5 sep 2017 | 

Jeg er ferdig med hijabdebatten

De som har tenkt til å intervjue Sumaya om hijab, kan stryke henne fra den listen.

Jeg må visst skrive dette en gang for alle: jeg er ferdig med hijabdebatten. Ferdig med å overbevise folk om at jeg ikke er undertrykt, ikke fremmer islamisme eller at det ikke finnes en eller annen mann som passer på at hijaben er på.

Jeg kontaktes ofte av journalister som vil ha intervju om hvorfor jeg bruker hijab. Sånn hele tiden. Jeg forteller dem at jeg har meldt meg ut av den evigvarende hijabdebatten. Hvorfor? Hvorfor har jeg meldt meg ut av en debatt jeg aktivt har deltatt i så lenge jeg kan huske? Jo, fordi det er slitsomt. Det er mange som ofte skriver i kommentarfeltene at de er lei av å lese/høre om Islam og muslimer, men tro meg, det er jeg også. Spesielt disse ikke-sakene og denne evigvarende hijabdebatten hvor definisjonsmakten tilhører alle andre enn dem som faktisk bruker eller har brukt hijab.

Det er befriende å ikke lengre føle seg forpliktet til å delta i den drittstormen hijabdebatten ofte er.

Så jeg skriver det her og nå og krysser fingrene for at de gjeldende, og de som i fremtiden har tenkt til å intervjue Sumaya om hijab, stryker henne fra den listen. Det er ikke det at jeg aldri mer skal skrive om hijab, nei, jeg har bare ikke tenkt til å forsvare og forklare min rett til å bruke hijab. Når du har tatt en kamp så mange ganger, jeg diskuterte hijab på Gosupermodel liksom, så kommer du til et punkt hvor du innser at det faktisk ikke er din oppgave i å utdanne folk. Som samfunnsengasjert mener jeg at jeg har en plikt til å nyansere og være tilstede i debattene, men denne debatten er jeg helt ferdig med. Og det er jeg glad for.

Det er befriende å ikke lengre føle seg forpliktet til å delta i den drittstormen hijabdebatten ofte er. Jeg skal ikke lengre overbevise folk om hvor fri og frittalende jeg er eller om hvordan jeg har nada restriksjoner. Tro det eller ei så baner jeg hver eneste dag mine egne veier og jeg utvikler meg utfra det. Jeg er ikke din stakkarslige muslimske kvinne, men det plager meg ikke lengre hvis du mener og tror det. Jeg føler ikke lengre en trang til å overbevise deg til å mene det motsatte. Virkelig.

Gjennom hetsen jeg får tilsendt på melding nesten hver eneste dag og gjennom alle de gangene jeg har blitt frarøvet definisjonsmakten, har jeg kommet til et punkt hvor det bare preller av. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Før trodde jeg at jeg kunne utdanne alle, få alle til å forstå at jeg ikke er undertrykt og at det er mitt bevisste valg og så videre, men det kan man ikke, dessverre. Det har vært et faktum jeg lenge har skydd unna, som jeg bevisst har unngått å adressere.

Jeg tok kampene på strak arm, hadde forskjellig fremgangsmåte osv. Jeg husker jeg hadde en veldig aggressiv tone til å begynne med. Jeg var sint, som mange andre muslimske kvinner, over at jeg måtte forsvare min religionsfrihet. Senere adopterte jeg en mer dialog-fokusert fremgangsmåte hvor jeg nysgjerrig stilte spørsmål til meningsmotstanderne og gikk utifra det.

Folk ønsker ikke lære eller forstå, de ønsker bare å fortelle deg om hvordan ditt liv henger sammen.

Men det har aldri vært lett, aldri. Det har ikke vært lett å fordøye folks illiberale og autoritære argumenter. Det har ikke vært lett å se bevegelser slik som My Stealthy Freedom bli redusert til et argument om hvorfor muslimske kvinner ikke burde bruke hijab, når grunnleggeren av den samme bevegelsen flere ganger har understreket at iranske kvinners kamp for frigjøring av hijabtvang ikke er en kamp mot hijab, men mot tvangen. Hvor mange ganger har ikke jeg skrevet nettopp det og hvor mange ganger har ikke det falt på døve ører som fortsetter å bruke det samme argumentet? For det er slik det er i denne debatten. Folk ønsker ikke lære eller forstå, de ønsker bare å fortelle deg om hvordan ditt liv henger sammen.

Det er til å bli gal av. Men heldigvis er jeg glad i meg selv, og jeg setter min helse først. Jeg heier på de jentene og kvinnene som tar denne kampen, jeg står bak dem hvis de ønsker støtte, men jeg er helt ferdig. Jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake all den tiden jeg brukte på å forsvare mine fundamentale rettigheter.

Mine rettigheter var aldri truet av enkeltes trangsynte fordommer, det skulle jeg ønske noen kunne ha fortalt meg i begynnelsen. Hvis noen hadde fortalt meg at folk måtte stå for egen utdanning, at folk på egenhånd måtte søke kunnskap og for en gangs skyld lytte og ta innover seg det millioner av muslimske kvinner sier verden over, så hadde det vært topp, det også.