene berserk i gatene igjen. 20 000 av dem. Høst-yre, ville og gærne gikk de på nazi og politi-jakt gjennom Göteborgs gater.

Jeg så det selv. Live på TV2. I en flere timer lang direktesending hvor nazister, politiet og TV2 reportere alle var iført hjelm og så dramatiske ut. For sikkerhetens skyld, selvfølgelig. Ikke for dramaturgien. Selvfølgelig.

Og i nasjonale media så vel som i landets lokalaviser kunne man lese store overskrifter om sammenstøt mellom motdemonstranter og politiet. Det var krigens fortelling som ble formidlet. Krigen og de små dryppene om «hvorfor kan man ikke bare la dem marsjere», «hvorfor kommer antirasistene og lager bråk i byen vår».

Fremst i minnet lå sommerens nazimarsj gjennom Kristiansand hvor de som ikke flyttet seg raskt nok ble lagt i håndjern. De må jo ha gjort noe galt. Politiet agerer ikke slik uten å ha gode grunner. Gjør de vel?

Meldingene på forhånd og underveis var krystallklare. Antifa, venstresiden, ekstremistene hadde et mye større voldspotensiale enn de voldsdømte nazistene.

Men er det krig, så er det krig. Og lørdag var det altså krig. På forhånd var det i alle kanaler annonsert at det mytiske Antifa ville bli busset inn fra både Norge og Danmark og de kom til å angripe nazistene med full kraft, man var til og med veldig sikker på hvor det kritiske punktet var. Hvor det ville smelle høyest.

Meldingene på forhånd og underveis var krystallklare. Antifa, venstresiden, ekstremistene hadde et mye større voldspotensiale enn de voldsdømte nazistene. Helvetes Antifa. Helvetes klovner. Ikke hadde de søkt om å få demonstrere heller.

Dette var nazistenes dag. Nazister. Som bare ville marsjere rundt i gatene, aller helst forbi synagogen. Yom Kippur er tross alt jødenes største høytid. Forsoningsdagen. Og hva passer vel bedre på en slik en dag enn å høre drønnet fra tusen marsjerende nazister utenfor?

Å, du synes jeg er useriøs nå? Spiller på følelser? I motsetning til hva våre objektive medier gjør, tenker du. De som skal rapportere nyhetene. Være nøytrale. Vel, du tar feil. Mediedekningen av nazister og antirasister har vært alt annet enn objektiv og nøytral. Lenge.

Mediedekningen handler om å skape dramatikk. Om å beskrive to likeverdige gjenger som braker sammen i gatene med politiet, samfunnet og folk flest som skadelidende. Det er en falsk fortelling. Den ekte fortellingen handlet lørdag om 20 000 vanlige folk som feiret kjærligheten og mangfoldet i gatene mens nazistene angrep politiet og sang sanger om politimord.

Den ekte fortellingen har klovner som spredte glede, vikinger som protesterte mot nazistenes misbruk av vikingehistorien og motdemonstranter som forsøkte å stoppe steinkasterne, som skjelte dem ut og bad dem gå hjem.

Det er fortellingen om 5, kanskje opp mot 20 stykker som kastet steiner fra motdemonstrasjonen. Hooligans, lokale bråkmakere og trolig en og annen provokatør fra ytre høyre kant. Den ekte fortellingen har klovner som spredte glede, vikinger som protesterte mot nazistenes misbruk av vikingehistorien og motdemonstranter som forsøkte å stoppe steinkasterne, som skjelte dem ut og bad dem gå hjem. Den ekte fortellingen er fortellingen om et folkehav som spredte kjærleik… i møte med rent hat.

Den ekte fortellingen selger ikke så mange aviser. Den får ikke seere til å sitte klistret til nyhetskanalen, om ikke annet så for muligheten til å få se en modig live reporter stå på sin post mens blodet renner og steinene hagler rundt ham. Gateslag selger. Kjærlighet er vi ferdig med.

«Like ille som…» På TV2s livesending ble et sitat som hevdet at venstresiden var verre enn, farligere enn, hadde større voldspotensiale enn… lest opp med korte intervaller mellom. Det implisitte budskapet syntes klart. Det var uproblematisk å la nazister gå i gatene, om de bare fikk gå der i fred.

