Magnus Eriksson

Idéhistoriker.

Ekstern Skribent

I en artikkel på Minerva skriver Pål Mykkeltveit at Charles Murray er hans nye ytringsfrihetshelt. Dette er noe han til og med har fått med i overskriften “Min nye ytringsfrihetshelt: Charles Murray”, så man må vel anta at dette er noe han virkelig mener. I ingressen gir artikkelforfatteren på Minerva også en liten forsmak på noe av grunnen for at han ser på Murray som en ledestjerne for de frie ytringenes sak: “Nylig demonstrerte studenter i USA mot forskeren Charles Murray og kalte ham en rasistisk og sexistisk homohater”.

I samme tekst sammenligner han behandlingen av Murray med måten sosialantropologen Unni Wikan har blitt behandlet på her i Norge. I teksten dukker også begrepet kokovenstre opp.

Man velger naturligvis sine helter selv og Mykkeltveit har valgt den hvite pensjonerte professoren Charles Murray som sin. Dette er mannen som ofte blir omtalt som en av de mest innflytelsesrike ideologiske arkitektene på amerikansk høyresida i tiden etter Ronald Reagan.

Mine egne ytringsfrihetshelter kommer imidlertid fra litt andre steder.

Mine egne ytringsfrihetshelter kommer imidlertid fra litt andre steder og de begrenser seg naturligvis ikke til én person. Mine helter og heltinner kommer ofte fra de nedre samfunnssjiktene. Det er mennesker som har levd et liv i fattigdom, stått opp mot undertrykkelse og ganske ofte vært nødt til å betale en høy pris for sine ytringer. Du finner dem blant annet i den antirasistiske kampen, i kampen for kvinners og homofiles rettigheter og blant transemiljøene. Ikke sjelden har mine helter blitt slått i hjel, ofte utsatt for grove voldtekter og tortur i forkant, levd et liv i frykt preget av grov hets og sjikane. Ofte har disse heltene og heltinnene ikke engang et navn, men utgjør bare et anonymt tall i en statistikk.

Hvis jeg skal gjette så er mine ytringsfrihetshelter ikke så veldig forskjellige fra heltene til de studentene som protesterte mot Murray “… og kalte ham en rasistisk og sexistisk homohater”. Det er gjerne de samme slags helter vi i kokovenstre velger oss.

Tess

Har dere sett bildet av Tess? Naturligvis har dere det, siden bildet har blitt ikonisk i vår tid. Det er altså bildet av den svarte kvinnen fra Sverige som stiller seg opp foran den nazistiske Nordiske Motstandsbevegelsen som marsjerer. Nazistene er beskyttet av svensk politi, slik de tyske nazistene også ble da de marsjerte på 20-tallet: politieskorte for å verne om nazistenes ytringsfrihet. I Finnmark ønsket en politimester å verne så mye om ytringsfriheten til nazistene at han i prinsippet ønsket Odins soldater velkommen til sin by. Det er sheriffen sin det.

På bildet står Tess så nært nazistene at hun stirrer dem rett inn i deres sinte øyne. Hun reiser sin svarte knyttete neve mot nazistene, lik den vi kjenner igjen fra bilder av Nelson Mandela, og der har vi bildet vi alle kjenner. I et intervju med den antirasistiske avisen EXPO bekrefter hun også at det var en hyllest til Mandela. Antikommunisten og Sverigedemokraten Tommy Hansson, som for øvrig sitter i styret til Carl I Hagens svenske favorittavis Contra, avviste at Tess’ knyttede neve var en Mandela-hilsen, men omtalte den i stedet som en Breivik-hilsen på sin blogg. Vi kommer tilbake til det verdikonservative og nyliberalistiske Contra litt senere i den her teksten, men nå kan det sies at kommentaren er interessant med tanke på at tidsskriftet resolutt støttet opp om apartheid-regimet i Sør-Afrika og konsekvent omtalte Nelson Mandela som en terrorist i sin tid. Dette er uttalelser tidsskriftet har gått tilbake på og de har også unnskyldt sine tidligere bedømminger. I samme bloggpost blir Tess uansett oppmalt som en slags ytringsfrihetsfiende med sin protest.

Tess’ handling er åpenbart modig, men er hun en av mine heltinner? Nei, og det ønsker hun neppe selv å bli oppfattet som. Hun har selvsagt mottatt trusler, hets og sjikane fra nazister og rasister i etterkant. Det gjør alle som stikker seg ut mot disse menneskene, uten at det resulterer i spesielt stor omtanke og omsorg fra den libertarianske høyresiden. Hennes knyttede neve mot nazistene er først og fremst en symbolsk handling. Det er en hyllest til alle de menneskene, helter og heltinner, som har blitt slått i hjel av rasister i Sverige og verden over.

Når vi i kokovenstre samler oss utenfor arrangementer og protesterer mot rasister, homohatere, transfober, nazister og andre misogyne antifeminister, så handler det dypest sett om dette: vi hyller de mennesker som har ofret sine liv i disse kampene og vi ønsker å vise at kampen ikke har vært forgjeves. Vi er de som har hørt dem og som vil stå opp for dem. Det er også det som forskjellige autoritære aktører sjikanøst karakteriserer som ytringsfrihetsfiendtlig.

Ytringsfrihetshelten

For en som meg som tilhør kokovenstre, altså frihetlig sosialist, aktiv antifascist, antirasist og passivt medlem av Sosialistisk Venstreparti, så er det litt vanskelig å få grep om grunnene til at Murray blir opphøyd til en ytringsfrihetshelt i deler av høyresida. Enda mindre at han dessuten blir fremstilt som et slags offer. Er det virkelig så enkelt at det er vi og våre protester som gjør ham til den helt han er? Det ville vært særdeles interessant i så tilfelle. I sin artikkel på Minerva skriver Mykkeltveit “At Murray likevel blir behandlet som om han skulle vært frontfigur i Ku Klux Klan, sier en del om hvordan meningsklimaet har blitt innsnevret på amerikanske universiteter”. Nåvel.

