Lasse Haugen

Nestleder Øvre Eiker Arbeiderparti. Lærer.

Ekstern Skribent

Debatter på Facebook er krevende og i mange tilfeller lite formålstjenlig. Det skal ikke mange ordvekslinger til før grums kommer opp til overflaten. I mange av disse nettdebattene som omhandler diskusjoner om demokrati, menneskerettigheter, menneskeverd, ekstremisme og hatretorikk, dukker kjente holdninger opp. Både fra privatpersoner, medlemmer av politiske partier og organisasjoner. Ofte blir det sagt at Arbeiderpartiet, med sine venstrevridde meningsfeller, er i ferd med å ødelegge hele landet på bakgrunn av den «massive innvandringen» av muslimer. Sosialistene, med sine meningsfeller, er hjernedøde som ikke ser at Europa er i ferd med å havne i en borgerkrig. Av og til kan man få betegnelsen landssviker dersom den velkjente Ap- rosa bæres.

Nettet er stappfullt av hatytringer, gjerne rettet mot minoriteter som jøder og muslimer, men også mot homofile, politiske partier og politikere.

Nettet er stappfullt av hatytringer, gjerne rettet mot minoriteter som jøder og muslimer, men også mot homofile, politiske partier og politikere.

I en debatt på min egen Facebookside skriver en: «Hvis verden skulle valgt. Hadde de valgt å spare de 77 ofrene i Norge (henviser til terrorhandlingen på Utøya), eller de tusenvis som har mistet livet i Allahs navn? Setningen var adressert til en meddebattant. Han avslutter innspillet med en oppfordring: «Trekk hodet opp, fjern skylapper, og les deg opp. Aldri for sent og ta til fornuft. Kanskje Lysglimt (leder av Alliansen) sparer deg.»

Under gjennomføringen av Arendalsuka ble det heftig diskutert om grupperinger som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Alliansen og Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) burde få delta. Mange mener blant annet at grupperinger som DNM ikke bør være lovlige organisasjoner. Ervin Kohn, forstander for det Mosaiske Trossamfund og nestleder ved Antirasistisk senter, sier i den forbindelse i et Facebookinnlegg:

« …at den som en lovlig organisasjon kan rekruttere, og spre sitt ideologiske hat mot jøder. Det virker som om det ikke er lov å minne om det norske Holocaust. Denne ideologien ville drepe alle jødene i Norge. Den klarte bare å ta livet av 750. Hva er det vi lurer på? Denne ideologien er åpent tilgjengelig på deres nettside. Det er en egen fane som heter «jødespørsmålet.» Hva er det vi lurer på? Hva er det vi venter på? Vi behøver ikke vente på noen ytringer fra dem. De ytrer seg hele tiden.»

Vi burde bli forbannet, indignert og kamplystne.

Jeg forstår han. Såret er dypt, gammelt, og det rippes opp hver gang «jødespørsmålet» kommer på banen. Det er strengt nødvendig å reagere mot antisemittiske holdninger. Vi burde bli forbannet, indignert og kamplystne. Det er ingen tvil om, etter mitt syn, at DNM er en høyreekstrem, antisemittisk og antidemokratisk organisasjon som i sine postulater forfekter det nasjonalsosialistiske synet. De forherliger og gir pust til nazitidens doktriner og tidligere vedtatte sannheter. Når de i tillegg, åpent og uten filter sier på egen nettside:

«Hele dette prosjektet om «holocaust» (soon at a theatre near you!) er ikke annet enn religion, metafysikk og en utspekulert myte hvis eneste oppgave er den absolutte kontroll over vår tenkning og vår samvittighet, samt å gi jødene den totale immunitet.»

Skulle de få operere på Arendalsuka hvor aktører innenfor politikk, organisasjons- og næringsliv søker å styrke troen på politikk og politisk debatt? Skal ekstremister få en talestol midt iblant demokratiske organisasjoner? Hadde DNM fått et utstillingsvindu og rekrutteringsbrett dersom de hadde fått innvilget søknaden om å få delta? Eller skulle vi la antidemokratiske og antisemittiske holdninger komme fram slik at vi virkelig kan kjenne på ubehaget. Kvalmen! Antipatien! Hva og hvem er jeg dersom jeg ønsker å forvise «dem» til ytterligere utenforskap? Hva og hvem er jeg dersom jeg vil inkludere dem i fellesskapet?

Ytringsfriheten strekker seg langt, men grensen er nådd når organisasjoner forfekter antisemittiske holdninger. Holdninger som har resultert i folkemord.

Ytringsfriheten strekker seg langt, men grensen er nådd når organisasjoner forfekter antisemittiske holdninger. Holdninger som har resultert i folkemord.

Det er ikke bare jødene som blir utsatt for krenkelser. I organisasjonen SIAN finnes det tankegods som skaper skremme- og fiendebilder av den muslimske minoriteten. Lars Thorsen i SIAN sier blant annet:

«Politikerne har ansvar for å fjerne uintegrerbare barbarer fra landet slik at siviliserte folk kan gå utendørs uten å risikere å møte en voldsmann eller seksualpredator. Vanlige folk, og spesielt de unge, har intet ansvar og skal ikke føle skyld. At onde kulturmarxister påfører ungene våre skyldkomplekser, bør få konsekvenser for gjerningspersonene.»

