Muniba Ahmad

Ekstern Skribent

Muniba Ahmad studerer jus på Universitetet i Oslo. Hun er en engasjert samfunnsdebattant og mener oppriktig at hver og en person har potensialet til å endre verden til det bedre. Tre av de viktigste tingene i livet hennes er troen, familien og hennes to små kaniner.

Dette er et utdrag fra Ahmads bidrag til tekstsamlingen “Skal liksom liksom-passet ditt bety noe”, skrevet av unge samfunnsdebattanter i regi av Minotenk og Frekk Forlag. (Foto: Rolf Dammen, Minotenk)

[…]

I dag er ikke min «annerledeshet» noe jeg anser som en uting lenger. I dag er det noe jeg omfavner. Jeg har forstått at jeg ikke føler meg norsk til tross for min annerledeshet, nei, jeg føler meg norsk på grunn av den. La meg prøve å forklare hvorfor.

Pappa kommer fra en by i Pakistan som heter Lalamusa. Der bodde han, sammen med 9 søsken, de første 10 årene av livet sitt. Inntektskilden til farfar og farmor var to kuer. De tjente penger på å selge melken. De hadde ikke noe særskilt utstyr, og den teknologien som finnes i dag fantes ikke da. Enormt mye arbeid måtte derfor til for å overleve på inntekten fra disse kuene. Familien deres hadde dårlig råd og alle måtte bidra for at de skulle klare seg. Så fra pappa var veldig ung pleide han å hjelpe til med dyrestell og melking. Han pleier å fortelle oss hvordan han irriterte seg over at de helsikes kuene drakk så mye vann. For det var så tungt å fylle og deretter bære store bøtter med vann fra vannpumpen og til kuene.

Jeg har forstått at jeg ikke føler meg norsk til tross for min annerledeshet, nei, jeg føler meg norsk på grunn av den.

Da pappa var 10 år gammel ble han satt på et fly til Norge. Hans to eldre brødre hadde noen år før ham allerede kommet til Norge, og pappa skulle bo med dem. Tenk deg å være 10 år og bli separert fra foreldrene dine og de trygge omgivelsene hjemme. Det fantes ikke noe Skype, ikke mobiltelefoner og ikke e-post. For pappa var smerten stor. De første 3 årene gråt han seg i søvn hver natt. Puta hans pleide å være gjennomvåt i det han sovnet.

Raskt etter at pappa kom til Norge, begynte han på skolen. Han var en av de ytterst få ikke-hvite på hele skolen. I motsetning til medelevene sine, hadde han ikke råd til sekk. Så han pleide å bære bøkene sine i en pose. En plastpose. Allerede som 13-åring begynte han å jobbe på fritiden for å tjene penger som han kunne sende hjem til familien i Pakistan. Den første jobben hans var som avisbud. Det var en periode da han pleide å våkne klokken 3 om morgenen hver dag for å rekke å gå med avisen før han skulle på skolen.

Men tross de harde forholdene, elsket pappa å gå på skolen. Han elsket å lære. Han drømte om å bli elektriker. Men skjebnen ville noe annet. Felles for de fleste som kom som arbeidsinnvandrere på den tiden, var nemlig at de kom hit med et håp om å skape seg et bedre liv. Ikke ved å bosette seg i Norge, men ved å tjene nok penger til å kunne få et bedre liv i Pakistan og flytte tilbake. Så da han ble ferdig på ungdomsskolen, sa familien stopp til mer skole. Han måtte begynne å jobbe. Fulltid. Snart skulle de jo tilbake til Pakistan.

Mer enn 40 år har passert siden det. Pappa er her fortsatt.

I fjor nådde familien vår en milepæl. Pappa ble ferdigutdannet trafikklærer. I en alder av nærmere 50 bestemte han seg for å oppfylle sin livslange drøm om å ta seg en utdanning. For nå kunne han. Så han brukte to år på å ta videregående. Og to år på å bli trafikklærer. Og han har aldri vært lykkeligere enn han var disse fire årene.

Hele livet har pappa jobbet for noen andre enn seg selv. Først ofret han drømmene sine om utdannelse til fordel for de 7 yngre søsknene sine hjemme i Pakistan. Så fikk han egne barn, og da ofret han drømmene sine for oss. Så da han fullførte utdanningen sin i fjor hadde alle familiemedlemmene et ekstra glimt i øyet. For første gang på 52 år gjorde pappa noe kun for seg selv.

