Martin Knutsen

Ekstern Skribent

Som enhver god blogger starter jeg med en personlig historie: Da jeg som tolvåring kom til England for første gang, kan jeg huske at noe av det mest eksotiske med den britiske kulturen var at de holdt seg med tulleaviser. Især avisen Sunday Sport var strålende, med overskrifter som “London-buss funnet i antarktisk isbre”, og min personlige favoritt: “Mann innelåst i kjeller i tre år – levde på kullbiter”. Det var falske nyheter som underholdning, og til tider hysterisk morsomt. I Norge fikk vi noen år senere aviser som Søndag Søndag, hvis overskrift “Kvinne fødte fisk” fremdeles er norsk tabloidhistories beste.

Nå, i 2017, har begrepet “falske nyheter” derimot fått en helt annen og mindre komisk klang. Etter Brexit-kampanjen og Trumps valgkamp har begrepet, som en del av oss ekstremsimenerder har snakket om i noen år, plutselig sneket seg inn i mainstreamdiskursen, og forskjellige aktører gjør sitt beste for å definere meningsinnholdet i selve begrepet.

Begrepet har gått viralt og blitt en del av den utvidede kulturkampen.

President Trump bruker det nesten konsekvent om alle nyheter som går ham i mot, og også her hjemme har vi sett begrepet brukt om vanlige medier fra både ytre høyre og ytre venstre. Så innarbeidet har begrepet blitt at de store mediehusene har gått sammen om å sette ned et prosjekt, Faktisk.no, som løpende skal bedømme hva som er “falske nyheter” og hva som er “ekte”, uten at jeg har sett noen nærmere definisjon av begrepet. Noe som igjen har blitt møtt med en storm av hån og protester fra diverse aktører på begge ytterkanter av det politiske spekteret. Kort sagt, begrepet har gått viralt og blitt en del av den utvidede kulturkampen. Jeg vil påstå at selve begrepet er komplekst og kan brukes om flere typer nyheter, utifra forskjellig kriterier.

«Pizzagate» og flaggsaken i Ålesund

La oss begynne med de rene og totalt falske nyhetene: Det beste eksempelet internasjonalt er “Pizzagate” fra den amerikanske valgkampen, en konspirasjonsteori så vill at man ikke skulle tro noen kunne ta den alvorlig. Teorien går kort fortalt ut på at ledelsen i Det demokratiske parti, inkludert Hillary Clinton og mesteparten av hennes team, jevnlig frekventerte en barneprostitusjonsring drevet fra en pizzasjappe, Comet PingPong, i Washington. “Beviset” fant man i at mange av e-postene som ble snappet opp av Wikileaks, etter den ulovlige hackingen av demokratenes e-postserver, viste til at man diskuterte hvilke typer pizza man skulle bestille på diverse kveldsmøter. Selve ryktet ble lagt ut på en twitter-konto kjent for hvit makt-postinger, og gikk så viralt via 4chan, internetts svar på røykehjørnet på ungdomskolen (se link under).

Den spredde seg med stor hastighet til et allerede etablert nettverk av diverse hjemmesider, og lå lenge som en bobler i undergrunnen av internettet viet diverse sprø konspirasjoner. Så tok Alex Jones tak i saken, og den eksploderte ut i media i en sånn grad at en forvirret ung mann stormet Comet PingPong med et våpen for å “undersøke saken” selv. Alex Jones er nemlig ingen hvemsomhelst. Han og nettstedet hans, Infowars, har i løpet av Trump-kampanjen gått fra å være et nettsted regnet som utenfor ytterkanten hva gjelder konspirasjoner, til å bli et sted som presidenten av USA gir intervjuer til.

Dette er stjerneeksempelet på en falsk nyhet, og den har en klar politisk hensikt, nemlig å demonisere politiske motstandere og mobilisere konspirasjonsfolket til å gå til handling. Det er en taktikk vi finner igjen i varierende grad hos især ytre høyre på nettet. Her hjemme hadde vi blant annet flaggsaken i Ålesund, hvor nazi-nettstedet fyret.no skapte furore i sosiale medier ved å hevde at en barneskole i Ålesund hadde lagt ned forbud mot norske flagg. Noe som viste seg å være ren løgn og en total forvrenging av en artikkel i Sunnmørsposten.

Saken vender fremdeles tilbake på sosiale media hver 17. mai.

Sett historisk er det kanskje det mest velykkede høyreekstreme propagandastuntet i norsk historie, da det spredde seg såpass mye at Ålesund kommune måtte gå ut med dementering. Saken vender fremdeles tilbake på sosiale media hver 17. mai.

Breitbart-metoden

Dette er det vi kan enes om at er rene falske nyheter – løgnhistorier satt i sving på sosiale medier, fra liksomaviser drevet av ren ideologi. Disse kan relativt enkelt avkreftes ved googling, og motvirkes med undervisning i kildekritikk. Verre blir det når vi kommer til de komplekse falske nyhetene, hvor man tar tak i en ekte sak og vrir dem ideologisk, og det er her Faktisk.no skal få brynt seg skikkelig.

Et nylig eksempel her er bildet av den hijabkledde kvinnen som ble avfotografert mens hun ringte hjem for å forsikre familien om at hun var OK etter angrepet i London. Bildet ble spredd, også her hjemme, som et bevis på at muslimer ikke brydde seg om terroren. Fakta var at hun allerede hadde tilbudt seg å hjelpe, før hun altså tok kontakt med familien, noe de fleste av oss ville ha gjort. Dette ble gjerne kombinert med en falsk nyhet om hvor mange smilefjes det ble postet på det arabiske nyhetskanalen Al Jazeera, for å skape et inntrykk av at muslimer støtter terror kollektivt.

