Martin Knutsen

Ekstern Skribent

Når vi ser tilbake på valget av president Donald Trump, vil enkelte ting stå frem som historiske. En av dem er fremveksten av en ny bevegelse med en ny type rasistisk propaganda. Denne bevegelsen har fått samlebetegnelsen “Alt-right”, den alternative høyresiden, og kan tilsynelatende virke spontan og uorganisert. Sannheten er noe helt annet.

Det vi har sett de siste to årene, har på mange måter vært en evolusjon i de ekstreme kretsene i politikken. Paradoksalt nok kommer mye av dette ut i fra forskjellige konservative og nasjonalistiske miljøers motstand mot president Bush og hans neokonservative globale politikk. Da ultranasjonalisten Richard Spencer lanserte begrepet “Alt-right” i 2010, var det i et forsøk på å få til et samarbeid mellom vanlige konservative og de rasistiske nasjonalistene, i henhold til magasinet Slate. I årene før, under Bush, ble mye av utenrikspolitikken drevet frem av pro-israelske hauker. Siden mange av disse neokonservative politikerne også var av jødisk herkomst, førte dette til at mennesker som vanligvis ikke ville identifisert seg som rasister, begynte å snakke om den “jødiske lobbyen” som en fiende. Dette gjorde det mulig for de identitære og de åpent rasistiske å få foten innenfor døra i det “gode selskap”, en sjanse de grep begjærlig.

Samtidig fantes det etterhvert mengder av nettverk som var åpne for radikale ideer, især etter valget av Obama. Tea Party-bevegelsen, som i utgangspunktet var et skatteopprør fra grasrota, tilbød disse unge cyberkrigerne et nettverk av desentraliserte grupper som hovedsaklig fikk sin info fra nettet. De antiislamske miljøene, med Robert Spencer og Pamela Geller i spissen, har i årevis hatt sine egne informasjonsnettverk, der sannhetsgehalten har vært underlagt kampretorikken.

Så skjedde “Gamergate”, og slusene åpnet seg for det siste elementet i denne oppbygningen.

Den såkalte Birther-bevegelsen hadde allerede skapt en kontaktflate mellom disse nettverkene (Pamela Geller påsto på et punkt at Obama var Malcolm X sin uekte sønn!), der forskjellige grupper kunne komme sammen i en felles konspirasjonsteori mot presidenten. Så skjedde “Gamergate”, og slusene åpnet seg for det siste elementet i denne oppbygningen: Mengder av rasende antifeminister og internettkyndige folk med et hat mot “det politiske korrekte”. Gamergate er navnet på en diskusjon som foregikk intenst rundt behandlingen av kvinner i dataindustrien, og førte til en bølge av antifeminisme på nettet, komplett med dødstrusler og privat hetsing. (Saken var blant annet bakgrunnen for Milo Yiannopoulos sin oppstigning til berømmelse). Denne bevegelsen som springer ut fra nettfora som 4Chan og 8chan er nærmest hyperaktive, og de kastet seg nå ut i striden mot alle PK-er’ne, og etterhvert ble Trump deres fører. Samtidig fikk de sitt flaggskip i Breitbart News, ledet av Steve Bannon, som prøvde å gjøre selve begrepet stuerent. Og det er her det interessante ved “Alt-right” kommer inn.

Breitbart er nemlig ikke direkte ekstreme, og etter normale standarder ikke spesielt konspirasjonsrettede. Selve sakene de skriver om er som oftest reelle, men skrevet utifra et reaksjonært politisk perspektiv, der det opereres med klare fiender. Først og fremst er disse fiendene de “liberale”, men også “falske konservative” er legitime mål. Funksjonen Breitbart har i Alt-right-bevegelsen kan på mange måter sammenlignes med document.no sin her i Norge: De legger en legitim grunntone for et publikum som trenger å se sine egne fiendebilder bekreftet, som trenger å få artikulert den forakten og frykten de føler.

Mens selve artiklene på Breitbart ikke er åpenbart rasistiske, så er kommentarfeltene fylt med det verste grumset du kan tenke deg. Bannon, og Trumps, geni har ligget i evnen til å forvandle dette sinnet til en politisk bevegelse, gjennom å legitimere disse retningene med skjult retorikk. Man bruker “memes” og ensidig negative bilder av “de andre” i en form for evig strøm av “nyheter”, som i sin helhet skaper et dystopisk verdensbilde der den liberale tanke er et forræderi mot nasjonen, der journalister og politikere alle er en del av “dem” – fienden – som vil ha den nye verdensordenen. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne antisemittismens tankestruktur, bare at her er “jøden” byttet ut med “den liberale elite”. Rasismen ligger og vaker rett under overflaten.