Den sterke tilknytningen, den kjærligheten mamma og pappa har til Norge, har de overført til barna sine.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, for når du har vokst opp med å høre disse familiehistoriene, for så å sitte i en samtale med faren din i 2017 og si: «Du er der du er i dag på grunn ditt harde arbeid, pappa», og han svarer: «Nei, Muniba, det er på grunn av Norge.» Da er det noe fint som formes inni deg.

Foreldrene mine har et helt spesielt forhold til Norge. Jeg tør nesten påstå at foreldrene mine, og mange som dem, har en sterkere tilknytning til Norge enn selv rotnorske borgere. For når du har gått fra å være en som jobbet med kyr og bar bøkene dine til skolen i en pose, til å ha det over gjennomsnittet godt og ha ett barn som er lege og ett som studerer jus, da elsker du det landet som har gitt deg de mulighetene. Det er større enn takknemmelighet, det er tilhørighet.

Den sterke tilknytningen, den kjærligheten mamma og pappa har til Norge, har de overført til barna sine. De lærte oss å elske landet. «Dere må takke Allah for at dere ble født i Norge», pleier mamma å si, «for dette landet har gitt dere alt dere kunne drømme om.» Vår tilhørighet til Norge bunner ut fra en dyp anerkjennelse av dette.

Derfor er det på grunn av min og min families annerledeshet at vi er glad i Norge.

Men – og her kommer det store men – dessverre er det likevel slik at uansett hvor sterk tilknytning jeg og mennesker som meg måtte ha til Norge, uansett hvor norske vi føler oss, så vil det fortsatt være folk der ute som ikke aksepterer oss som en del av Norge.

Hvilket leder meg over til mitt neste poeng. Landet mitt er ett av verdens beste land å bo i.  Det er nesten perfekt. Men ikke helt. Og kanskje er det bra. Et perfekt samfunn står i fare for å bli statisk. Utfordringer, derimot, fører til utvikling. Og det norske samfunnet har som alle andre samfunn sine utfordringer.

Landet mitt er ett av verdens beste land å bo i.  Det er nesten perfekt. Men ikke helt.

Selvfølgelig har Norge en rekke ulike forbedringsområder, men det området jeg ønsker å fokusere på i henhold til tematikken i denne teksten, er minoriteters stilling i Norge. En av utfordringene i samfunnet vårt er nemlig at minoriteter ikke lever fullstendig knirkefrie liv her. Og som etnisk minoritet, og spesielt hvis du er muslim, så møter du på utfordringer i Norge, og i deler av verden generelt, i dag. Det er i tillegg til tekster om tilhørighet og kjærlighet til Norge viktig å snakke om dette også.

I skrivende stund har for eksempel et av regjeringspartiene landsmøtet sitt, der de har gått inn for å granske alle moskeer, forby hijab og samtidig innføre tvungen gudstjeneste i skolen. I tillegg legger en stortingsrepresentant fra det samme partiet stadig ut antimuslimske statuser på Facebook uten at noen av de andre politiske partiene tar et seriøst oppgjør med det. Tvert imot har noen av de «minoritetsvennlige» partiene på enkelte områder selv kastet seg på den høyrepopulistiske bølgen som blåser over vår del av verden akkurat nå. Dette er personer som sitter med makten i landet vårt. Personer som former din og min hverdag.

For ikke lenge siden førsøkte Donald Trump å innføre et forbud mot at mennesker fra syv muslimske land skulle få komme inn i USA. Selv om det ikke er i Norge, så er dette et forbud som en norsk stortingsrepresentant gikk ut og omfavnet. Det sier noe om hvilken retning de ønsker å føre landet i.

Så har du selvfølgelig mediebildet. Et overveldende flertall av artikler relatert til muslimer er problemorienterte. Dette forer de mørke hjørnene på internett, hvor rasistiske troll lever i sine huler og nærer seg på hat og kvalme mens de spyr ut gørr og hat om alt og alle de ikke liker. De etterlater hatkommentarer, de sprer falsk informasjon og de sender drapstrusler.

Dette er bare en håndfull kjente eksempler fra den siste tiden. Listen er lengre. Eksemplene er ikke uttømmende, men de illustrerer et bilde.

Forestill deg følelsen når noen av de øverste lederne i landet svart på hvitt sier at de ikke ønsker sånne som deg her i landet.

Nemlig at det sier seg selv at forhold som dette er med på – bevisst eller ubevisst – å påvirke utformingen av selvbildet og identiteten til mange minoriteter. Forestill deg at en del av din identitet konstant blir diskutert og problematisert i offentligheten, både av politikere og medier. Forestill deg at noe av det som står ditt hjerte nærmest – nemlig din tro – har blitt tidenes største «bad guy». Forestill deg følelsen når noen av de øverste lederne i landet svart på hvitt sier at de ikke ønsker sånne som deg her i landet. Hvordan tror du det føles for norsk muslimsk ungdom når mennesker i ledende institusjoner i landet har et slikt problemorientert fokus på troen deres? Det får meg til å føle noe av det samme jeg følte i garderoben etter gymtimen på barneskolen. Bare en million ganger verre.

Realiteten er at jeg lever med enkelte ting som Lise, Ole og Petter slipper å leve med. Realiteten er at jeg lever med et premiss om at jeg må ha hakket bedre karakterer og hakket flere frivillige verv enn medstudent Kari for å ende opp i nøyaktig samme jobb som henne etter endte studier. Realiteten er at jeg etter et terrorangrep på vestlig jord ser meg litt ekstra rundt i t-banen dagen etter, i tilfelle noen stirrer. Realiteten er at jeg føler at jeg i møte med nye mennesker nesten alltid må ta det første initiativet og at dette første initiativet går på å bevise min normalitet. Realiteten er at jeg føler at jeg hele tiden må gå rundt å bevise min menneskelighet, «hei, jeg er akkurat som deg, jeg ser på Modern Family, jeg shopper og jeg ferierer på hytter!»

Kanskje er det jeg som overdriver inni mitt eget hode og tenker alle disse tingene, vil noen påstå. Men faktum er nå en gang at jeg og utallige andre minoritetsungdommer jeg har snakket med føler slike ting – uavhengig av om de skjer i praksis eller ikke. Og disse følelsene må jo komme av en eller annen grunn?

Formålet mitt med å skrive om dette er ikke å syte. Jeg forsøker ikke å innta noen offerrolle slik jeg ofte blir beskyldt for hver gang jeg skriver om utfordringer minoriteter møter på i Norge. Jeg er en veldig stolt nordmann og skryter så mye av Norge når jeg er i utlandet at folk nesten går lei eller tror at jeg overdriver. Grunnen til at jeg nevner disse forholdene er jo nettopp det at jeg er utrolig glad i landet mitt.

Kritikk er en manifestasjon av vår kjærlighet til Norge.

Og merk dere – det er ikke et svik når jeg eller andre minoriteter retter kritikk mot Norge. Når vi peker på rasisme eller antisemittisme. Til og med når vi er rasende over et eller annet som har skjedd, så er det et positivt tegn. For det vi gjør er ikke å stå utenfor og peke fingre. Nei, vi står inne og retter fingeren mot oss selv. Kritikk er en manifestasjon av vår kjærlighet til Norge. Det betyr at vi bryr oss nok om landet vårt til å heve stemmen for å få til en endring. Det betyr at vi ikke er likegyldige. Vi ønsker å perfeksjonere Norge.

Det er bare det at jeg er bekymret for hvilken effekt forholdende jeg har skrevet om over, har på den nye generasjonen nordmenn som ser annerledes ut enn majoriteten. Jeg ønsker ikke at en del av Norges fremtidige generasjon skal føle seg utenfor. Jeg drømmer om at alle, uansett hudfarge, religion og utseende, skal føle seg like mye hjemme her i Norge. For det har ikke bare minoriteter godt av, men det har hele samfunnet godt av. Vi har gått en utrolig lang vei på dette feltet, men vi har fortsatt et stykke å gå. Og det må vi erkjenne. Ellers blir vi stående like bak målstreken mens alle andre passerer forbi.

