Usman Khan

Ekstern Skribent

Barnets beste er, som vi alle vet, et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, jf. Barnekonvensjonens artikkel 3. For at dette hensynet i realiteten skal tillegges vekt, har man noen prosessuelle garantier. Jeg bare lurer på hvorvidt de faktisk fungerer, og spesielt hvis barnet i tillegg har flyktningebakgrunn?

Rett til å uttale seg

Barn har rett til å uttale seg i sin sak. Det fremgår også av barnekonvensjonen. Alle asylsøkere som kommer til Norge har asylintervju. På dette intervjuet skal man forklare hva man har opplevd, hva man flykter fra, og hva som kan skje ved eventuell retur.

Men i tillegg blir dette intervjuet brukt som en form for “kontrollmekanisme” for å avsløre om barnet lyver.

Men i tillegg blir dette intervjuet brukt som en form for “kontrollmekanisme” for å avsløre om barnet lyver, om det barnet forteller er selvopplevd, og om det harmoniserer med “fakta” som utlendingsmyndighetene sitter på. Under denne kontrollen blir barna ofte “tatt” for å gi motstridende opplysninger under asylintervjuet. Dette kan for eksempel skje hvis det barnet forteller ikke er i samsvar med landrapporter, eller hvis det ikke er identisk med det barnet fortalte under ankomstsamtalen hos Politiets utlendingsenhet – altså den første samtalen barna har rett etter at de har avsluttet flukten, når de møter politi som barna ikke engang vet om vil dem vel eller ikke. Når man snakker med barna om denne opplevelsen, forteller de gjerne at de var redde, slitne, sultne og hadde vondt i hodet. De husker ikke alt de skal ha sagt under ankomstsamtalen.

I tillegg hender det at asylsøknaden blir avslått rett og slett fordi saken ikke er tilstrekkelig opplyst, eller at vesentlige opplysninger ikke har kommet fram. Når advokater ber om at barnet skal få mulighet til å forklare seg ved nemdmøte hos UNE, er det tilsynelatende ikke lenger så viktig med denne retten til å bli hørt, og da kan man fint avslå ønsket om å bli hørt.

Hvorfor er det greit å nekte et enslig asylsøkende barn retten til å uttale seg i et nemdmøte, hvis vedkommende eksempelvis har konkrete grunner til å mene at saken er misforstått eller at vedtaket er fattet på feil grunnlag? Burde ikke det være av forvaltningens interesse at saken er godt nok opplyst før en avgjørelse tas? Er ikke det en av forvaltningens viktigste oppgaver, jf. Forvaltningsloven §17?

Det er tilsynelatende heller ikke så viktig hva barnet forteller om sin alder. Politiets utlendingsenhet kan fint oppjustere alderen som de vil, selv før det er foretatt en aldersundersøkelse – og om den er foretatt, kan man foreta en “helhetsvurdering” som passer forvaltningen best, uansett hvordan barnet selv eller menneskene som faktisk lærer barnet å kjenne, opplever dette.

Kvalifiserte fagpersoner

Det er også slik at man i prinsippet skal ha kvalifiserte fagpersoner som arbeider med barn og som tar avgjørelser som berører barn. Likevel har vi ansatte på mottak som ikke anser det som viktig å melde ifra / å uttale seg hvis de eksempelvis mener en mindreårig er feilplassert på voksenmottak, uansett hvor alvorlig dette er for barnet. Er det ikke offentlig omsorgssvikt om de som er satt til å jobbe med sårbare grupper ikke engasjerer seg, og ikke tar ansvar til å si fra om en feilplassering? Barn er spesielt sårbare, og de har derfor særlige rettigheter. FNs barnekonvensjon artikkel 22 har i tillegg fastslått at flyktningbarn skal få den nødvendige beskyttelsen. Hvordan kan man da tillate at barn plasseres blant voksne på uriktig grunnlag?

