26 apr 2017 | 

26 apr 2017 | 

Burde vi bekymre oss for Kent Andersen?

Man får inntrykk av at Kent Andersen selv er inne i en radikaliseringsprosess.

Skrevet sammen med Linn W. Firdaous Nikkerud. Publisert i Klassekampen 25. april 2017.

Frp-politiker Kent Andersen hevder det er en løgn at utenforskap, psykiske lidelser og fattigdom bidrar til radikalisering. Problemet er islam, hevder han, samtidig som han maner til hat og raseri.

Sebastian Stein oppfordret i Dagbladet til samhold etter terrorangrepet i Stockholm. Fremfor å forstå Steins artikkel som en oppfordring til å jobbe mer tiltaksrettet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, hevdet Andersen at Stein er naiv og ignorant da han ikke erkjenner at islam er hovedårsaken til radikalisering. Ifølge Andersen er det løgn at utenforskap, psykiske lidelser og fattigdom kan ses som årsaksfaktorer i radikaliseringsprosesser. Vestens militære operasjoner i Midtøsten har heller ingenting med saken å gjøre. Andersen spurte også i en artikkel hos document hvor det ble av hatet og hevnlysten hos det svenske folket.

Andersen spurte også i en artikkel hos document hvor det ble av hatet og hevnlysten hos det svenske folket.

FN-sambandet konkluderer med fire faktorer som kan spille en rolle i en radikaliseringsprosess:

  • Søken etter tilhørighet og trygghet – ekstremister som blir drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og beskyttelse.
  • Idealisme og urettferdighet – ekstremister som er drevet av politiske og ideologiske mål, og engasjerer seg på grunn av andres lidelser.
  • Sosial frustrasjon – ekstremister som drives av et oppgjør med en vond fortid, og som kan ha erfart vold, diskriminering og rusmisbruk.
  • Søken etter spenning eller mening i livet – ekstremister som er drevet av fantasier om å være en helt som kjemper voldelig for det «gode» mot det «onde».

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) konkluderer med at “ekstrem islamisme som multietnisk fenomen er […] preget av unge menn med lav utdannelse, mye kriminalitet og løs tilknytning til arbeidslivet. Olivier Roy skriver i The Guardian at biografier gjort av europeiske “homegrown” terrorister viser at de er voldelige nihilister som adopterer Islam snarere enn religiøse fundamentalister som tyr til vold. Dette fremgår også av dokumentarfilmen “Jihad – a story of the others”.

Filmskaper Deeyah Khan fulgte tidligere ekstremister for å finne ut av hva som gjorde at de ble radikalisert. Hun intervjuet blant annet Abu Muntasir, en av grunnleggerne av den britiske jihad-bevegelsen, som per i dag jobber som imam og forebyggende mot radikalisering. Her får vi vite at flere av mennene som har blitt radikalisert var på jakt etter en farsfigur. Flere av dem hadde erfart mye rasisme og manglet  tilhørighet i samfunnet.  De ble således lokket til farlige sekter som fikk dem til å føle seg sett, hørt og elsket.

Derfor er det viktig at det eksisterer plattformer som bidrar til et mer inkluderende samfunn. Spesielt når radikalisering også omhandler identitet. Det betyr ikke at vi skal elske de som begår terrorhandlinger. Tvert imot er det på det rene at de må straffeforfølges for den uretten de har begått. Det betyr bare at vi forhindrer denne uretten.

På side 7 i  regjeringens handlingsplan mot voldelig ekstremisme leser vi blant annet at radikaliseringen er en prosess der en ensidig virkelighetsoppfatning, som ikke rommer alternative perspektiver, utvikles. Da blir det noe ironisk at Andersen i sin artikkel på document.no etterspør hatet og hevnlysten, peker ut islam som hovedproblemet og beklager seg over at folkeansamlingen i Stockholm var “kritthvit”. Andersen knytter her disse “fraværende innvandrerne” til en grufull terrorhandling som nettopp hadde forekommet.

Vi blir bekymret når en politiker viser et såpass unyansert syn på ekstremisme.

Sebastian Stein som ber om mer inkludering, FN-sambandet, regjeringen og PST som peker på komplekse årsaksforklaringer, farer med løgn. Man får et inntrykk når man leser Andersens kronikker, at han selv er inne i en radikaliseringsprosess, der han tegner opp et fiendebilde av muslimer, og der alle som forsøker å moderere dette noe ekstreme perspektivet, blir løgnere. Vi blir bekymret når en politiker viser et såpass unyansert syn på ekstremisme. Spesielt siden samme politiker i kjølvannet av den fremmedfiendtlige teksten Drøm fra Disneyland, uttalte at han følte seg uthengt og fordømt etter 22. juli og lovet å forsvare muslimer som ble satt i samme bås som terrorister.

Er det én konklusjon vi kan trekke av det ovenståend,e så er er det at det er uheldig å utlede én forklaring av en kompleks virkelighet. Deeyah Khan konkluderer i sin dokumentar at Islam bare er én brikke i et større puslespill. Religionen er frakken de radikaliserte tar på seg utenpå alle de andre underliggende årsaksforklaringene. Det er overfladisk og forenklede å tilskrive Islam hele skylden, spesielt når vi kan bruke Islams alternative tolkninger for å utfordre den radikalisertes Islam-frakk.

Nå har ikke bare Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn og Antirasistisk Senter utfordret Siv Jensen, men også Audun Lysbakken har spurt Frp-lederen på Twitter om Andersen er kosher eller ikke. Det er sjokkerende at en Frp-politiker legger et så hatefullt, islam-fiendtlig verdenssyn for dagen, og vi stiller oss bak kravet om at Siv Jensen må ta stilling til om dette er greit eller ikke.