3 jan 2018 | 

Kampen må være feministisk og antirasistisk

2018 må bli året for en saklig samfunnsdebatt som er hevet over mistenkeliggjøring og personangrep.

Jeg har fått et par hyggelige henvendelser fra journalister i dag angående Erna Solberg sin referanse til «skamløse jenter» i sin nyttårstale. Med tanke på at det er begrenset rom til å si noe fullstendig i avis eller TV, så velger jeg å svare ordentlig her.

For det første vil jeg si at jeg syns det er hyggelig at arbeidet vårt, og den viktige kampen mot skam og æreskultur, blir anerkjent på denne måten. Dette er en kamp vi på ingen måte har startet, men som vi har valgt å videreføre fordi den handler om noe så grunnleggende som menneskerettigheter og retten til å være deg selv og leve fritt. For mange er ikke dette en selvfølge. Men det er ikke en utfordring som er reservert til muslimske miljøer, heller ikke kun jenter. Dette uttrykte statsministeren forståelse for da vi møtte henne tidligere i høst.

Vi kommer ingen sted ved å fortelle unge mennesker at deres valg og deres liv ikke er «riktige» bare fordi de er annerledes enn de valgene vi selv tar.

For det andre finnes det like mange uttrykk for frihet, som det finnes individer, og verken i boka Skamløs eller ellers i debatten har vi uttrykt at vi har «fasiten» på hvordan folk skal leve livene sine. Essensen er at hver enkelt må velge fritt, og definere sin egen frihet. Ved å skrive #SkamløsBok håper vi at flere unge mennesker får begreper de kan bruke på å sette ord på sin autonomi, sin frihet og sine begrensinger. Vi kommer ingen sted ved å fortelle unge mennesker at deres valg og deres liv ikke er «riktige» bare fordi de er annerledes enn de valgene vi selv tar. I tillegg er det viktig å huske på at vi ikke oppnår noe ved å snakke om temaet på en måte som fremmedgjør de det gjelder, som vi både må jobbe for og med.

Det er stas og hyggelig å få denne støtten fra statsministeren, og det er med på å legitimere opplevelsene og kampen til både oss selv og andre enkeltmennesker som blir fortalt at de «overdriver», «lyver om sitt liv», «ikke egentlig kan snakke om dette». Men støtte er ikke nok. Jeg håper 2018 blir det året statsministeren uttrykker overfor politikere i sin regjering som bidrar til mer polarisering og fremmedfrykt at det ikke er greit. Dette gjelder både i denne kampen, men også generelt i måten de snakker om enkeltmennesker på. Politikk og holdninger må reflektere det faktum at vi snakker om dette fordi vi bryr oss om rettigheter, ikke fordi vi vil noen vondt eller vil forsterke en «oss og de»-holdning.

2018 må bli året for en saklig samfunnsdebatt som er hevet over mistenkeliggjøring og personangrep.

Sist men ikke minst håper jeg at flere tar til orde, og at flere gutter blir hørt. De finnes der ute, men for at de skal ta til orde må vi tørre å tro på det de har å fortelle. Vi må tørre å tro på historier om rasisme, diskriminering og det å bli sett på som «mørkemenn». Vi må anerkjenne alle opplevelser, uten at det er synonymt med å diskreditere andre. Derfor gleder jeg meg til «Kjære bror» gis ut hos Minotenk i vår.

2018 må bli året for en saklig samfunnsdebatt som er hevet over mistenkeliggjøring og personangrep. Samfunnsdebatten generelt trenger nye stemmer og innfallsvinkler, og vi må sørge for at det ikke er farlig å bruke stemmen sin.

Kampen for rettigheter og mot skamgjøring må også i 2018 være antirasistisk og feministisk. Det er vårt ansvar å sørge for at den er det.

 

Foto: Human-Etisk forbund