Er det virkelig så enkelt at det er vi og våre protester som gjør ham til den helt han er?

Vittig nok så eksisterer det faktisk en annen Charles Murray som også er frontfigur i Ku Klux Klan. Ifølge nettstedet The Vice har denne herremannen den prestisjefulle tittelen The Imperial Wizard of the New Empire Knight, som naturligvis en ren tilfeldighet som ikke kan belastes den hvite professoren på noen som helst måte. De to er nemlig to, og ikke én og samme person. Både den utrivelige navnebroren og den hvite pensjonerte professoren har imidlertid deltatt i korsbrenninger. Til den eldre intelligensforskende akademikerens forsvar har han bedyret at han var ung og ikke kjente til de rasistiske konnotasjonene dette hadde. Hadde han kjent til det kan man tenke seg at onde tunger ville ha sagt at korsbrenningene avslørte litt om motivasjonen for tematikken til de bøkene han har skrevet. Uansett må man nok likevel stille spørsmålstegn ved intensjonen bak å invitere ham til Norge. Hendelsen med korsbrenningen skal for øvrig ha skjedd en gang under de amerikanske borgerrettighetsbevegelsenes høytid, altså et sted mellom da ytringsfrihetshelten Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit mann på bussen til drapet på ytringsfrihetshelten Martin Luther King Jr. To ytringsfrihetshelter for oss i kokovenstre.

Hendelsen med korsbrenningen skal for øvrig ha skjedd en gang under de amerikanske borgerrettighetsbevegelsenes høytid, altså et sted mellom da ytringsfrihetshelten Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit mann på bussen til drapet på ytringsfrihetshelten Martin Luther King Jr.

Når først Ku Klux Klan har blitt tatt opp så kan det også sies at Murray, altså den hvite professoren og ikke Ku Klux Klan-lederen, har fanget interessen til nazistene i Nordiske Motstandsbevegelsen. På sitt nettsted Nordfront omtaler de en annen professor, en “kommunistisk folkmordsprofessor”, som protesterte mot intelligensforskerens invitasjon til et universitet og forsøkte:

“(…) att hindra statsvetaren Charles Murray från att hålla ett föredrag i Philadelphia, då han menar att Murray är ”rasist”. Murray är nämligen tämligen impopulär bland USA:s akademiska etablissemang på grund av sin forskning kring skillnader i intelligens mellan kön och människoraser”.

At nazistene bruker eller misbruker, alt ettersom, en hvit professor har han naturligvis heller ikke skyld for. Men sammenhengen er ikke tilfeldig, slik den er i tilfellet med den utrivelige navnebroren.

Mykkeltveits helt ser også ut til å være helten til Civita, den norske tenketanken for nyliberalister og konservative. De har i hvert fall invitert Murray på frokostmøte i april, noe som kanskje ikke er så rart siden han selv er libertarianer og konservativ. I samme omgang skal han i regi av blant annet Civita og Studentersamfundet dra til Bergen for å debattere “The American Dream in Crisis” på Norges handelshøyskole.

Mykkeltveit, Civita og de svenske nazistene har altså samme ytringsfrihetshelt. Det er ikke nødvendigvis Murrays skyld. Det er heller ikke Civita eller Mykkelbust sin skyld at nazistene har den samme ytringsfrihetshelten som de har. Men man kan likevel konstatere at så er tilfelle uten sammenligning i øvrig. Litt som når den norske nazisten Tore W. Tvedt uttalte at han var enig med Kristin Halvorsen og Sosialistisk Venstreparti i synet på Midtøsten i et intervju med Mina Hadijan på radiobloggen Minarki for snart ti år siden. Til tross for at libertarianeren Onar Åm hevdet på sin blogg at Tvedts begeistring for Halvorsen kunne forklares med at SV var sterkt antisemittiske, samt hadde en økonomisk politikk som lå nært de tradisjonelle nazistene, så er det nok lurt å avstå fra den slags tvilsomme libertarianske kausalforklaringer i tilfellet Murray og hans brokete skare med beundrere. Det ville vært en sammenligning i øvrig og den fristelsen avstår jeg fra.

Men sansen for å innta offerrollen har de to Murraybeundrerne på høyresida til felles. Grunnen til at Murray har blitt helt for en stor del av høyresida, fra libertarianere til nazister, er tilsynelatende også den samme. “(D)en politisk korrekte studentkulturen”, “kokovenstre” eller “kommunistiske folkemordprofessorer”, slik nazistene så fargerikt uttrykker det i det siste tilfellet, forsøker å kneble en stakkars rasist. Det er i hvert fall noe de to er enige om, bortsett fra at de begge bedyrer at Murray slettes ikke er noen rasist. Han er bare misforstått og har vært uheldig med litt dårlig selskap.

Guilt by association

Grovt skissert antar jeg at min tekst her har to typer lesere. På den ene siden er det dere som liker Murray og ikke kan forstå hvordan noen oppfatter ham som en rasist. Dere hevder at vi andre kategorisk har misforstått ham og vrenger på det han egentlig vil si. Ifølge dere legger vi ord i munnen på ham, vrangtolker, vrir på uttalelser og aktivt bedriver taktikker som guilt by association. For dere vil nok også en sammenligning mellom Tore Tvedt og Kristin Halvorsen gi mening, mens koblingen mellom en rasismeanklaget professor som drev på med korsbrenninger i sin ungdomstid er langt vanskeligere å se.