Hvilke konsekvenser, Thorsen?  Tankegodset er kjent og sikkert noe som Anders Behring Breivik kunne bifalt. Thorsen setter sammen ord og setninger som er en suppe av kjente vendinger brukt av ekstremister som nekter å se verdien av det samfunnet vi lever i. I 2018. I muligens ett av de mest demokratiske, opplyste og velstående samfunnet i verden. SIAN sine holdninger deles antageligvis av få, men sympatisører finnes i monn, muligens ikke rikt, men de er der. Ofte på det mørke nettet, noen ganger inn i parlamentet, og av og til snirklende rundt Kongens bord. Holdningene finnes også under et partytelt, på stand!

Dersom man leser dommen mot Anders Behring Breivik fra Oslo tingrett 24. august 2012, så kan man lett finne at terroristen fremdeles har meningsfeller. I dommen står det blant annet:

«Ledende norske politikere deltar ifølge tiltalte i et samarbeid med europeiske eliter der målet er å fremme «multikulturalismen.» Det multikulturelle prosjekt har aldri vært forelagt norske velgere, men holdes tvert mot skjult av politikere og medier. Tiltalte betegner terrorhandlingene 22. juli som preventive angrep til forsvar for det norske urfolk og norsk kultur.»

Terroristens ytringer er gjenkjennbare, og man hører ekkoet og identifiserer budskapet i kommentarfelt på nettet og hos organisasjoner som SIAN og DNM.

For sju år siden fikk vi høre:

«Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke. Det er oss. Det er Norge. Vi skal ta tryggheten tilbake.»

Er vi der? Er vi fortsatt samlet? Har vi tatt tryggheten tilbake?

Er vi der? Er vi fortsatt samlet? Har vi tatt tryggheten tilbake?

På en plakat i 22. julisenteret står ordene til Ina Libak nedskrevet:

«Jeg har gitt arrene mine navn. «Solidaritetsarret» og «Samholdsarret.» Det er de fineste ordene jeg vet. Det er disse verdiene som gjorde at jeg startet i AUF. Alle opplever ting i livet som setter spor, men man gå videre og finne styrke. Man må fortsette å jobbe for det man tror på. Jeg ble skutt, men verdiene overlevde. Folk jobber hver dag for det de som døde trodde på. Sorgen over dem vi mistet vil aldri forsvinn, men vi kan ikke slutte å arbeide for det de sto for. Det er viktig å ha plass til vonde følelser, men også å være glad for livet. De som døde trodde på AUF, vi ville ikke vært AUF om vi ikke fortsatte å fokusere på politikken og engasjere oss i de sakene vi er opptatt av. Det var engasjementet vårt som ble angrepet, og det er styrket.»

Libak sine ord gir meg håp, styrke og kraft til å være med på å støtte, rope ut, skrive, samtale og debattere.  Det mørke nettet og de fiendtlige utropene på gata beseires når politiske verksted fremmer demokrati, toleranse, samhold og solidaritet. Ekstremistenes agenda blekner når motstemmene til det autoritære og fremmedfiendtlige blir tydelige, klare og inkluderende. Det mørke nettet håner og spotter toleransehungrige ungdommer, og de antidemokratiske kreftene vil stilne solidariske og demokratiske holdninger med trusler om henrettelse og vold.

Ekstremistenes agenda blekner når motstemmene til det autoritære og fremmedfiendtlige blir tydelige, klare og inkluderende.

Hat sprer skygger. Det gir mørke avleiringer som skremmer. Hat og fordommer danner stereotypier som forsøker å fordreie virkeligheten. Stigmaer setter mennesker i bås og forkvaklede konspirasjonsteorier forsøker å rokke ved virkeligheten som den var, er, og i ferd med å bli.

Å ta et oppgjør med ekstremisme er ikke snillistisk «pølsevev.» Det er ikke godhetstyranni. Det er ikke kulturmarxistisk, globalistisk tankegods som vil føre Europa inn i en rasende borgerkrig mellom kristne og muslimer. Det finnes ikke en jødisk sammensvergelse om verdensherredømme. Det norske skoleverket er ikke bedervet av kulturmarxisme, som SIAN så lite innsiktsfullt hevder.

Å ta et oppgjør med organisasjoner som sier at de vil «kriminalisere homolobbyen og forby homoseksualitet i det offentlig rom», er nødvendig for å beskytte oss selv mot at samholdet og solidariteten forsvinner.

Å ta et oppgjør med ekstreme holdninger handler om anstendighet, folkeskikk og iverksettelse av vår «medfødte» demokratiske beredskap. Som mennesker i et levende fellesskap er det vår oppgave å gi mindre rom for antidemokratiske holdninger og legge vekt på toleranse og inkludering fra de spede barnsben av. Det er det eneste alternativet. Det eneste riktige.

Denne teksten er tidligere publisert i Dagsavisen Nye meninger.