Etter demonstrasjonen var over og mediedekningen fremdeles var fersk i publikums øyne, ble jeg fortalt at det var venstresidens skyld at nazistene vokste. Akkurat som på 30-tallet. Det var venstresidens skyld fordi folk flest ble lei av venstreekstreme som banket nazister i gatene. Derfor kom Hitler til makten. Derfor skjedde Holocaust. Fordi folk ble lei… De var helt sikkert «like ille som».

20 000 Gøteborgere, tilreisende. Bestemødre og ungdommer side om side i en unik kjærlighetserklæring til mangfoldet og til samfunnet vårt.

Om man velger å protestere mot nazister så får man ofte høre det. At man er like ille som. Like ille som de som knivstakk en mann med 64 knivstikk, – fordi han var homofil – og som nå går marsjer under mottoet «knus homolobbyen», en ren tilfeldighet selvfølgelig, ikke en trussel. Vi har tross alt ytringsfrihet her i landet. Like ille som de som bomber asylmottak og venstresidelokaler og blir siktet for mordbrann. Like ille som de som benekter at holocaust skjedde og som kaller overlevende derifra for forræder.

Like ille som… selv om nazistene leder 100-0 i drapsstatistikk. 100-0. Like ille som. Helvetes Antifa. Helvetes steinkastere. Ruteknusere. Raddisfaen.

For det er budskapet vi sitter igjen med, er det ikke? Etter mediedekningen? Visst nevnte de innimellom at det også var vanlige folk der. De fikk intervjuet noen fredelige vikinger mot rasisme og vist bilder av en klovn. Men det var ikke det som var fokus.

20 000 Gøteborgere, tilreisende. Bestemødre og ungdommer side om side i en unik kjærlighetserklæring til mangfoldet og til samfunnet vårt. Folkefest. De tok til og med tak i steinkasterne. Forsøkte å lære dem folkeskikk. En fantastisk varmende opplevelse, sier de som var tilstede. Men den fortellingen druknet dessverre i jakten på gjengkrigen. Det var ikke den fortellingen som ble gjengitt i våre medier. Den store folkelige markeringen var kun en bisetning i jakten på dramatikken.

Nå skal media også ha skryt. I det siste månedene har de også fått øyene noe opp for nazistenes voldspotensiale. Og selv om deres angrep sjeldent blir omtalt som terror og heller ikke blir omtalt i større grad når de skjer, så har de nå fått øynene opp for at det blant nazistene finnes en svært høy andel voldsdømte og de hadde også fokus på den aggresjonen og de angrepene på politiet de utviste i marsjen.

Kanskje kan vi også håpe at resten av sivilsamfunnet etter hvert vil få øynene opp og slutte å snakke om ytringsfrihet og Antifa og begynne å se hvem disse nazistene er og hva de egentlig ønsker når de mobiliserer i gatene.

Vi ønsker ikke vår mørkeste flekk av vår fortid tilbake.

Kanskje vil de da også få øye på hvorfor Antifa møter opp og ønsker å stoppe dem. Selv har jeg aldri kastet en stein eller knust en rute, det håper jeg heller aldri at jeg får behov for. Jeg trives best i det kjærlighetsfylte syngende folkehavet, men jeg ser hvorfor Antifa ønsker å stoppe nazister fra å marsjere i gatene. Og det er nettopp dette hvorfor som gjør at Antifa aldri kan bli «like ille som».

Jeg håper dog at vi i fremtiden vil se at politiet og myndighetene vil begynne å beskytte oss fra å ha marsjerende nazister i gatene. Det burde være de som tok jobben.

På sitt vis er de også klovner disse marsjerende mørke skyggene fra en fortid vi ikke ønsker tilbake, men det endrer ikke at vi som vil være målet for deres aggresjon; – jøder, homofile, innvandrere, antirasister og venstresiden fortjener en offentlighet hvor de ikke har en plass. Vi fortjener å bli beskyttet.

Det handler ikke om ytringsfrihet. Vi fortjener å slippe å ha en voldelig, paramilitær gruppering som slipper til i våre gater og fortrenger oss vanlige folk på helt vanlige lørdager. Vi ønsker ikke vår mørkeste flekk av vår fortid tilbake.

Og om media et øyeblikk tok blikket opp fra ønsket om dramatiske gatekamper mellom ytterkanter, så ville kanskje også de få øye på oss, folket. Den fredelige massen som på tross av trusler om krig og fare møter opp for å gi sin støtte til mangfold, til vårt samfunn, til vår tid… i kjærlighet.