De andre leserne er oss som ikke setter pris på Murray og syns det er avskyelig og nokså uforståelig at han blir løftet opp og fremstilt som en slags ytringsfrihetshelt. Det her er naturligvis snakk om en stråmann fra min side. En annen stråmann, riktignok en antakelse basert på tidligere erfaringer, er at noen av mine formuleringer vil bli oppfattet provokativt avhengig av hvilken av typene du som leser tilhør. Er det provoserende at jeg bruker ord som “hvit pensjonert professor”, så vil jeg anta at du trolig tilhør kategorien som setter stor pris på Murray og hans tekster. Det er naturligvis en fordom fra min side, men jeg tror ikke at du er spesielt konsekvent.

De fornedrede og krenkede reiser seg innen de falt

Jeg skal innrømme at jeg fant det underholdende å trekke frem navnebroren, korsbrenningen og nazistenes støtteerklæringer. Forfatteren av artikkelen på Minerva la selv opp til dette med sin indignasjon over hvordan hans store helt Charles Murray ble behandlet som om han var et fremstående medlem av Ku Klux Klan. Referansene til Unni Wikan, som for øvrig er vår integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaugs store helt, sin påstand om angivelig å ha blitt kalt nazist i VG, gir et visst hint om hvordan en tekst som dette vil bli mottatt. Der kommer mine fordommer om din manglende evne til å tenke konsekvent inn.

Samtidig er jeg jo også innforstått med denne høyresidens merkelige bruk av ytterst tvilsomme totalitarismeteorier og stadige tu quoque-argumentasjon. Begge to har vært kjennetegn for de amerikanske libertarianene, og følgelig har det blitt adoptert av meningsfellene i Skandinavia.

Det var mange som ble indignert da antirasister påpekte at det var norske nazister som hadde arrangert støttemarkeringen “Slå ring om Sylvi” utenfor Stortinget for å markere sin støtte til innvandringsministeren. I seg selv var markeringen et mildt sagt selsomt syn, men det er nok atter et tegn i tiden. Innvandringsministeren selv var dessuten strålende fornøyd med markeringen.

Mykkeltveit skriver at han hørte Wikans påstand i fjor, men et kjapt søk på nettet viser at den har blitt gjentatt nokså hyppig i mediene siden 2002 en gang. Hvis man søker på hennes navn og ordet rasist, så havner man helt tilbake til 1995. Hvem som skal ha kalt Wikan for rasist er dessverre litt uklart. Med litt søking kommer man frem til en tekst på kjønnsforskning.no fra 2008, hvor den canadiske professoren Sherene Razack blir parafrasert på å anklage Wikan samt Hege Storhaug for rasisme. Men Razack er altså canadier og ikke norsk og hun ble parafrasert og ikke sitert. Wikans egne påstander om å ha blitt kalt nazist er også lette å finne, for det er noe Wikan har tatt opp i nesten alle norske aviser, men å finne igjen selve omtalen er det verre med. Hun hevder å ha blitt kalt nazist i VG i forbindelse med sin bok “Generous Betrayal”, men noe slikt har ikke vært mulig å oppspore på internett. Derimot er hun sitert på dette i Nettavisen, Universitas, Aftenposten, HRS, Dagsavisen, Klassekampen og nå også Minerva for å nevne noen få.

Det eneste man finner som peker ut skyldige i forbindelse med ordet nazist sammen med Wikan, er en tekst forfattet av Walid al-Kubaisi i Klassekampen. Der nevner han det i forbindelse med en bokanmeldelse av Wikans bok forfattet av Michael Seltzer og Signe Ylvisaker og publisert i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning i juni 2003. Der skriver han blant annet:

“Anmelderne trekker paralleller mellom nazismens raseteorier og kritikk av dagens integreringspolitikk, og konkluderer med at Unni Wikan er “rasist, nazist, holocaust-tilhenger og imperialist.” Wikan stemples som en ideologisk forkjemper for “den nye kreftepedemi av rasistisk politikk som nå sprer seg over det europeiske landskap”.

Ganske heftige anklager som er verdt å følge opp videre. Søkeordene i sitatet “rasist, nazist, holocaust-tilhenger og imperialist” gir imidlertid ingen treff. Legger man inn søkeordene Unni Wikan, Seltzer og Ylvisaker, så kommer man riktignok til en kronikk med tittelen “En skammelig debattform” forfattet av Hanne Skarstveit i VG. Kronikken gir ikke noe rom for tvil om hvilken side Skarstveit stiller seg på. Hun skriver at de to anmelderne har stemplet Wikan som “(…) noe nært en rasist fordi hun forsvarer minoritetsungdoms rett til å velge sine egne liv”. Men nazistene dukker også opp, om enn ikke helt slik Wikan hevder.

De to forskerne, førsteamanuensis Michael Seltzer og høyskolelektor Signe Ylvisaker, sammenligner Unni Wikan med tyske antropologer i Hitlers Tyskland som ga Hitler det han ønsket om jøder, sigøynere og andre mennesker han ikke likte.

Hvis det er dette Wikan sikter til, da det tilsynelatende er det eneste sted i VG hvor man finner noe som nærmer seg det hun snakker om, så har hun åpenbart ikke blitt kalt nazist i Norges største dagsavis. Skartveit gjør åpenbart ikke det i alle fall, men går til angrep på to forskere som hun mener bidrar til en “forsøpling av samfunnsdebatten”, har en “selvutslettende forståelse for andre menneskers kultur”, “går ut over alle anstendige rammer i sin omtale av en kollega” og “representerer (…) fravær av innlevelse og empati”. Skarp tone, men ikke ett ord om at Wikan skal ha blitt kalt nazist.

