Lisa Esohel Knudsen

Ekstern Skribent

21. mars er FNs dag mot rasisme. På grunn av koronaviruset har vi avlyst den planlagte markeringen foran Stortinget. Appellene blir i stedet publisert her. Nedenfor er appellen Lisa Esohel Knudsen skulle ha framført.

For et par år siden gikk jeg på skole i Eswatini. Et land som grenser til Sør-Afrika. Der lærte vi naturligvis mye afrikansk historie og en del av denne historien er apartheid. Det var første gang jeg hørte om Sharpeville-massakren 21. mars 1960.

Ubevæpnede demonstranter møtte opp utenfor politistasjonen for å motsette seg de nye passlovene som begrenset ikke-hvites muligheter til å bevege seg rundt i landet. 69 ble drept og 180 andre demonstranter skadet. De fleste ble skutt i ryggen da de løp fra stedet. Dette skjedde for 60 år siden i dag.

Sharpeville-massakren gjorde at verdenssamfunnet fikk øynene opp for grusomhetene i Sør-Afrika. Likevel fikk det nasjonalistiske partiet styre i over 30 år til. Apartheid endte for bare 24 år siden. Fortsatt er det sørafrikanske samfunnet preget av ekstrem ulikhet som en direkte konsekvens av apartheid.

For mange handler det om et helt liv bakerst i køen.

De fleste av oss kjenner til denne historien. Mye fordi det er et ekstremt tilfelle av strukturell rasisme. Ideene som motiverte og rettferdiggjorde apartheid er ikke borte. De ble heller ikke skapt i Sør-Afrika, og disse ideene lever fortsatt. På mange måter sitter de fast i alle strukterene i samfunnet. Men de er ikke alltid like lett å identifisere. De manifesterer seg og kommer til syne som menneskelig lidelse. Som en trussel mot identitet, selvfølelse og menneskeverd.

Selvom apartheid er en del av Sør-Afrikas historie, er rasisme et globalt problem. Mennesker lider under rasistiske ideer som reproduseres hver dag gjennom media, mellom individer og gjennom institusjoner i samfunnet. For mange betyr det dårligere helsetjenester, strengere straffer, å bli utsatt for vold, å ikke få jobber eller tilgang til andre muligheter. Rasisme er for mange ikke bare en hendelse eller en situasjon. For mange handler det om et helt liv bakerst i køen.

I tillegg kommer den individuelle rasismen. Det er de store og små stikkene som ofte kommer daglig. De er vanskeligere å se for det er bare deg som opplever dem. Om man snakker høyt om dem risikerer man at andre tolker, vrir eller bagatelliserer dem. Derfor kan man fort bli lei av å dele, lei av å få tilbakemeldinger og lei av å forklare.

Men så tenker jeg på hvor stort dette problemet fortsatt er. Hvor mye som går under radaren, hvor mye rasisme forandrer form og hvor normalisert det har blitt. Det at jeg stadig hører nye historier fra venner og bekjente. De blir bedt om å ikke samle seg i “gjenger” av politiet, de blir kalt mindre smarte av professorer, de får rasistiske spørsmål på fester og blir ropt etter på byen. Likevel blir vi fortalt gang på gang at rasisme ikke er et problem i Norge, eller at mange land er så mye verre, så vi burde være ‘takknemlige’ for å bo her. Hva gjør det med en person?

Det handler om å stå opp for menneskeverdet. Ikke bare på dager som dette, men hver dag.

Det er vondt å oppleve at menneskeverdet ditt blir satt spørsmålstegn ved. For menneskeverdet er på mange måter alt vi har. Det er det eneste som beskytter mine rettigheter som menneske. For min del betød det at den tryggheten og selvfølelsen man utvikler gjennom oppveksten aldri fikk rom til å utvikles. For andre har det hatt langt mer ødeleggende konsekvenser. For noen har det vært dødelig.

Rasisme undergraver menneskeverdet. Det er et system av kunstige, men veldig ekte hierarkier. Disse må vi hele tiden jobbe for å bryte ned. Vi må snakke om det og vi må være bevisste på urettferdighet og skjevheter i vårt samfunn. Det handler om å stå opp for menneskeverdet. Ikke bare på dager som dette, men hver dag.

Det innebærer økt kunnskap for å gjenkjenne rasistiske ideer og språk. Det innebærer å ta et oppgjør med disse ideene og egne fordommer. Det innebærer å si ifra når andre reproduserer rasisme, selv om det kan føles ukomfortabelt. Forandring er sjelden komfortabelt. Det innebærer at vi snakker med hverandre om vanskelige ting.

Og det innebærer at vi lytter til mennesker som opplever rasisme.