Jeg er imidlertid sikker på at det ikke kommer til å skje. Vi kommer ikke til å bli stående bak målstreken. Noen ganger, når man står med nesa ned i avisene og Twitter, er det lett å bli håpløs og frustrert. Det er lett å føle at alt går feil vei. Noen mister kanskje troen på Norge og fremtiden.

Men jeg gjør ikke det. Jeg klarer rett og slett ikke å miste troen på Norge. Hvorfor? Jo nå skal du høre.

Hver dag når jeg går ut av huset – når jeg går ut i landet mitt – har jeg nydelige interaksjoner med borgerne i dette riket. Den jevne nordmann. Mainstream-nordmenn. At mediene og politikken nødvendigvis ikke gjenspeiler folket i dette landet er en åpenbaring jeg er utrolig takknemlig for at jeg har hatt. Jeg kan ta og føle på samholdet og respekten borgere med ulik bakgrunn har for hverandre her til lands. Jeg opplever oppriktig en generasjon som ikke lenger ser hudfargen eller klesplagget til en person først, men ser personen for den hen er.

Norge er fylt til randen med kjærlighet. Og denne kjærligheten kommer til å ta oss forbi målstreken.

Og dette gir meg ikke bare håp, men også tro. Norge er fylt til randen med kjærlighet. Og denne kjærligheten kommer til å ta oss forbi målstreken.

Dessuten er det en ting som har endret seg mellom 9 år gamle Muniba i garderoben og 22 år gamle meg. Jeg anser ikke lenger de vanskelighetene man møter på som minoritet for å stå i motsetning til det å føle seg norsk. Det står nemlig ingen steder i det norske passet at du som norsk borger aldri vil møte på vanskeligheter. Du vil møte på kjipe situasjoner. Du vil ha opplevelser som gjør deg nedfor. Og du vil til tider føle deg urettmessig behandlet.

Men jeg er her for å bli. Uavhengig av hva enkelte andre måtte mene, skal jeg ingen steder. Jeg har et eierskap overfor Norge. Derfor kommer jeg så lenge jeg lever til å jobbe for å gjøre Norge til et enda bedre land å bo i. Jeg skal kjempe og jeg skal stå på. Jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg er for glad i Norge til å se det utvikle seg i feil retning.

Så nordmenn i alle former og alle farger, med alle plagg og alle symboler, vit at det ikke er deres utseende eller bakgrunn som definerer deres norskhet. Nei, det handler om hvor hjertet ditt ligger. Og det handler om å være stolt av den du er og samtidig bidra til samfunnet du lever i.

Hvis noen skulle påstå det motsatte, fortell dem at Kong Harald er tredjegenerasjons innvandrer. Kongens besteforeldre innvandret fra England og Danmark for 110 år siden. Og hvis Kongen i landet vårt – selve symbolet på Norge utad – er innvandrer, vel, hva kan da være mer norsk enn å være innvandrer?

Derfor svarer jeg dem som spør om jeg frykter for fremtiden til Norge at nei, det gjør jeg ikke. Det er klart jeg til tider kan være bekymret for fremtiden vår. Og til og med lei meg for utviklingen av enkelte aspekter. Men folket i dette landet gir meg alt for mye håp til å gi frykt et sted å leve.

Vi vet å leve med samhold i mangfold. Vi vet å spille på hverandres styrker.

Når jeg går rundt i Oslos gater og ser brune nordmenn, hvite nordmenn, nordmenn med langt blondt hår, nordmenn med turban og alle mulige typer nordmenn leve side om side med gjensidig respekt, gir det meg tro på fremtiden.

Når jeg ser hvordan Norge reagerte med roser etter 22. juli, fredsring rundt synagogen etter København-terroren og støttestorm på sosiale medier etter at en journalist ble kalt «muslimjævel» på direkten, gir det meg tro på fremtiden.

Når jeg opplever den særegent tilbakelente harmonien mellom forskjellige religioner og kulturer og vår innebygde evne til å takle alt fredelig og med et nærmest unormalt kaldt hode, gir det meg tro på fremtiden.

Vi – den nye generasjonen nordmenn – er vokst opp i et mangfoldig Norge. Vi vet å leve med samhold i mangfold. Vi vet å spille på hverandres styrker. Vi vet å se lenger enn til vår egen virkelighet.

Og hvis det er Norges fremtid, vel, da vet jeg at vi vil klare oss.