Heller ikke er det alltid regnet som viktig å engasjere en psykolog når et barn sliter psykisk – og om man så snakker med en psykolog, og sistnevnte mener at barnet har ekstraordinære behov, da er det ikke nødvendigvis slik at de mottaksansatte anser det som viktig at disse opplysningene viderebringes til utlendingsforvaltningen. Ved å unnlate å melde slik informasjon videre til besluttende myndighet, risikerer man å bidra til at barnet får en begrenset oppholdstillatelse, eller til et avslag på asylsøknaden for en ung person som åpenbart ikke har forutsetningene for å klare seg i samfunn preget av sosiale og humanitære katastrofer.

Alle traumer skal helst beskrives i gruvekkende detalj.

Og beveger man seg videre til forvaltningen, så kan man risikere å møte på kvalifiserte “fagpersoner” som snakker med barn tilsvarende et politiavhør. Samtalen bærer preg av alt du sier er vagt, ikke troverdig, og ikke nok detaljert, som om man kan forvente et detaljnivå på områder hvor også voksne ofte vil slite – nemlig når man snakker om noe av det verste man har opplevd i livet. Alle traumer skal helst beskrives i gruvekkende detalj.

Rask saksbehandlingstid

Det er viktig at barn får situasjonen sin avklart så fort så mulig. Vi vet for eksempel fra barnevernssaker hvor viktig det er at man finner egnet tiltak til barn, slik at ventetiden ikke bidrar til at de lider ytterligere skade. På samme måte skulle man ha rask saksbehandlingstid for enslige mindreårige asylsøkere, slik at de får situasjonen sin avklart så fort som mulig.

I stedet ser vi at barna enten 1) må vente i langt over ett år på asylintervju, noe som kan bety at de for eksempel rekker å fylle 16 år, og dermed blir servert med enda mer venting, usikkerhet, traumatisering og forverret psykisk helse frem til fylte 18 år, fordi de ved 16 år kan bli ofre for midlertidig opphold. Deretter er det rett ut av Norge, så sant det er fysisk mulig med uttransportering. Eller 2) så kan vi servere dem ettårige tillatelser, som betyr at de ikke blir bosatt i kommuner, og må vente i flere år før de får avklart situasjonen sin.

Rettslig representasjon

Barna har også egne rettslige representanter, enten det er en juridisk voksen med foreldreansvar, altså en representant/verge eller advokat. Problemet er bare at noen advokater ikke gjør den jobben de er ment å gjøre, og skriver klager tilsvarende ingen klage.

Er representantene for “engasjerte”, er de ikke tro mot “systemet”, og i så fall risikerer de å fjernes fra ordningen.

Representantene derimot, de blir satt til å krige mot et håpløst system og en motvillig oppdragsgiver, fremfor å faktisk få muligheten til å fremme barnas sak på mer ryddige premisser. Er de for “engasjerte”, er de ikke tro mot “systemet”, og i så fall risikerer de å fjernes fra ordningen. Hva barnet mener om det, er ikke så viktig.

Krav til begrunnelsen

I alle saker som berører barn skal barnets beste altså være et grunnleggende hensyn. Dette hensynet skal forklares i vedtakene, innholdet må komme klart frem, og eventuelle andre hensyn som går foran må også begrunnes.

Likevel ser ikke dette ut til å gjelde utlendingsforvaltningen. Der holder det å skrive at man har “vurdert” barnets beste og at man har “tatt hensyn”. Så lister man opp noen artikler fra barnekonvensjonen og lovparagrafer, og ferdig med det. Hvordan vurderingene er foretatt, hvordan artiklene er anvendt og begrunnelsen av hvordan akkurat dette brutale vedtaket skal være til barnets beste – deriblant forhold knyttet til sårbarhet, etablert tilknytning, psykisk helse, behov for forutsigbarhet og stabilitet – kort sagt alle forholdene som feies vekk av mottakenes strenge “nei”, det prioriteres det ikke å skrive så mye om.

Det virker som om forvaltningen fritt kan skreddersy “barnets beste” til å være det som er bestemt av politiske føringer, eller det som passer forvaltningen best.

Det virker som om forvaltningen fritt kan skreddersy “barnets beste” til å være det som er bestemt av politiske føringer, eller det som passer forvaltningen best. I mange tilfeller kunne “til barnets beste” vært byttet ut med “til forvaltningens beste” eller “til beste for en streng asylpolitikk” – uansett en formulering hvor barnet har ingen plass.