24 aug 2017 | 

24 aug 2017 | 

Kvinnefrigjøring som gissel for en nasjonalistisk agenda

Når kamp for innvandrerkvinners frihet brukes for helt andre mål. Anmeldelse av en ny bok fra britiske Sara R. Farris.

Europeiske nasjonalistpartier, nyliberalister og enkelte feminister har inngått en uhellig allianse der likestilling og innvandrerkvinners frihet brukes som retorikk for helt andre mål, påstår Farris.

Og dette femonasjonalistiske narrativet er dårlige nyheter særlig for muslimske kvinner, mener Farris, og legger til: Også for muslimske menn. For det er tross alt de som får tildelt rollen som undertrykker når søsteren, datteren eller ektefellen skal frigjøres og veiledes inn i vestlig frigjøringsteologi.

Sara R. Farris, forsker og foreleser i sosiologi ved Goldsmiths, University of London, gir med boken In The Name Of Women’s Rights: The Rise of Femonationalism (2017) komplekse og tankevekkende betraktninger rundt temaer som går rett inn i mange norske debatter, både i og utenfor Facebook. Hun tar for seg tre sterke tendenser i vår tid: fremveksten av den populistiske nasjonalismen i Europa, fremveksten av en nyliberal økonomi og politikk parallelt, og den dype splittelsen i feministiske kretser som har oppstått fordi man ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til de to andres omfavnelse av innvandrerkvinner som frigjøringsobjekt. Hvordan støtte kvinners kamp, men ikke støtte dem som påstår å støtte dem?

Farris starter med å stille følgende spørsmål:

Hvordan kan det ha seg at høyreekstreme og nasjonalistiske partier i Europa har satt seg fore å «redde» innvandrerkvinnen fra mennene i samme kultur? Hvordan kan det ha seg at åpenbart innvandringskritiske stemmer og partier i nyere tid ser ut til å ha satt igang redningskampanjer for henne, gjennom å bruke (for dem) ny retorikk rundt kvinners frihet og rettigheter?

Hvordan kan det ha seg at høyreekstreme og nasjonalistiske partier i Europa har satt seg fore å «redde» innvandrerkvinnen fra mennene i samme kultur?

For det er bare retorikk, viser Farris; i praksis har ikke disse miljøene eller partiene et eneste tiltak eller politisk løsning som faktisk gir henne den friheten de snakker varmt om. Så hva er det de egentlig driver med? Hun gir ulike svar, men tar oss med på en reise tilbake i tid for å vise at dette med å skulle redde kvinner fra andre kulturer, rett som det er har vært på europeisk agenda. Både som kolonimakt, og som angrepskriger i nyere tid. I en historisk kontekst ser vi den europeiske debatten om muslimer og innvandring i et nytt lys, og uten det lyset, ser vi slett ikke samtiden klart.

Sara Farris bruker Nederland, Frankrike og Italia som eksempler når hun vil forstå hvorfor anti-Islam-kampanjer oppstår, hvem som driver dem frem, og hvordan muslimske kvinners kamper blir en del av dette bildet. Hun ser på integreringsprogrammer i respektive land, hun ser på fremveksten av nasjonalisme i dem og fremtredende politiske ledere og hun ser på hvordan feminister har skilt lag med hverandre i hvordan man skal møte denne komboen av innvandringskritikk og rasisme, og kvinnefrigjøring og kritikk av patriarkalsk vold.

I tillegg insisterer hun stadig vekk på at vi aldri må miste fokus på det overordnede; nyliberal politikk med sine privatiseringer, nedskjæringsprogrammet, det individuelle ansvar i fokus og oppløsning av fagbevegelser og trygge jobber på agendaen. For det er innenfor dette paradigmet, at alt det andre får lov å pågå og vokse frem. Kan det være at de på mange måter har beslektede mål og visjoner og nærer av hverandre?

Kvinnen som offer, mannen som trussel

Farris viser hvordan den muslimske mannen karakteriseres som en trussel mot vestlige samfunn, i form av å bedrive overgrep i eget miljø, og hvordan det å skulle frigjøre henne, fra han, dermed blir en ingrediens i rasistisk politikk fra xenofobiske miljøer og partier. For Farris er feminist med et internasjonalt blikk, og vet godt at undertrykking i enkelte miljøer skjer, og at det selvsagt er noe å ta på alvor.

Men, advarer hun, vi må være oppmerksomme på i hvem sin historiefortelling og heltefortelling denne frigjøringen skal skje, og på hvilken måte offer/overgriper-narrativet den muslimske kvinne og mann konseptualiseres i Europa i dag. For kanskje er det sånn at representasjonen vi gir dem i dag har dype røtter i Europas koloniale og rasistiske historie, med stereotyper og økonomiske interesser som en del av fortellingen, i dag som da.

For også i kolonitiden var retorikk rundt ulikhet mellom kjønn og patriarkalsk vold i koloniserte land, erklært som bevis på at deres kultur var underlegen, og at kolonimaktens inntreden dermed var på sin plass.

For også i kolonitiden (som vi i Norge har svært lite kunnskap om) var retorikk rundt ulikhet mellom kjønn og patriarkalsk vold i koloniserte land, erklært som bevis på at deres kultur var underlegen, og at kolonimaktens inntreden dermed var på sin plass. Denne delen av europeisk historie overser vi ofte, men da mister vi også svært viktig forståelse av oss selv, og av hvordan Europa vokste frem og sees på av andre. Tar vi ikke med vår koloniale arv når vi skal forstå det som skjer i dag, skjønner vi heller aldri hvorfor store deler av verden med rette stusser når noen med selvsikkerhet erklærer at «vestlige verdier er best». Skjønner vi ikke det, mister vi dialogen og gjensidigheten, og da står vi naive i vår arroganse igjen i en boble, ute av stand til å forstå kritikk både utenfra og innenfra.

Det er bare en generasjon siden de siste kolonistater fikk frihet. Hva koloniserte mener om vestlige verdier bør vi lytte til, og vi må også ta innover oss den institusjonaliserte rasismen som i vår nære fortid var en del av hva Europa var. Har vi virkelig kvittet oss med alt dette tankegodset, spør Farris gjennomgående, og plasserer behandlingen av særlig våre nye muslimske medborgere inn i denne tradisjonen. Det kan være en og annen norsk leser finner Farris’ tolkning provoserende, men i hennes egne britiske kontekst, er denne post-koloniale horisonten oftere enn ikke tilstede når samtid skal forklares.

Hva koloniserte mener om vestlige verdier bør vi lytte til, og vi må også ta innover oss den institusjonaliserte rasismen som i vår nære fortid var en del av hva Europa var.

Først: Hvorfor har likestilling og kvinners rettigheter plutselig blitt en viktig del av europeiske nasjonalistisk retorikk? Fordi foreslår Farris, en «oss mot dem»-tankegang tjener deres sak, og fordi ikke-vestlige (og i særdeleshet muslimske) samfunn i denne fortellingen fremstår som fiender av vestlige samfunn og verdier: Sånn behandler de kvinner der, det gjør ikke vi her. Vesten skal dermed fremstå mer avansert, og den muslimske kvinne skal være en passiv aktør i eget liv, kun et objekt, som mottaker av andres overgrep, eller vår redningsaksjon.

Deretter: Hvor kommer nyliberalismen inn i denne analysen? