12 mai 2017 | 

12 mai 2017 | 

Kamal

Historien om en homofil afghansk asylsøker, om tvangsreturen til Afghanistan, og om hans død.

Kamal ser veldig glad ut. Hva skjer? Har han fått seg kjæreste, eller?

Kamal har drukket og er full, han smiler hele tiden. Kamal er en homofil gutt fra Afghanistan, han har visst at han er homofil siden han var 14 år gammel. Han bor på et asylmottak i Norge.  De andre som bor på mottaket liker ham ikke, og de snakker bare dritt om ham, fordi han er «homo». Han har likevel to venner på mottaket, men de kan ikke være sammen med ham så ofte, fordi andre kan mistenke at de kanskje er som ham.

De snakker bare dritt om ham, fordi han er «homo».

Han er glad fordi han har fått en seg internett-kjæreste, men det er litt synd at han bor i Tyskland. Kjæresten er også en asylsøker som ikke kan reise til andre land. Han ønsker å møte ham så fort så mulig, men det kommer ikke til å skje. Det er den første kjæresten han har fått i sitt liv. Han kunne ikke bli sammen med noen i Afghanistan fordi det er dødstraff for homofile der. Han takker Norge for at han kan få et liv som han alltid har drømt om. Her kan ingen straffe ham for hvem og hva han er.

Kamal har fortalt familien sin via telefon at han er homofil. Både pappa og brødrene likte ikke det, og advarte ham mot at hvis de møter ham, da dreper de ham. Det er en stor skam for dem hvis andre får vite det. Kamal  elsker mammaen sin, og snakker om henne hele tida. Han vil snakke med mamma på telefon og fortelle at han er veldig glad i henne, og bryr seg om hele familen sin, men han får ikke lov til å ringe til familen sin. Pappaen hans har sagt til familen at hvis noen tar kontakt med Kamal, da må de flytte ut fra hans hus for alltid.

Kamal har drukket i dag og han ser glad ut. Han tenker: Hvorfor ser folk så veldig rart på meg hele tiden? Det er cirka 200 asylsøkere på mottaket.

Han jobber som vikar på en resturant med nordmenn, og Kamal er veldig fornøyd med sjefen sin. Etter noen måneder får Kamal et brev fra UDI, som han ikke kan lese. Dagen etter tar han det med seg til sjefen for å få hjelp til å oversette til engelsk. Sjefen ser litt trist ut når han leser brevet. Når Kamal spør hva som står i brevet, sier sjefen at det er avslag på asylsaken hans. UDI mener at han må returnere til Kabul fordi Kabul er et trygt sted for ham å bo.

Han blir veldig lei seg og begynner å gråte. Kamal tenker at alt er knust. Alle drømmer som han har hatt om et fritt liv. Han gråter mange dager og kommer ikke ut fra rommet sitt på flere dager. Han vil snakke med de nærmeste han kjenner, men han kan ikke ringe til familen. Han kan heller ikke dele det med kjæresten sin, fordi de er nye sammen. Folk på mottaket lurer også på hva som har skjedd, de har ikke sett Kamal på flere dager.

Han tenker at hele verden er stengt for homofile.

Han tenker at han må reise fra Norge, for hvis han ikke reiser, blir han tvangsdeportert til Afganistan, og det vil han ikke. Den tanken gjør ham redd. Han tenker mye på hvor han kan reise. Til slutt bestemmer han seg for å reise til Sverige. Kanskje han har en liten sjanse til å få være der.

Kamal drar til Sverige og søker asyl der. Han blir sendt til et asylmottak hvor det bor to andre afghanere. Han vil ikke fortelle noen på mottaket at han er homfil, på grunn av at han ble mobbet så jævlig mye på asylmottaket i Norge, men etter noen dager så mistenker noen det og spør om han er homofil. Da svarer han ja. De blir veldig skuffet over at en afghansk muslimsk mann kan være homofil. De truer med å banke ham, men heldigvis gjør de ikke det. Kamal blir veldig redd, og får ikke sove hele natta. Han låser rommet sitt. På det svenske mottaket får han litt støtte fra en afghaner. Han kan ikke snakke med noen, unntatt ham.

Etter to uker, midt på natta, banker noen på rommet. Han blir veldig redd, men når han hører at det er noen som snakket svensk, åpner han døra. Kamal ser tre politimenn som sier på engelsk at de må ta ham med til politistasjonen. «Hvorfor skal dere hente meg?» spør Kamal. Den  ene politimanen sier at han har fingeravtrykk i Norge og at han har søkt asyl der, før han kom til Sverige. De har kontaktet UDI i Norge, og de vil at han skal sendes tilbake. «Vi sender deg tilbake med fly i morgen.» Kamal blir veldig forvirret og tenker på hva som kommer til å skje nå. Poiltiet sier at han må pakke alle tingene fra rommet og bli med dem.

Morgenen etter blir han sendt til Norge, og på flyplassen i Norge er det to politimenn som kommer til Kamal og sier at han må bli med dem. Han sitter i en bil og blir kjørt til en plass hvor det er mange utlendinger. Han spør en av de ansatte om det er et asylmottak. «Nei, dette er et transittmottak der folk blir sendt tilbake til hjemlandet sitt.»

Han skriker og sier at han vil gå ut fra dette jævla helvetet, men det kan han ikke.

Han blir sjokkert av å høre det og vil gå derfra, men alt er stengt. Han skriker og sier at han vil gå ut fra dette jævla helvetet, men det kan han ikke. Han blir sendt med fly til Kabul neste morgen. Politiet gir ham noen tusenlaper for å overleve i Kabul.

Verden hans er knust og han hater sitt liv. Han tenker at hele verden er stengt for homofile, da er det bedre å dø. Han vet ikke hva han skal gjøre i Kabul. Kamal kan ikke ringe til familien sin, men det er en slektning som bor i Kabul, så han går til hans hus. Han sovner med én gang han kommer dit. Slektningen vet ikke noe om at han er homofil og at familien ikke vil ha kontakt med ham, så han ringer til familen hans. Han forteller at Kamal har kommet og at de kan hente ham i morgen. Morgenen etter forteller slektningen at han har kontaktet familien og at han skal bli hentet i dag. Kamal blir veldig stresset, han bare løper ut av huset og nedover gata. De roper etter ham og spør hvorfor han bare løper uten å si «ha det».

Kamal tar bussen mot grensen, og han klarer å komme over til Pakistan. Han bruker nesten alle sine penger, de som norsk  politi ga ham på flyplassen. Han drar til Islamabad, til FN-kontoret og forteller alt som har skjedd med ham. FN ordner med et trygt hus og vil hjelpe ham.

De kommer etter ham og tar hans liv.

Han vet ikke at brødrene er etter ham. Noen har kjent ham igjen i Islamabad, og de har fortalt til familen hans at han er der. De kommer etter ham og tar hans liv. Det skjer mindre enn en måned etter at han ble returnert til Afghanistan.

(Sann historie. Jeg kjente ham.)