Eirik Nilsen

Ekstern Skribent

Jeg har fått mange spørsmål etter rettssaken denne uka. Det ser ut som om dette er noe mange har sett på med spenning, og også med forbannelse.

Selv har jeg en god følelse etter rettssaken, selv om jeg ikke kan si at jeg blir frikjent. Det får jeg vite først om noen dager.

Men jeg kan si litt om det som skjedde under rettssaken. Etter at aktor og min advokat hadde åpnet, var det min tur. Jeg forklarte hva som skjedde den dagen, da jeg kjørte to syriske asylsøkere til Kirkenes sentrum, hvor de gikk i kirkeasyl.

På dette tidspunktet hadde jeg aldri møtt dem før. Men når jeg så at de sto og frøs i nesten 30 minusgrader, og de ville til byen, sa jeg selvfølgelig ja til å kjøre dem.

Men når jeg så at de sto og frøs i nesten 30 minusgrader, og de ville til byen, sa jeg selvfølgelig ja til å kjøre dem.

Dette er noe både jeg og andre hadde gjort i ukes- og månedsvis før dette, og også etter denne dagen. Vi var ofte oppe ved Vestleiren og hentet folk for å ta dem med ut, så de fikk en avveksling fra en monoton og trist hverdag.

Vi tok dem med på kafé, svømmebasseng, snøhotell, turer, og også hjem til oss privat, og til venner. Da fikk de også muligheten til å få en god dusj og hjemmelaget mat – ja, en hyggelig tid utenfor leiren.

Og her er det den store påstanden fra aktor kommer: Jeg burde ha visst at disse personene hadde ulovlig opphold i riket, og at jeg dermed begikk et lovbrudd.

Men hvordan skulle jeg kunne vite det? Og hva er egentlig ulovlig opphold i riket? De var ikke på listen over dem som skulle uttransporteres denne dagen. Politiet sa i retten at de skulle transporteres ut 20. januar, altså dagen før, men at det ble utsatt til 22. januar. Dette kunne de derimot ikke dokumentere.

Det som også er et faktum her, og som kom frem i vitnemålet fra NOAS, var at mange ikke fikk vite noe om utsendelsen før de satt i bussen.

Dette viser jo også tydelig hvor et av statens lovbrudd ligger. Ved avslag og bestemt utsendelse skal de ha adgang til å klage, adgang til advokat, o.l. Her ville ikke asylsøkerne ha en eneste mulighet til dette. Dette skjedde 19. januar, da den første bussen med flyktninger ble sendt ut – på ulovlig vis.

At de to personene jeg hjalp senere har fått innvilget asyl, og er godt integrerte i vårt samfunn, betyr ingenting for påtalemakta. Jeg har uansett forsøkt å hindre politiet i å utføre et lovlig fattet vedtak.

Samtidig vet jeg at hva som vil skje med meg, vil danne en presedens for andre.

Jeg er ved godt mot. Advokaten min plukket fra hverandre det som kom fra aktor, og også fra de politivitnene som var der. Om jeg likevel skulle tape denne saken i første omgang, er ikke det advokaten sin feil. Nå har jeg fått tenkt gjennom hele rettssaken, og er utrolig optimistisk på domsslutningen. Men som sagt, jeg er ikke frikjent enda.

Samtidig vet jeg at hva som vil skje med meg, vil danne en presedens for andre. Skal norske borgere ha lov til å hjelpe flyktninger i sprengkulda?

Du kan lese et intervju med Eirik Nilsen her.