Marta Tveit

Ekstern Skribent

I fjor sommer tok rasisme-debattene mye plass i norsk media, ikke minst på grunn av Black Lives Matters bevegelsen. Det har også satt i gang en bredere debatt om representasjon, språk og holdninger. Mange av debattene som foregår bunner dette i (og stopper opp ved) ulike forståelser av størrelsen ‘rasisme’.  Er dette en unødvendig språklig hindring i ellers så viktige debatter? 

Et giftig stempel 

Jeg liker ikke å bruke ordet ‘rasisme’ så mye. Da opplever jeg gjerne at samtalen stopper opp eller at den andre parten inntar en forsvarsposisjon. I den offentlige samtalen opplever jeg at ordet ‘rasisme’ har gjort at hele debatten sporer av. Det ender ofte opp med å handle om nettopp språkbruk, eller offentlige enkeltpersoners verdier. For eksempel lanserte vi i Fellesrådet for Afrika nylig antologien Maskespillet i Kongo: Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende (mars 2020, redaktør undertegnede). Vi fikk mye god respons på boka, spesielt der den tar opp fordommer om Afrika, afrikanere og representasjon. Men vi fikk også kritikk, spesielt fra mediefolk, om at vi så rasisme som ikke fantes, at vi så ‘rasister bak hver busk’.

Personlig har jeg også internalisert mye basert på det konstruerte rasebegrepet, nedarvet over 500 år og plantet i meg her og nå. De kommer frem i mine små valg, i mitt virke som skribent, måten jeg snakker og skriver på (og unngår å snakke og skrive på), fordommer som kommer frem når jeg er redd, fordi jeg er født og oppvokst i Norge.

Disse stemmene snakker gjerne om enkeltpersoner verdier og tanker om at en ‘rase’ er mer verdt enn andre, basert på 1800-tallets raselære.  “Rasist” er vel noe av det styggeste man kan bli kalt i Norge i vår tid vår tid, det har nesten blitt et skjellsord blottet for mening. Det er en bås ingen vil bli satt i.  Å i det hele tatt bruke order blir liksom tolket som et forsøk på å dele opp verden i ‘snille’ og ‘slemme’, der de slemme er rasister og de snille er alle oss andre. Med denne definisjonen av rasist så har de kritiske stemmene jo rett: slike tanker har ikke disse enkeltpersonene, derfor tar vi feil.

Vi derimot, forsøkte å ta opp kulturarv og representasjon. Fremstillinger av Afrika og afrikanere, kanskje kongolesere spesielt, er noe som Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen tar opp i antologien. Ved å snakke om rasistisk drag i media, mente vi ikke at journalistene som dekket for eksempel kongo-saken egentlig har hemmelige KKK-klubber i kjelleren, – forferdelig mennesker, spiss høygaflene. På samme måte som at det er vanskelig å få seg jobb i Norge med utenlandsk-klingende navn og hijab, selv om brorparten av arbeidsgivere ikke vil kalle seg selv anti-muslimer eller rasister, kan det være at Kongo-saken ble skjevt iscenesatt for nordmenn gjennom media, uten at en eneste av journalistene mener selv å ha fordommer mot Kongo eller mennesker med mørk hud.  Det er en spennende sosial mekanisme, men videre debatt om dette ble det altså ikke noe av. Igjen stopped det altså opp ved forskjellige forståelser av ordet ‘rasisme’, en bred og en snever.

Mer enn bare et ord

Etter min forståelse er strukturell rasisme er samfunnsfag, idéhistorie, kulturarv og psykologi.  Det er vanskelig å se hvordan vi kan få til en riktig beskrivelse av verdenshistorien de siste 500 årene uten å nevne rasisme. I Rase, Etnisitet, Nasjon, en samling forelesninger av Stuart Hall, argumenteres det for at rase er en diskursiv størrelse, sterkt knyttet til makt. Makthavere får også definisjonsmakt over de maktesløse, og over hva som teller som kunnskap og sannhet. Han skriver at historisk, politisk og samfunnsmessig fungerer rase som ett språk, eller det han kaller en ‘glidende signifikant’, “signifikansene henviser ikke til genetisk etablerte fakta, men til meningssystemer som har blitt fiksert ved klassifisering av kultur.” Det er dette medfølgende tankegodset, som av Charles M. Mills ble kalt “Rasekontrakten” som gjorde koloniseringen, slaveriet og generelt 500 år med europeisk global dominans mulig. Det er rettferdiggjørelsen av et globalt system basert på urettferdighet og ulikhet.

Selv om rase da ikke nødvendigvis er en genetisk realitet så er de økonomiske, politiske og kulturelle effektene av begrepet høyst reelle. Så sent som i 1914 var 85 prosent av jordkloden underlagt europeiske land på en eller annen måte. Så klart dette fortsetter å påvirke verden, økonomisk, politisk og kulturelt, noe annet hadde vært underlig. Og så klart det tankegodset som muliggjorde den største underkastelsen verden noensinne har sett fortsatt merkes. Alt dette kan også legges bak ordet rasisme. 

