24 mai 2017 | 

Hat er ikke ytringsfrihet, det er hat

Hatet vil fortsette å ta flere liv om vi ikke stopper det.

Noen mennesker er verdt mer enn andre. I alle fall om vi skal følge logikken til nazistene som får marsjere på åpen gate i Fredrikstad. Det argumenteres for at de må få marsjere i ytringsfrihetens navn. Men det de gjør er å spre hat!

Og det er minoritetene som hates. Angrepene har ulike uttrykksformer og historisk sett har de samme minoritetene blitt drept av staten de bor i, av hatefulle individer eller organiserte grupperinger. De som dreper har som regel til felles en idé om at noen mennesker er verdt mer enn andre. Denne ideen forsterkes hver gang man bruker dette som premiss for ytringer og handlinger.

Vi bør kjempe for ytringsfrihet. Men det skal vi ikke gjøre ved å gi talerstol og møtelokaler, eller metervis av spalteplass til hatere, enten det er i en avis eller på Eldorado bokhandel.

Hat dreper.

Det bør så absolutt ikke gjøres ved å gi nazister, som bygger på en ideologi som står for alt annet enn ytringsfrihet for alle, plass i Fredrikstads gater. I så fall forbeholder man ytringsfriheten for de som aktivt arbeider for å frata andre den samme friheten.

Hat er ikke ytringsfrihet, det er hat. Historien har gjentatte ganger vist oss at det er alt annet enn harmløst. Hat dreper. Hatet har tatt livet av mange mennesker de senere årene. Hatet har drept Arve, Benjamin, Obiora, Bano og mange andre, kun skyldige i å ha en annen hudfarge enn hvit. Hatet vil fortsette å ta flere liv om vi ikke stopper det.

Hatet har også banket opp mange homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Det samme hatet begrenser bevegelsesrommet til mange minoriteter og fører til at deres ytring i offentligheten  møter en vegg av trusler, og innboksen fylt med hatmeldinger på grensen til det straffbare.

Tusen tekster har minnet oss om aldri å glemme – aldri igjen, gjentar vi.

Tusen tekster har minnet oss om aldri å glemme – aldri igjen, gjentar vi. Likevel tar hatet stadig grovere form, og grensene for hva slags grums som godtas, skyves såpass mye at vi forveksler motstand mot hatet med ”for lav takhøyde”.

Dersom vi motsetter oss dette premisset, heter det at vi knebler ytringsfriheten; dette er noe vi blir bedt om å tåle – takhøyden for debatter skal være høy.

Ved aktivt å bruke ytringsfriheten på denne måten – for å spre hat – glemmer vi historien om hvordan ytringsfrihet ikke har kommet gratis. Ytringsfrihet har kostet i kamp mot totalitære ideologier som har villet undertrykke den.

Vi glemmer stadig vekk at like viktig som det er å verne om ytringsfrihet, er det å huske at den ikke kan være absolutt. Den skal og bør aldri brukes som skjold for å true, trakassere, diskriminere og spre hatefulle utsagn.