Mange har nok fått med seg begrepet “memes”, som på norsk best kan kalles tankevirus. Under Trumps valgkamp virket det av og til som om deler av internettet hadde kommet sammen for å ta et sarkastisk oppgjør med den politiske verdenen, i en form for spontan og bred protest. Mye av dette var tvert imot styrt av en liten gruppe fanatikere på den ytre høyresiden, som ved hjelp av robot-postere og falske identiteter kunne flomme ut små propagandanyheter til et utstrakt nettverk av nettsteder og sosiale medier. Gjerne iblandet falske nyheter som “Pizzagate” (som hevdet Hillary Clinton drev en barnepornoring fra en pizzaresturant i Washington), og annet beviselig tullprat i kombinasjon med ekte nyheter satt i “spin”. Donald Trump tok denne formen for argumentasjon til seg i primær-valgkampen, da han ut av det blå anklaget sin motstander Ted Cruz sin far for å ha vært involvert i drapet på Kennedy, for eksempel.

Igjen ligger det en bevisst strategi bak dette: Om man bare anklager motstanderen for de mest urimelige ting, virker alle forsøk på å ta til motmæle som forsvarstaler, og man har oppnådd hegemoni over diskursen. Stempling av meningsmotstandere, der det gjelder å sementere negative begreper rundt politiske opponenter, jo grovere jo bedre, er en klassisk metodikk. Dette er ikke et nytt fenomen, vi har sett det både i de nasjonalistiske, de rasistiske og i de antimuslimske miljøene lenge. Enkeltsaker som går virale, og så blir fortolket inn i et større narrativ for å vise at “slik er de alle”, har vært med oss lenge på nettet. “Memes” fungerer, først og fremst fordi de sår tvil om virkeligheten. Nyheter som ikke passer inn i narrativet blir “fake news”, mens alle nyheter som forsterker narrativet blir dratt frem som en del av en større sammenheng. Enkeltsaker hvor noen med arabisk opphav gjør noe galt, blir til en “muslimsk” kriminell, mens en russer som gjør det samme aldri blir en “gresk-ortodoks” kriminell. Fiendebildet opprettholdes gjennom slike enkle grep.

Det “Alt-right” gjorde som revolusjonerte rasismens og hatets fremvekst var enkelt, men slående: De klarte å etablere en felles kommunikasjon mellom alle de forskjellige hatgruppene som i varierende grad hadde holdt seg for seg selv.

Med den teknologisk hyperaktive unge bevegelsen kunne diverse strømninger kobles sammen til en virkelig slagkraftig enhet. En sak kunne komme fra en kilde og spre seg med lynets hastighet ut til det som før hadde vært relativt separate miljøer. Kommentarfelt ble oversvømt, og journalister ble regelrett nedrent med trusler og annet på private kontoer. Såkalt “doxing”, å legge ut all privat informasjon om enkeltpersoner på nettet, ble en standard i den politiske kampen. Man tilkjempet seg en kontroll over narrativet som foregår i sosiale medier, og brukte dette bevisst til å nøre opp under folks frykt og usikkerhet. Antifeminister og homofile antimuslimer, ateister og religiøst konservative, nasjonalister og ariske krigere – alle kunne ta del i den samme nyhetstrømmen der det garantert var noen saker som nøret opp under egne fordommer. Og med Trump fikk alle disse utgruppene, som ofte er internt uenige, en felles leder og et felles symbol: Den sterke mannen som skulle gjøre USA stort igjen, og underforstått føre den hvite mann tilbake til fordums høyder.

Internettet har gjort at de tusen kjellermennesker har blitt en ekte politisk kraft.

Det er dette landskapet vi antirasister må innse at vi befinner oss i de kommende årene. Internettet har gjort at de tusen kjellermennesker har blitt en ekte politisk kraft, med sine egne nyhetskanaler, sine egne ideologer og såkalte “forskningsinstitutt”. Gitt det etablerte alternative nyhetsbildet som nettet kan tilby, er det uhyre vanskelig å kommunisere på tvers av fordommene. Hvordan vi svarer på utfordringen fra de digitale rasistene og fremmedhaterne kan godt vise seg å være vår tids store kamp i det demokratiske liberale samfunn. De fire neste åra kan bli mer spennende enn de fleste av oss liker å tenke på.

Foreslått lesning:

Om memer og Alt-right fra 4Chan: http://www.politico.com/magazine/story/2017/03/memes-4chan-trump-supporters-trolls-internet-214856

Om Alt-right og de konservative: http://www.salon.com/2016/12/14/rise-of-the-alt-right-how-mainstream-conservatives-empowered-racism-and-engineered-their-own-destruction/

Alt-right i egne ord: http://www.breitbart.com/tech/2016/03/29/an-establishment-conservatives-guide-to-the-alt-right/