Dette er i mine øyne den kanskje skumleste formen for falske nyheter, da den setter sammen ekte bilder med falske påstander, ikledd en ideologisk vinkling designet til å passe inn i fordommene våre. I USA ser man dette kanskje mest tydelig, som nevnt i min forrige artikkel, hos Breitbart.com. Det nå plutselig stuerene alternativ høyre-nettstedet som før ble ledet av Steve Bannon, nåværende spesialrådgiver for Donald Trump, er eksperter på å fremheve enkeltsaker ment for å gi et entydig negativt bilde av verden generelt, og muslimer og “liberale” spesifikt. Breitbart fungerer på mange måter som et filter for underskogen av falske nyheter: De gjør en viss research, og setter så sammen nyheter og kommentarer for å bygge opp under et fremmedfiendtlig og klart ideologisk ytre høyre-perspektiv.

Her hjemme har vi fått nettsiden 24avisen, som er koordinert og lansert i Norge og Danmark, finansiert av multimillionæren Kevin Mikkelsen. Deres uttalte mål er å være som Breitbart, men kildene sine henter de vel så mye fra Infowars.

Det er gjerne også disse historiene som fungerer som døråpnere for de rene falske nyhetene. Om man har noen “ofisielle” kilder i bunnen gjør det det mye enklere å slenge på noen påstander i tilegg, som da oftest ikke blir kildekritisk lest. Dette er ekkokammerets metode, og eksemplene er nesten utallige. Kroneksempelet så vi nå på nyttårsaften, da Breitbart raporterte at “1000 muslimer angrep politiet og satte fyr på kirke i Dortmund”. Ved faktasjekk viste det seg at A) det var en nyttårsfeiring med mer en tusen mennesker, B) noen få havnet i klammeri med politiet, og C) grunnet uheldig fyrverkeribruk tok taket på en kirke midlertidig fyr. Hvordan Faktisk.no har tenkt å ta grep rundt slike komplekse løgner blir spennende å se.

Vinklede journalistiske saker

Til sist har vi det journalister ikke liker så godt å snakke om, nemlig vinklede journalistiske saker i det som nå kalles “massemedia”. Undertegnede har, som gammel venstreaktivist, selv opplevd at det til tider kan være så som så med etterretteligheten til diverse etablerte medier. Under Verdensbank-demonstrasjonen i Oslo i 2002, opplevde jeg personlig at brosteinshaugen som veivesenet hadde dumpet to kvartaler fra huset mitt over ett år tidligere ble herostratisk berømt under overskriften: “Her er demonstrantenes hemmelige steinlager!”

Den andre hovedutfordringen for den nye faktasjekkeren Faktisk.no, ligger i å ta opp også disse sakene, som vil ramme kolleger og bekjente.

I USA har vi sett Alt-right gripe tak i slike småfeil, og bruke dem som et bevis for at alt media skriver enten er løgn eller liberal propaganda. Dette forekommer nok oftere enn journalister liker å tro, og det er ikke uten grunn at det finnes et munnhell om at “Skal du miste tilliten til media, skal du havne i overskriftene”. Slapp faktasjekking, ren quid pro quo-produksjon av nyheter, mediebyråer med ferdig vinkling som journalistene bare kan kopiere – alt dette er også en del av begrepet “falske nyheter”. Den andre hovedutfordringen for den nye faktasjekkeren Faktisk.no, ligger i å ta opp også disse sakene, som vil ramme kolleger og bekjente. Det viktigste den nye gruppen kan gjøre er å gå ut og redegjøre for hvilke kriterier de legger til bunn for sitt kommende arbeid. Det tror jeg vil dempe mye av kritikken fra saklig hold. Slik det er nå er “falske nyheter” blitt et buzz-ord uten definert innhold.

Hvilket bringer oss tilbake til innledningen, og et lite antirasistisk hjertesukk: I en tid da aviser kutter mer og mer i ressursene til skikkelig journalistikk til fordel for klikkvennlige saker om katter og kjendiser, er det i ferd med å åpne seg et vakuum i folkemassens behov for ekte nyheter. Det vi kan kalle Søndag Søndag-stoff, med tullevideoer og “slik får du orgasme”, er tydelig i ferd med å fremmedgjøre den voksne delen av publikum, om vi ser på opplagstallene. Om ikke dette gjøres noe med, vil aktører finansiert av rike onkler fra høyresida, eller for den saks skyld av Putin-regimet, fylle opp tomrommet med sine egenproduserte “nyheter”.

Og vi kan kanskje håpe på at multimillionærer, som Jo Nesbø og andre nyrike sosialdemokrater, setter noen penger inn i å drive motild mot den bevegelsen deres høyreekstreme medmillionærer prøver å skape rundt Trump-kulten.

Det er lov å håpe på at en del mennesker i posisjon og med tilgang til kapital tar dette alvorlig, og begynner å investere. Især bør staten ta tak i kildekritikk i skoleverket, gjerne helt ned til barneskolen med hviskeleken. Og vi kan kanskje håpe på at multimillionærer, som Jo Nesbø og andre nyrike sosialdemokrater, setter noen penger inn i å drive motild mot den bevegelsen deres høyreekstreme medmillionærer prøver å skape rundt Trump-kulten. En portal med historier om ting som går bra her i verden er skrikende etterspurt.

En ting er i hvertfall sikkert: Vi har ikke sluttet å diskutere betydningen av begrepet “falske nyheter” ennå. Og det vil hele tiden komme nye virale løgner, for de falske nyhetsprederne har ingen planer om å skifte taktikk.