Hvis gjengivelsen av Selzer og Ylvisaker stemmer, så har ikke heller de kalt Wikan en nazist. Sammenligningen med tyske antropologer er særs lite flatterende, men det gir ikke grunnlag for påstanden: “Jeg ble kalt nazist”. Men slik bygger man altså opp en offerrolle om seg selv. Selve artikkelen fra Seltzer og Ylvisaker er imidlertid nokså utilgjengelig. Den er ikke å gjenfinne noe sted på nettet, tidsskriftet er lagt ned og nærmeste eksemplar å oppdrive finnes på biblioteket til HiOA. Tusenkronerspørsmålet er da: Kaller de to forskerne Wikan en nazist i en akademisk publikasjon? Ja, hva tror dere selv?

Ved å invitere Murray bidrar Civita til å normalisere og stimulere til et mer rasistisk samfunnsklima. Det betyr ikke at de som har invitert ham er rasister for den del.

Derimot er det korrekt at man finner en rekke advarsler fra 90-tallet om at Wikan har skrevet slikt som stimulerer til og normaliserer et mer rasistisk samfunnsklima. Det tar også Skarstveit opp i sin tidligere nevnte kronikk, uten å si seg enig med påstanden. Likevel er den slags advarsler svært langt unna å omtale noen som rasist.

Ved å invitere Murray bidrar Civita til å normalisere og stimulere til et mer rasistisk samfunnsklima. Det betyr ikke at de som har invitert ham er rasister for den del.

Uten å vurdere Wikans eventuelle bidrag til et rasistisk samfunnsklima nå, til tross for at hun har hatt noen svært merkelige innspill i blant annet voldtektsdebatten, og at hennes tidligere omtalte bok nærmest sett har vært en manual for Fremskrittspartiets retorikk mot innvandring (Gullestad, Marianne “Blind Slaves of Our Prejudices: Debating Culture and Race in Norway” (2004) s. 188), så kan man fastslå at aksepten for rasistiske forklaringsmodeller generelt sett har blitt langt større i dag enn da denne debatten utspilte seg. Det er noe invitasjonen av Charles Murray til Norge illustrerer godt. Det er svært vanskelig å tro at Civita og Minerva ville synke så lavt som de nå har gjort på 90-tallet.

Spesielt kneblet og forfulgt har heller ikke denne amerikanske ytringsfrihetshelten vært.

Spesielt kneblet og forfulgt har heller ikke denne amerikanske ytringsfrihetshelten vært. Det er et narrativ som til stor grad er oppkonstruert, akkurat som man med hell har gjort i tilfellet Wikan. Ikke engang akademisk sjarlatanvirksomhet har stoppet ham. Til tross for at han er grundig diskreditert som forsker, uten at det synes å bry de som har invitert ham til Norge, så har han hatt en mildt sagt fantastisk karriere bak seg. Hans fanclub består selvsagt ikke bare av nazister, men også Bill Clinton, mangemilliardærene og rasismesponsorene Charles og David Koch, samt ledende skikkelser i Cato Institute. Den svenske nyliberale tenketanken Timbro har også ved flere tilfeller invitert Murray til Sverige. Det er altså ikke bare nazister og Civita som hyller ham og til stadig reaktualiserer og hvitvasker en sjarlatan. Nazister kan riktignok ikke hvitvaske noe som helst, men masser av penger og maktinnflytelse kan det. Men kan tilstrekkelig mye penger hvitvaske til og med nazister?

Murray og rasismen

Rasismen er bare én side av saken. Murray blir ikke fremstilt som rasist. Han er en rasist. Det er ingenting man trenger å forstå seg i hjel på. Det er grundig dokumentert og det burde ikke være behov for å gjenta denne eksersisen på nytt. På Southern Poverty Law Centers nettside har han blant annet en artikkel tilegnet seg, hvor dette blir oppsummert nokså godt. Den antirasistiske avisen EXPO omtaler hans bok “The Bell Curve” som et rasistisk makkverk, laget med hjelp fra nazistsympatisører og rasehygienikere. Men det er bare hva et utvalg antirasistiske organisasjonene sier, og de vil bli forkastet bare i egenskap av å være antirasistiske, med begrunnelsen at det er politisert. Anklagene om politisering av akademia kommer som et brev i posten hver gang antirasister protesterer mot talerstoler til rasister og rasehygienikere. Men hvor finner vi den egentlige politiseringen?

Når premisset er såpass kontroversielt som det er, så følger det at kontroversene ikke kan bli mindre alt ettersom nye teser utledes fra dette.

Murrays tese hviler på påstanden om at IQ-tester skulle være en objektiv målestokk for intelligens. Det er en antakelse som er blitt høyst kontroversiell i det vitenskapelige miljøet. De vanlige testene, som WISC eller WAIS, er oppbygd slik at de individuelle testresultatene blir sammenlignet med normgrunnlaget, som er basert på en randomisert sampling i en gitt populasjon (normalfordelt). Med andre ord så kan man få svar på hvor bra man gjør det på slike tester sammenlignet med gjennomsnittsbefolkningen, som i mange tilfeller (men ikke alltid) er sterk korrelert med generelt funksjonsnivå (jobb, utdanning, inntekt etc.). Testene er relative av natur, noe som blant annet den så kalte Flynn-effekten viser. Ifølge denne er den generelle tendensen at resultatene fra intelligenstester blir høyere for hvert år. Det betyr at de som målte gjennomsnittlig IQ på 1950-tallet vil ligge omtrent 20 poeng under gjennomsnittet i dag. Evolusjon kan selvsagt ikke forklare dette. Videre er normering av IQ-testene avhengig av hvilken populasjon man skal sammenlignes med på grunn av sosiodemografiske forskjeller. En person som scorer 100 IQ-poeng i Norge vil få et annet resultat dersom vi sammenligner med den amerikanske eller den japanske normeringen.