Vi fikk mye god respons på boka, spesielt der den tar opp fordommer om Afrika, afrikanere og representasjon. Men vi fikk også kritikk, spesielt fra mediefolk, om at vi så rasisme som ikke fantes, at vi så ‘rasister bak hver busk’.

Selv om vi ligger langt nord så har Norge, som del av Europa, også blitt sterkt påvirket av dette tankegodset. Personlig har jeg også internalisert mye basert på det konstruerte rasebegrepet, nedarvet over 500 år og plantet i meg her og nå. De kommer frem i mine små valg, i mitt virke som skribent, måten jeg snakker og skriver på (og unngår å snakke og skrive på), fordommer som kommer frem når jeg er redd, fordi jeg er født og oppvokst i Norge.  Enorme endringer har også skjedd på relativt kort tid. Helt siden sent på 60-tallet har det pågått et oppgjør med fortidens spøkelser, både i form av konkrete deler av Norges historie, og mer abstrakt i form av de rasialisete kunnskapsregimer og sannhetsregimer. Det viser seg blant annet i en  rekke små og store øyeblikk i offentlig debatt som kan betraktes som del av det samme oppgjøret: endrede holdninger med arbeidsinnvandringen, den solidariske anti-apartheid bevegelsen, reaksjonene på Benjamin Hermansen drapet, samtaler om norske barnesanger, multikulturalisme, Mokkamann, Black History week Norway.

Tidligere stabile markører på etnisk inn- og utgruppe trues også. Det er skummelt. Globalisering og økt innvandring har gjort debattene enda mer brennbare. Det blir fort sårt, nettopp fordi det berører den norske folkesjelen. Vil blir tvunget til å stille oss selv spørsmålet: hvem er vi og hvem vil vi være i den nye verden? Her er vi allerede inne på mye mer fruktbar mark, når det gjelder å pakke ut den norske verdensoppfatningen. Men vi kommer ikke dit om debatten stagnerer i en sirkulær samtale om en eller annen kjendis er rasist eller ikke. 

Gå utenom, Per

Kan vi komme rundt ordet rasisme i samtaler om rasisme? Nylig holdt jeg en forelesning, hvor jeg brukte  fordommer som inngang til å snakke om rasisme, mens jeg forsøkte for harde livet å unngå selve ordet. I tillegg forsøkte jeg å være løsningsorientert og å vinkle positivt, brukte litt basic kommunikasjons-triks. Fordommer er en naturlig del av hvordan vi organiserer informasjon og verden rundt oss, sa jeg,  derfor må vi reflektere og hele tiden aktivt ta stilling til dem. Noen av de fordommene hektes på fysiske trekk, for eksempel hudfarge, og slike fordommer er en del av norsk kulturarven. Vi må se litt mer på hvor disse fordommene kommer fra, og om det igjen fortsatt er noe vi vil stå for. Med andre ord, vi må tenke tanke nr. to. Tanke nummer en kan man ikke nødvendigvis noe for, – for eksempel ‘de svarte ungdommene der borte, med hettegensere er farlige’. Men da blir tanke nummer to enda viktigere, – å utfordre tanke nummer en. Skal man ta tanke nummer en for god fisk? Hvor kommer den tanken fra, – hva informere den? Er den riktig og viktig nok til at man handler ut fra den?

“Rasist” er vel noe av det styggeste man kan bli kalt i Norge i vår tid vår tid, det har nesten blitt et skjellsord blottet for mening.

Rasisme, er det noe som opprettholdes av de mange eller de få? Dette spørsmålet ligger også i de forskjellige forståelsene av konseptet. Nå har vi kommet til det punktet i dette langvarige oppgjøret hvor man begynner å se på det indre og allmenngyldige i det som går under fanen rasisme. Den “nye” antirasismen og medfølgende amerikanske begrep kan være til hjelp når det gjelder å utforske de mange dimensjonene av raselærens arv. Ord som hvit overlegenhet, kritiske raseteori, avkolonialisering, hvit sårbarhet og hverdagsrasisme. Slike ord gjelder de mange og ikke de få, og med det følger det et ubehag. Muligens er det dette ubehaget som gjør at noen insisterer på å gang på gang spore samtalene fra det generelle (for eksempel forestillingen av afrikaneren i norsk kulturarv) til det individuelle. Det er viktig å ha mål om etterhvert å utvikle et norsk språk for rasismens mange dimensjoner, som beskriver norske tilstander. 

Siden ordet ‘rasist’ begynner å bli så overbrukt, og nå etterhvert har blitt synonymt med ‘dårlig menneske’, så er det kanskje på tide å tenke nytt om hvordan vi med anti-rasistiske budskap ordlegger oss. Kanskje vi vil få mer gehør for å invitere folk til å “tenke nummer to!” heller enn å “slutte å være noen forbanna hverdagsrasister”. Uansett hvordan vi gjør det, så må vi kunne finne en måte å ha disse samtalene uten at det automatisk dreier over på en krangel om enkeltpersoner eller heksejakt. Vi kan iallefall ikke slutte å snakke om og utforske de mange dimensjonene av rasisme, noe som på mange måter har formet verden til det den er i dag, bare fordi vi ikke kan bli enige om hva ordet ‘rasist’ egentlig betyr.