27 May 2020 |  - Ekstern skribent

27 May 2020 | 

Det var ikke bare ferie

Det er behov for et koordinert og tilgjengelig hjelpetilbud som fanger opp unge som etterlates i utlandet mot sin vilje.

Heidi Wittrup Djup

Psykologspesialist og medlem av den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje.

Ekstern Skribent

Heidi Wittrup Djup

Psykologspesialist og medlem av den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje.

Ekstern Skribent

I februar 2019 nedsatte regjeringen en ekspertgruppe om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje. Formålet var blant annet å komme med anbefalinger som kan forhindre ufrivillige utenlandsopphold og styrke hjelpen de unge får etter hjemkomst. Rapporten vi nå har lansert bygger på de unges egne historier, samt på ekspertgruppens erfaring og eksisterende kunnskap på feltet. Den viser hvor viktig det er å forstå kompleksiteten i sakene og øke kunnskapen om de unges behov, for at involverte instanser skal kunne treffe med sine tiltak.

Ufrivillige utenlandsopphold

I den offentlige samtalen om unge som sendes til og/eller etterlates i utlandet mot sin vilje, er æreskultur, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap en sentral del av diskursen. Selv om dette er viktig, gjenspeiler det ikke bredden av ulike årsaker som kan ligge til grunn.

På det ene ytterpunktet finner man foreldre som ønsker å lære barna om foreldrenes opprinnelsesland, kultur og religiøse praksis, eller gi dem nærere kontakt med slekt og venner. Dette kan forstås som naturlige aspekt ved transnasjonale familieliv. Videre frykter noen at oppholdstillatelsen vil opphøre grunnet politiske endringer i Norge, og barnas kjennskap til opprinnelseslandet anses derfor som viktig dersom familien skulle bli sendt ut av norske myndigheter. Foreldrenes beslutning om utsendelse kan således være motivert av gode intensjoner, men er like fullt problematisk når det skjer i strid med den unges vilje, behov og rett til å medvirke.

Frykt og skam kan hindre familier fra å søke hjelp, mens andre føler seg avvist og lite forstått av tjenesteapparatet.

Andre årsaker handler om at foreldre mangler mestringsstrategier i møte med barnets eller familiens vansker. Dette kan skyldes at foreldrene ikke opplever å få riktig hjelp i Norge, eller at de har større tro på hjelpemulighetene i hjemlandet. Frykt og skam kan hindre familier fra å søke hjelp, mens andre føler seg avvist og lite forstått av tjenesteapparatet. Når hjelpen oppleves utilgjengelig eller lite hjelpsom, kan utsendelse av den unge til slutt framstå som det eneste reelle alternativet i en desperat situasjon.

Utenlandsoppholdet kan også fremprovoseres av kontakt med barnevernet eller frykt for omsorgsovertakelse, såkalt flukt fra barnevernet. Men det finnes også eksempler på at barneverntjenesten har støttet utsendelsen. For den unge er det dermed ikke bare foreldrene som handler i strid med deres vilje, men også tjenesten som skulle ha hjulpet.

Kompleksiteten i feltet må tas hensyn til i det forebyggende arbeidet.

På det motsatte ytterpunktet finner man at utsendelsen handler om den unges atferd og væremåte og/eller foreldrenes omsorgsevne. Rus, kriminalitet, atferdsvansker eller en atferd som bryter med foreldrenes eller nettverkets normer, kan derfor føre til at den unge sendes ut. Det kan handle om menns kjønnsmakt, generasjonshierarki og om kollektivets makt over enkeltpersoner. Å kontrollere eller korrigere unge kvinners seksualitet og frihet hører inn under dette, og patriarkalsk makt og æreskultur står sentralt. Utsendelsen kan også være en konsekvens av foreldrenes utilstrekkelige eller skadelige omsorgsutøvelse i seg selv. En allerede pågående omsorgssviktsituasjon overføres da til et annet land.