Samtidig eksisterer det ikke en gang konsensus om hva intelligens er for noe. Dypest sett er dette et filosofisk spørsmål. Hvis testene hadde vært konsekvente, så kunne man gjort det lett gjennom å si at intelligens er det som blir målt gjennom IQ-tester. Men som sagt er det altså ikke slik. Det eksisterer flere forskjellige standarder for IQ-tester som ofte gir forskjellig resultat fra hverandre. Den største studien som noensinne er gjort på IQ-tester, med over 100.000 deltakere, viste dessuten at det er god grunn til å være skeptisk (Hampshire, Adam; Highfield Roger; Parkin, Beth L og Owen, Adrian M “Fractionating Human Intelligence” (2012) Neuron s. 1225-1237).

Når premisset er såpass kontroversielt som det er, så følger det at kontroversene ikke kan bli mindre alt ettersom nye teser utledes fra dette. Det er imidlertid akkurat hva Murray gjør. Han hevder at det er en nokså tydelig forskjell mellom ulike raser, hvor svarte ligger omtrent 15 poeng under hvite deltakere i snitt. Rent empirisk stemmer dette, men påstanden tar imidlertid ikke hensyn til flere faktorer, som psykologiske effekter institusjonalisert rasisme har, kulturelle forskjeller, miljømessige hensyn og økonomiske hensyn. Han registrerer at fattige tenderer til å ha en lavere IQ, men konkluderer med at lav IQ lettere ender opp som fattige enn at testresultatene blir påvirket som følge av omstendigheter fattige sliter med: dårligere helse, stress, bekymringer og så videre. Fattigdom er dessuten et såpass komplekst fenomen at det ikke lar seg redusere til et spørsmål om intelligens. Her er det altså snakk om ganske alvorlige teoretiske, metodologiske og ikke minst etiske brister. Han er ikke misforstått, slik Mykkeltveit, Civita og noen andre samfunnsaktører ønsker å fremstille det.

Her er det altså snakk om ganske alvorlige teoretiske, metodologiske og ikke minst etiske brister.

De som likevel hevder at han er det, pleier å vise til en offentlig uttalelse publisert i Wall Street Journal, forfattet av Linda Gottfredson, og signert av 52 forskere og eksperter på tematikken som Murray har blitt kritisert for. I uttalelsen, som er sentrert rundt 25 punkter, blir det hevdet at Murrays påstander er nokså ukontroversielle og snarere standard i intelligensforskningen. Imidlertid utelater man gjerne å fortelle noen nyanser som vil sette listen i et annet lys. Det var for eksempel Gottfredson selv som sendte ut oppropet til et utvalg av forskere. Opprinnelig mottok 131 forskere og eksperter dokumentet, hvorav 100 personer valgte å sende det tilbake. 31 forskere unnlot å svare og 48 sendte det tilbake uten å signere dokumentet. 11 forskere uttrykte dessuten sterk kritikk av dokumentet i sin helhet. Det ble blant annet hevdet av Donald T. Campbell, tidligere president i American Psychology Association, at kun ti av de som signerte dokumentet kvalifiserte til eksperter (Campbell, Donald T. “Unresolved Issues in Measurement Validity: An Autobiographical Overview” (1996) s. 366).

Ved siden av å være en nokså tvilsom strategi, for å skape et falsk bilde av en konsensus, så gir den utelatte informasjonen om respons og mangel på respons et svært misvisende bilde. Tar man seg dessuten bryet med å kikke litt nærmere på underskriftene så fremtrer et annet bilde. Svært mange av signaturene kan også kobles til graverende kritikk om rasisme. En av disse er Richard Lynn, som til og med har publisert tekster i eksplisitt rasistiske og høyreekstreme tidsskrifter som American Resistance. Flere av påstandene som Murray ble kritisert for, stammet dessuten opprinnelig fra Lynn. Svært mange av signaturene kunne dessuten kobles direkte til Pioneer Fund, som har blitt omtalt som et hatgruppe med nazistiske røtter og orientert rundt hvit overlegenhet (i 1994,da The Bell Curve ble publisert, var koblingene mellom høyreekstreme grupper, til dels nazistiske individer og Pioneer Fund dessuten langt mer påtagelig enn i dag), som både Murray og Lynn for øvrig var tilknyttet. Pioneer Fund delte blant annet ut over en million dollar i støtte til nazisten og antikommunisten Roger Pearsons antropologiske studier i samme tidsrom som Murrays bok kom ut. En annen som hadde mottatt økonomisk støtte fra stiftelsen var Linda Gottfredson, oppropets forfatter.

Opprinnelig mottok 131 forskere og eksperter dokumentet, hvorav 100 personer valgte å sende det tilbake.

Murray er dessuten libertarianer, og det er også på denne libertarianske grunnen hans rasisme hviler på. Akkurat det er langt mer interessant å se på. At man er libertarianer betyr ikke nødvendigvis at man er spesielt frihetsorientert. Riktignok starter man med et frihetsargument – fravær fra tvang – som knyttes an til en ytterliggående form for individualisme. På nittitallet ga dette utslag i miljøer som Frihetsfronten i Sverige, en libertariansk gruppe som drev svarte skjenkesteder og var tilknyttet raveklubber med fri flyt av narkotika (se for eksempel raveklubben Docklands og svartklubben Tritnaha). En av organisasjonens frontpersoner skrev blant annet en hyllest til Carl I. Hagen i forbindelse med valget i 1989: “Vi önskar att svenska borgerliga partier tar efter er och försöker ge den socialistiska välfärdsstaten ett ‘mitt i trynet’ som ni gjort” (Nilsson, Karl Alvar “Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet” (2000) 294). Det hyperliberale Frihetsfronten klarte til og med å generere sine egne terrorister, som den såkalte OS-bombaren Mats Hinze. Disse libertarianene omtaler seg gjerne som anarko-kapitalister, mens andre kan like gjerne være sosialt konservative samtidig som de agiterer for en ekstrem nyliberal økonomisk politikk.

