Tor Jones

Miljøterapeut i psykisk helse, tidligere leder av Rødt Kristiansand, antirasist og skribent.

Ekstern Skribent

Min mor forteller en historie fra da hun i 60-tallets Kristiansand satt på venterommet på et legekontor sammen med meg, en lysebrun gutt med masse mørke krøller. Folk kikket på meg, og mest av alt en liten gutt som pekte på meg og spurte: ”Se mamma!  Er han neger?” Guttens mor reagerte sterkt og umiddelbart med å hysje sint på gutten. Opptrinnet gjorde min mor trist fordi hun tenkte at denne gutten der og da lærte at det å skille seg ut som brun og annerledes, var noe fælt,  et tabu, noe man ikke måtte nevne.

Historien peker på noe interessant, nemlig at de ytre forskjellene oss mennesker imellom, det være seg kjønn, kroppsform eller ”rase”, er noe av det mest åpenbare og selvfølgelige i vår sosiale verden. På samme måte som vi umiddelbart registrerer en persons kjønn, vil vi øyeblikkelig registrere en persons hudfarge.  Ideen om såkalt ”fargeblindhet” er neppe særlig realistisk mellom mennesker. For vår art er visuelt orienterte, vi mennesker er ”øye-intensive”, vi ser og legger merke til våre medmennesker; ansikt, kjønn, hudfarge, alder, kroppstype, øyne, hår, klær, osv.  Det er slik vi er, og det er, slik jeg ser det, i utgangspunktet uproblematisk. Vi mennesker  kommer i mange utgaver, og er varierte, ganske enkelt.

Likevel, når det kommer til de synlige forskjellene mellom mennesker fra forskjellige områder av verden, er disse ifølge vitenskapen ubrukelige for å klassifisere mennesker i ”raser”. Raseinndelingen er å anse som en feilslutning, og som en legitimering av urettferdig diskriminering, utnyttelse og slaveri, fra en uopplyst tidsalder. Hudfarge, hår, ansiktstrekk osv., alle de umiddelbart synlige forskjellene mellom ulike grupper mennesker, er overfladiske fenotypiske kjennetegn som ikke stemmer med de forskjellene som genetisk eksisterer mellom menneskene. Humane Genome Diversity Project har forlengs slått fast at variasjonene og forskjellene som finnes mellom mennesker på et genetisk nivå, er individuelle, og skjærer tvers gjennom ”de synlige raseforskjellene”.

Humane Genome Diversity Project har forlengs slått fast at variasjonene og forskjellene som finnes mellom mennesker på et genetisk nivå, er individuelle, og skjærer tvers gjennom ”de synlige raseforskjellene”.

Rent vitenskaplig er det derfor riktig å si at det ikke eksisterer forskjellige biologiske menneskeraser, men at rase er en sosial konstruksjon brukt for å katalogisere og benevne mennesker fra forskjellige kontinenter.

Rasismens historie kaster imidlertid fortsatt lange skygger over hvordan nålevende mennesker tenker om mennesker med ulik hudfarge fra ulike deler av verden. Europeerne har lenge definert og rangert menneskene etter hvor forskjellige de var fra hvite europeere, og det med katastrofale følger for mennesker i mange deler av verden. Sørgelig nok synes denne trangen til magisk rase-tenkning fortsatt å hefte ved deler av den europeiske kulturen, og trangen til å plassere mennesker i grove intetsigende kategorier synes fortsatt å utøve en sterk fascinasjon i kollektive fantasier i det offentlige rom.

Skal vi forstå hvorfor spørsmålet om menneskeraser fortsatt, og på tross av vitenskapens avvisning av begrepet, hefter ved oss i 2018,  må vi forstå menneskers iboende irrasjonalitet, og hvordan følelser påfallende ofte trumfer fakta når vi skal forstå verden. Mennesker som er 50 år eller eldre, som vokste opp i et ”hvitt” samfunn, vil i noen tilfeller føle et ubehag eller utvikle en underbevisst uro og angst, når menneskene omkring dem endrer seg og samfunnet blir mer mangfoldig.  Yngre personer, slike som har vokst opp med flerkultur, har ikke dette problemet. Derfor er det at Fremskrittspartiet nesten ikke klarer å høste stemmer i en flerkulturell by som Oslo, men står sterkt i de bygdene hvor det nesten ikke finnes menneskelig mangfold.

Det er både trist og uakseptabelt at en persons hudfarge i 2018 fortsatt skal kunne innvirke på hans karriere og muligheter på jobbmarkedet, på hans muligheter på boligmarkedet, på hans rettssikkerhet i forhold til politi, på hans trygghet i det offentlige rom, og på så mange andre livsområder. Rasismen lever av og bygger på de synlige forskjellene, den utnytter vår persepsjon og vår kognitive trang til å danne kategorier, og bygger en mytologi av negative forestillinger omkring dem. En mørkhudet person kan ikke ”unnslippe” sin mørkhudethet”,  men burte kunne slippe unna alle de negative forestillingene primitive rasister alltid har forsøkt å klistre til hudfarge og etnisitet. Dette viser seg dessverre fortsatt vanskelig i våre samfunn. ”Rase” er vitenskapelig irrelevant, men fortsatt ofte avgjørende, i virkelige situasjoner i det virkelige livet.

Det er både trist og uakseptabelt at en persons hudfarge i 2018 fortsatt skal kunne innvirke på hans karriere og muligheter på jobbmarkedet, på hans muligheter på boligmarkedet, på hans rettssikkerhet i forhold til politi, på hans trygghet i det offentlige rom, og på så mange andre livsområder.

Er det virkelig noe vi kan gjøre for å endre denne triste situasjonen? Personlig tror jeg at vi både som individer, men også kollektivt og som samfunn, i langt større grad må være villige til å forstå oss selv, noe som innebærer at vi kritisk ser på hvordan våre meninger og følelser dannes.  Derfor bør vi ønske debatter om rasisme som fenomen velkommen! En større opplysthet om hvordan rasismen dannes vil i seg selv redusere rasismen i samfunnet, og påvirke hvordan vi ser på forskjellighet. Kanskje kan det etter hvert også medføre en større interesse for de reelle, og høyst interessante forskjellene mellom mennesker – de individuelle?

Og som allerede nevnt – de fleste unge mennesker i vårt samfunn er, om ikke direkte fargeblinde, men uten det ubehag og den angst som eldre mennesker kan oppleve i møtet med mangfold og annerledeshet. For de unge er folk folk.  Og det er en oppløftende tanke!