Kompleksiteten i feltet må tas hensyn til i det forebyggende arbeidet. Dette forutsetter kompetanse, kulturforståelse, juridiske avklaringer og et bredt spekter av hjelpetiltak. Det samme er sant for oppfølgingstilbudet i etterkant.

Svik, traumer og tapte år

Hvorvidt den unge utvikler psykiske vansker i etterkant av ufrivillige utenlandsopphold, vil avhenge av en rekke ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer, hva den unge har erfart under oppholdet og hva vedkommende kommer tilbake til.

Vi vet det er store forskjeller blant de unge når det gjelder alder ved utreise, varigheten på og årsaken til oppholdet, hvorvidt de i utlandet bodde med foreldrene, annen familie, på institusjon eller alene, og hvilke omstendigheter som lå til grunn for returen til Norge. Noen forteller om dramatisk flukt og hemmelig samarbeid med utenlandstjenesten, mens andre reiste hjem under mer ordnede former.

For noen blir livet aldri det samme igjen.

Noen har kunnet gjenoppta livet de forlot med skolegang, venner og familie, mens andre har vært så lenge borte at de har gått glipp av sosiale mestringserfaringer, språk og tilegnelse av ferdigheter som trengs på veien til voksenlivet i Norge.

Noen har vært trygge, men lengtet hjem, mens andre har opplevd vedvarende vold, overgrep og frihetsberøvelse – enkelte i det som beskrives som fengsler preget av tortur.

For noen blir livet aldri det samme igjen. De måtte kanskje dra direkte til krisesenter og leve i skjul fordi familien er til fare for dem. De mistet ikke bare biter av seg selv, de mistet alt de hadde og har måttet starte på nytt, ofte med traumatiserende hendelser i bagasjen. For andre er det kanskje mindre dramatisk, men like fullt en opplevelse av å være «tre steg bak alle andre», slik én informant beskrev det. «Du føler deg egentlig ikke tilbake igjen».

Behov for hjelp og oppfølging

Det er smertefullt å bli sviktet av ens nærmeste og oppleve tillitsbrudd i relasjoner der man skulle ha vært trygg. «Jeg har vansker med å stole på andre mennesker fordi jeg ble såret så dypt da jeg var yngre», sa én informant. «Det er ikke sånn man skal ha det hjemme». Å bearbeide dette, kan ta tid. Det tar ofte lenger tid om de i tillegg erfarte at hjelpeapparatet også sviktet.

Mange vil trenge hjelp til å forstå hva de har opplevd og reaksjonene de har. Noen trenger hjelp til å reparere eller håndtere brutte familiebånd, og plassere ansvaret der det hører hjemme. Omfattende beskyttelsestiltak til trusselutsatte kan være nødvendig. Bearbeidelse, korrigerende erfaringer og opplevelse av mestring, er viktig for at de skal finne fotfeste igjen i det samfunnet de selv aldri valgte å forlate.

De unge må oppleve at samfunnet rundt kompenserer for alt de har blitt påført og alt de har mistet.

Norske myndigheter bør derfor etablere et koordinert hjelpetilbud til alle som returnerer fra ufrivillige opphold i utlandet for å hjelpe dem å reetablere seg i samfunnet. Deres individuelle behov må kartlegges og møtes med et fleksibelt og bredt hjelpeapparat. Konkret hjelp knyttet til ID-dokumenter, økonomi, språkopplæring og utdanning, kan være avgjørende for at de unge skal kunne delta i et voksensamfunn de ikke tidligere har kjent. Andre trenger psykisk helsehjelp og god psykososial støtte over tid, der både det profesjonelle og sosiale nettverket kobles på.

De unge må oppleve at samfunnet rundt kompenserer for alt de har blitt påført og alt de har mistet. Da må et reelt, kompetent og tilgjengelig hjelpetilbud fange dem opp.

Hvis ikke er det ikke bare familien, men også samfunnsinstitusjonene rundt som svikter dem.

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.