I sosiale spørsmål er ikke Murray spesielt liberal. Han har selv tatt til orde for ganske heftige overvåkingskampanjer med elektroniske fotlenker av kriminelle så vel som sivilbefolkning. Slikt forventer man vanligvis ikke fra en ytringsfrihetshelt, men det dukker til stadig opp i andre debatter.

Libertarianere og sosiobiologien

Hvem utover de rikeste prosentene støtter egentlig opp om nyliberalismen som politisk og økonomisk prosjekt? Vi snakker om et politisk og økonomisk rammeverk orientert rundt privatisering, og fjerning av reguleringer og regler på arbeidsplasser som ble implementert for å sikre og beskytte vanlige folk fra overgrep. Ikke minst handler det om store skattekutt for de rikeste. Det er her vi begynner å komme inn på den virkelig farlige delen av innsikten. Kokovenstre vet allerede hvilken rolle rasismen spiller for høyresida.

Trump har nettopp minnet oss på en gammel leksjon, nemlig hvordan deler av høyresiden er villig til å bruke rasisme for å mobilisere tilstrekkelig bredt, blant annet for å få oppslutning om en arbeiderfiendtlig politikk som kun tjener de rikeste. Vi har også sett dette i antiziganistiske valgkampanjer i Norge og Brexit i Storbritannia, men det er også en overforenkling. Rasismen kan riktignok mobilisere til fortsatt oppslutning om en feilslått økonomisk politikk gjennom å så splid mellom grupper som egentlig burde gjøre felles sak. Men det er langt mer integrert i tradisjonen enn så.

Vi knytter gjerne nyliberalismen til den såkalte Chicago-skolen og Mont Pelerin-selskapet innenfor økonomifaget. I denne sammenheng dukker navn som Ludwig Von Mises, Friedrich Hayek og Milton Friedman opp. Et av skolens hovedtrekk var at de forkastet den keynesianske økonomiske modellen som var rådende på den tiden. Grovt skissert kan man si at motsetningen mellom de to sto mellom et laissez-faire syn på økonomien og en blandingsøkonomisk modell. Til forskjell fra den blandingsøkonomiske modellen stiller nyliberalistene spørsmålstegn ved statelig styring av økonomien og ønsker å fjerne velferdsstaten og redusere skatter til et absolutt minimum.

Nyliberalismen er imidlertid ikke bare et økonomisk eliteprosjekt, men involverer også et syn på menneskets grunnleggende natur. Filosofer som kan sies å knytte seg an til tradisjonen er Ayn Rand, Murray Rothbard og Robert Nozick. Ifølge disse er mennesket dypest sett egoistisk, en forestilling som for øvrig danner utgangspunktet for sosiobiologien til blant annet Murray. Menneskelig adferd er å forstå som noe biologisk, i selvbevarelsesdriftens tjeneste, fremfor å være sosialt konstruert. Dette gjelder også rasismen. I forlengelsen av den samme nyliberale tradisjonen dukker også navn på politikere som Ronald Reagan, Margareth Thatcher og Augusto Pinochet opp.

Vi kjenner alle til Margaret Thatchers berømte utsagn om at det ikke eksisterer noe slikt som et samfunn, bare individer. Når individet er redusert til et nyttemaksimerende dyr som tilnærmet psykopatisk kun handler i tråd med sin egeninteresse, i en rovkapitalistisk verden uten ytre begrensinger, reguleringer og sosiale sikkerhetsnett, så oppstår det noe interessant. Den britiske filosofen Thomas Hobbes ville kalt denne tilstanden en bellum omnium contra omnes – alles krig mot alle. Det er en lovløs tilstand hvor livet er “solitary, poor, nasty, brutish and short”.

Men gjennom sosiobiologien, som hevder alle menneskers ulikhet, oppstår det også naturlige hierarkier. De fattige er fattige fordi de mangler evner, mens de rike har blitt rike på grunn av en naturlig driftighet. Er svarte i gjennomsnitt mer fattige enn hvite så skyldes dette biologiske årsaker, som lavere intelligens i snitt og lignende. Sosiobiologene, og senere evolusjonspsykologene, mener ikke at dette nødvendigvis er tilstedeværende annet enn som en generell legning eller en tendens. Individuelt sett eksisterer det store forskjeller, men som samlet gruppe over tid tenderer det i den ene eller andre retningen.

Her kan man med fordel se på det som man i psykologien omtaler som fundamental attribusjonsfeil, altså vår tendens til å oppfatte med- og motgang på forskjellige måter. Vi tenderer til å forklare vår egen medgang som noe internt, det vil si at vår suksess og vellykkethet kan forklares med talentfullhet, flid og hardt arbeid. Derimot tenderer vi til å eksternalisere motgang. Da forklarer vi gjerne våre mislykketheter og fiaskoer med ytre omstendigheter. Det interessante er at vi tenderer til å gjøre det eksakt motsatte i tilfeller hvor våre medmennesker har mot- eller medgang. Vi ser gjerne på andres suksess i lys av eksterne faktorer: penger, gode og mektige nettverk, mens deres fiaskoer og nederlag gjerne blir tolket som uttrykk for dårlig karakter og personlige problemer.

Rasisme er en konsekvens av en kombinasjon mellom ulikhetstegning og fundamentale attribusjonsfeil.

