9 okt 2017 | 

9 okt 2017 | 

Hva vil folk si?

En både viktig og aktuell film fra Iram Haq om skam og ære.

På torsdag var jeg og så på førpremieren til filmen «Hva vil folk si», en film som handler om det å vokse opp med to kulturer, være utsatt for sosial kontroll og æreskultur.

Historien om 16 år gamle Nisha minner om livet til mange jenter som vokser opp med to kulturer, og hvor det er vanskelig å finne sin identitet fordi man dras mellom foreldrenes forventninger til hvem de skal være, og forventningene de har til seg selv og livet de ønsker å leve.

I Pakistan bor Nisha med familien til faren sin og mister litt og litt sin egen identitet, drømmer og forhåpninger om livet.

Filmen viser hvordan faren til Nisha oppdager at Nisha har en kjæreste og reagerer med vold mot Nisha og kjæresten hennes. Barnevernet bli varslet og Nisha blir tatt fra sine foreldre. Når «folk» begynner å snakke om og til familien om hvor dårlig deres datter har oppført seg, og hvilken skam hun har brakt over familien, ender faren til Nisha opp med å sende Nisha til Pakistan hvor hun skal lære å være en «ordentlig» jente.

I Pakistan bor Nisha med familien til faren sin og mister litt og litt sin egen identitet, drømmer og forhåpninger om livet. Når Nisha blir tatt for å ha en kjæreste der også, blir hun utstøtt av familien, og faren blir tvunget til å ta med sin jente tilbake til Norge.

Denne gangen lever Nisha helt annerledes enn hva hun gjorde før. Hun må kle seg på en bestemt måte, blir tvunget til å bytte skole, blir fulgt av faren til og fra skolen, må dele soverom med søsteren og hun blir tvunget til å lyve til barnevernet som fatter mistanke om at noe er galt.

Når hun til slutt blir forsøkt giftet bort, tar Nisha mot til seg og rømmer fra sin familie.

Når hun til slutt blir forsøkt giftet bort, tar Nisha mot til seg og rømmer fra sin familie.

Som liten vokste jeg opp med to veldig ulike kulturer. Min mor hadde vokst opp på en bestemt måte i sitt hjemland, og det var derfor den type oppdragelse som var normal for henne å gi meg. Jeg skulle holde meg unna gutter og hun hadde forventninger til hvor godt jeg måtte gjøre det på skolen. Jeg gikk kledd på en bestemt måte (skjule mest mulig) og måtte passe på hvem jeg snakket med, hvor høyt jeg snakket og hva jeg uttalte meg om. Som Nisha, gjorde jeg også mye i skjul og håpet at min mor aldri ville finne ut av det. Der og da føltes det som om jeg hadde to personligheter, en som jeg brukte hjemme med familien, og en som var meg selv, og som jeg brukte på skolen og blant venner.

Da jeg noen ganger ble tatt for å være en uregjerlig jente, ble min mor ennå strengere og jeg ble mer kontrollert av både henne, slektningene mine og folk som kjente til oss. Ofte er det dessverre slik for sånne jenter som oss at hvis foreldrene oppdager noe, kan straffen være mild, men om de sosiale omgivelsene rundt oppdager det, blir straffen større. Den sosiale kontrollen påvirker våre miljøer utrolig mye, og vi hører ofte våre foreldre si til oss «hva vil folk si» om de finner ut at du har oppført deg på den måten?

Som Nisha, gjorde jeg også mye i skjul og håpet at min mor aldri ville finne ut av det.

Det er viktig å påpeke at foreldrene til jentene som oppdras på denne måten, ikke ønsker å være slemme. De har stor kjærlighet for sine døtre, men er redde for at døtrene skal bli for «vestlige» og for at de skal bringe skam over familien. De anser sine handliger som «det beste for jenta».

Familiens ære blir en tung byrde som jentene må bære over sine skuldre fra de blir født til dagen de forlater livet. Alt jentene gjør og sier må være kontrollert, for hun har familieæren med seg over alt, og denne må bli beskyttet.

Familiens ære blir en tung byrde som jentene må bære over sine skuldre fra de blir født til dagen de forlater livet.

I år har sosial kontroll og æreskultur blitt diskutert og belyst mye mer enn hva det har blitt tidligere. Vi snakker ofte om det og viser at vi tar avstand fra slik oppdragelse som gir våre jenter skadelige virkninger for resten av livet. Men gjør vi nok for å stanse det?

Jeg kom til Norge i 1989. Den oppdragelsen jeg fikk, og den splittelsen jeg følte som barn/ungdom, er den samme som jeg ser hos mange jenter i dag. Forandringene som har skjedd er ikke mange, kanskje bortsett fra at jentene nå har foreldre som kan det norske språket mer enn hva foreldrene våre gjorde på den tiden.

Vi skaper jenter uten personlighet.

Fortsatt er det jenter som tar av seg den lange tunikaen når de går ut døra hjemmefra, og gjemmer den i skolesekken, for så å ta den på igjen før de skal hjem. Fortsatt er det mange jenter som må lyve om hvorfor de ikke får blitt med sine venner på fritidsaktivitetet og som ikke får lov til å være like sosiale som andre ungdommer er. Fortsatt er det jenter som ender opp med å bli sendt på oppdragelsestur til sine hjemland for å lære å bli husmødre og «verdige» jenter. Fortsatt er det jenter som blir omkjært for holde kontroll på deres seksuelle liv. Og fortsatt er det jenter som enten blir tvunget til å gifte seg, eller blir presset til det.

Vi skaper jenter uten personlighet: Resultatet av denne sosiale kontrollen og æreskulturen er at vi oppdrar jenter som ikke evner å bestemme over egen kropp og eget liv. Jentene blir kontrollert av familien fra de er små og overlater denne kontrollen til mannen når jentene gifter seg. Og ifølge de sosiale omgivelsene til jenta, er det dette som da er normalt. Resultatet av det igjen er at denne sosiale kontrollen går i arv.

Det er handling som må til om vi skal redde jentene våre fra å ende opp som kontrollerte koner som aldri har klart å velge egne veier.

Den sosiale kontrollen har utrolig mye makt over noen miljøer, og vi retter oss ofte mot ofrene og forteller dem at de må bryte ut, men er det så enkelt? Dessverre har samfunnet gang på gang sviktet disse jentene, for ingen ofrer dem nok beskyttelse når de først bryter ut og blir utsatt for trusler eller kidnapping til andre land. Vi svikter også når det gjelder å forklare og normalisere hvordan livet til norske ungdommer er til disse foreldrene, og vi svikter når det gjelder å straffe de som utsetter jentene for vold, enten det er psykisk eller fysisk.

«Hva vil folk si» viser oss hvor viktig det er å ikke bare snakke ut om problemet, men om å handle. Det er handling som må til om vi skal redde jentene våre fra å ende opp som kontrollerte koner som aldri har klart å velge egne veier.