Rasisme er en konsekvens av en kombinasjon mellom ulikhetstegning og fundamentale attribusjonsfeil. Likevel er det ikke å forstå som en forutsetning for ulikhetstenkningen. I dagens debatt ser vi en tydelig rasialisering av skillet mellom privat og offentlig: somaliere som går på NAV, innvandrere som parasitterer på velferdssystemet og aller ytterst romfolk som utnytter velmenende og godtroende nordmenn med sin tigging. Det siste punktet kommer vi tilbake til mot slutten av denne teksten. Disse relasjonene mellom innvandring og velferdsgoder blir konsekvent knyttet til hverandre i debatten om innvandring. På den andre siden blir privilegerte hvite nordmenn definert ex negativo – som skattebetalere som finansierer offentlige tjenester. Samtidig blir hvite uprivilegerte nordmenn satt opp mot den ikke-hvite uprivilegerte befolkningen.

På denne måten kan nyliberale og sosialkonservative krefter virke i et slags gjensidig forhold, en symbiose, med hverandre. Ulikhetstenking er altså en forutsetning for rasisme, men den kan også gi utslag i andre variasjoner. Likevel er det åpenbart at den nødvendigvis vil gi utslag i en eller annen form for undertrykkelse, for å holde konfliktene i sjakk, som stor ulikhet genererer.

Koblingene mellom nyliberalismen og Pinochets brutale diktatur burde være velkjent i dag. Militærdiktaturets kupp av en demokratisk valgt president ble støttet med penger fra USA og orkestrert ved hjelp av CIA. Flere av de nyliberale økonomene fra Chicago-skolen, kjent som The Chicago Boys, spilte en stor rolle som rådgivere for Pinochet. Man kan til og med gå så langt som å si at kuppet ble utført for å implementere en nyliberalistisk økonomisk politikk. Den tidligere omtalte Contra var en av avisene som tydelig tok standpunkt for Apartheidregimet i Sør-Afrika så vel som støtte til Pinochets diktatur.

Det sørafrikanske apartheidregimet var utpreget rasistiske, mens Pinochets Chile var et antikommunistisk diktatur opprettholdt av en brutal militærjunta. Likevel delte de to noen grunnleggende fellestrekk. I 1976 ble den høyreekstreme grupperingen Svensk-Chile-sällskapet dannet av en gruppe svenske fascister og nazister. Selskapet hadde til hensikt å skape et mer vennlig portrett av Chile i Sverige. På nettet kan man finne bilder av hvordan dette selskapet sitter og gjør Hitler-hilsener, sammen med norske nazister. Dette kunne man muligens forklare ved å si at nazistene og fascistene lot seg fenge av Pinochets brutalitet og nådeløse politikk overfor sosialister og kommunister, men det forklarer ikke hvorfor de samme nazistene samtidig hyllet nyliberale økonomer så vel som politikere. Den nasjonalkonservative avisen Fria Ord publiserte for eksempel både artikler som stilte spørsmålstegn ved jødeutryddelsen under nazistene og portrettintervjuer med økonomer som Friedrich Hayek og hyllester av Ronald Reagans politikk (for eksempel teksten “Dödades sex miljoner judar?” i Fria Ord 4/1980, 5/1980 og portrett av Hayek i Fria Ord 3/1981; i Fria Ord 4/1981 ble Ronald Reagans økonomiske politikk kommentert og applaudert). At Hayek blant annet hevdet at der var en kontinuitet mellom nazismen og kommunismen, i sitt gjensidige hat mot kapitalismen (Hayek, Friedrich “The Road to Serfdom” (1944)), spilte liten rolle for disse svenske nazistene og fascistene. Han kunne være deres helt likevel.

Det er ingen motsetning mellom å implementere en nyliberal markedsøkonomisk politikk med et autoritært og brutalt styreskikk. Tvert imot forutsetter ideene en alt brutalere maktbruk desto mer av prosjektet som blir implementert. Brutalitet er nyliberalismens naturlige modus. Det som begynte som et frihetsargument ble i praksis konkludert i et sosialdarwinistisk prosjekt om den sterkes overlevelse.

Ytringsfrihetshelter og autoritære idoler

Sannheten er at Murray ikke er en ytringsfrihetshelt. Han hverken er eller bør være noens ytringsfrihetshelt, da han ikke er annet enn et autoritært idol for autoritære mennesker. Murray er en autoritær tenker, og alle som ikke ønsker befatning med autoritær tenkning, bør avstå fra å gjøre ham til gjenstand for heltedyrkelse. Noe annet er en ren og skjær pervertering av språket. Det er noe jeg er helt overbevist om at liberale og sindige individer i Civita og Minerva også ser.

Men folk som velger å pervertere språket har ingen problemer med å gjøre seg til martyrer, gjennom å påpeke, og nokså ofte dikte opp, krenkelser som de har vært utsatt for. Sånn sett er også denne teksten en liten lakmustest.

Med dette hevder jeg imidlertid ikke at Unni Wikan ikke ble kalt rasist for 22 år siden og nazist for 17 år siden. Men det har vært langt lettere å finne frem til uttalelser fra henne om dette, enn faktiske omtaler fra andre. Uansett hva hun er eller ikke er så er heller ikke hun noen ytringsfrihetshelt. Det er en fornærmelse mot Rosa Parks og Martin Luther King Jr., eller menneskene som kjempet mot politibrutalitet under Stonewall-opprøret, de 69 demonstrantene som ble drept under demonstrasjonene i Sharpville, suffragettene som ble utsatt for tortur i fengsler under kampen for kvinnelig stemmerett, arbeiderbevegelsen som helhet, de hundretusener av kvinner og menn som har blitt utsatte for brutalitet, drap og voldtekter i kamp for demokrati. Eller Nelson Mandela for den del.

Dessverre har denne typen uflidd språkbruk gjort seg alt mer gjeldende den siste tiden. Det forteller en del om vår tidsånd, når høyreekstremister, rasister og nazister blir fremstilt som ytringsfrihetsforkjempere (se for eksempel Matti-affären fra Sverige, hvor en doktorgradsstipendiat arrangerte en nazistisk forelesning om hva nazistene vil på universitetet i Umeå), mens de som protesterer mot dette blir fremstilt som autoritære og ytringsfrihetsfiendtlige. Til tider er det nesten slik at man mistenker at man har kjøpt påstanden om at antirasistene er de egentlige rasistene, slik alkoholiserte nynazistiske skinheads kunne brøle om på nittitallet.

Men vent nå litt… Har ikke Unni Wikan hevdet at norske myndigheter skaper en underklasse med alt for sjenerøse velferdsprogrammer for innvandrere? Sannelig har hun det. Videre har hun hevdet at nordmenn som forsøker å behandle innvandrere rettferdig praktiserer en “foolish generousity” grunnlagt på misoppfatninger om kultur. Det er blant de velmenende at man finner de egentlige rasistene. For sikkerhets skyld understreker jeg at det ikke er intensjonen å omtale Wikan som en brølende, alkoholisert og nynazistisk skinhead. Men i sin karakteristikk bruker hun eksplisitt ord som rasisme, kulturfundamentalisme og velferdskolonisering (Gullestad, Marianne “Blind Slaves of Our Prejudices: Debating Culture and Race in Norway” (2004) s. 188). Det er ikke vanskelig å se hvordan slikt som dette harmonerer godt med libertarianere med lite sans for velferdssystem så vel som antirasister. De egentlige rasistene er de som…

Ved siden av å være en orwellisk lek med ord, så grenser også ord som velferdskolonisering til den type rasialisert språk som vi tidligere har omtalt og som passer svært godt inn i et nyliberalistisk rammeverk.

For noen dager siden kjørte NRK et program om rumenske tiggere i Bergen. Programmet spiller på en bakgrunn, et narrativ som har dannet våre forestillinger om romfolk som gruppe. Norske Nettavisen har i flere artikler benyttet seg av rasistiske og dehumaniserende løgner i sine portretter av disse menneskene. I en av mest injurierende sakene ble det påstått at romfolk spiste rotter, duer, måker og til og med hunder. Der ble det brodert ut om all skitten og lorten disse fattige menneskene bodde i og spredte rundt seg. Et funn av en skinnflådd hund, med avkappet hode, klar til grilling og fortæring ble omtalt, og videre ble det spekulert om den inhumane og barbariske måten hunden var blitt drept på. Avslutningsvis ble hundeiere bedt om å passe ekstra godt på hunden sin. Romfolket er den minoritet som opplever desidert mest voldelige angrep i Norge og Europa. Dette skyldes ene og alene at fordommer som dette uhemmet kan bli fremført i mediene.

Dette skyldes ene og alene at fordommer som dette uhemmet kan bli fremført i mediene.

Fortellinger som denne er sånt man kan forvente å finne igjen i den nazistiske propagandaen i det tredje riket. Når den dukker opp i en norsk avis burde det være oppsiktsvekkende og vekke avsky.

Det er ikke bare Nettavisen som har spredt usannheter om romfolket i mediene. I 2012 laget Rana Blad et intervju med en viss Turid Thesen, som fortalte at hun hadde jobbet med hjelpearbeid i Romania i 20 år. Der fortalte hun om utakknemlige romfolk som både kastet gaver i søpla og på kynisk måte utnyttet godhjertede nordmenn. Selv hevdet hun å ha brukt over 40.000 kroner fra egen lomme. Nesten alle norske medier har laget reportasjer basert på denne fortellingen og i en serie med artikler i flere forskjellige aviser ble det tegnet opp et bilde av romfolket som kriminelle, tyvaktige, kyniske, manipulative og ikke minst økonomisk velbergete. Tiggerne har til og med blitt beskrevet som den virkelige eliten. Etter det første intervjuet med Rana Blad har Thesen blitt hyppig referert til av politikere som ønsker å innføre tiggerforbud og deportere romfolk. De samme politikere som tungt bygger på bøkene fra Wikan.

Men hun ville aldri blitt brukt som en autoritet på romfolk hvis hun hadde presentert et motsatt bilde. Hun blir verdt å lytte til når hun bekrefter allerede eksisterende antakelser. Først da blir hun en autoritet, til tross for at fortellingene i beste fall er anekdotiske og i verste fall rene løgner. Eksisterende forskning, med unntak av Wikans bok, bestrider at det skulle ligge noe i disse fortellingene som et samlet mediekorps har videreformidlet i en årrekke. Men det er ikke den forskningen politikere som ønsker deportasjon og tiggerforbud refererer til. I stedet velger de ut det narrativ som passer deres dagsorden best.

Men da er det viktig å huske at dette også er en tid hvor vi har en innvandrings- og integreringsminister, flasket opp på Ayn Rand, som tar nazistiske støttemarkeringer til ære for seg med et smil. Hun viste i hvert fall få tegn på indignasjon for å bli ytringsfrihetshelten til en bande med nazister.

Det er også en tid hvor biblioteker og kulturhus har fått for seg at det er deres samfunnsoppgave å invitere voldsdømte nazister til offentlige debatter, samtidig som man uttrykker bekymring for de som står utenfor og syns at bokbrennere har lite på et bibliotek å gjøre.

Men det er ikke bare på rasismefronten det blir gjort fremstøt. Vi lever også i en tid hvor man finner bilder på gamle kvinner som holder skilt med teksten “I can’t believe I still have to protest this fucking shit” under en demonstrasjon for selvbestemt abort i 2016.

I can’t believe I still have to protest this fucking shit.

Det er i denne tiden vi som protesterer mot kvinnefiendtlighet, rasisme og homofobi blir omtalt som autoritære og ytringsfrihetsfiendtlige. Da må vi se litt nærmere på hvem det er som kaller oss slikt og ikke minst på hva det er deres helter vil ta fra oss? For det er nettopp det som det handler om når Murray er invitert til Norge av Civita.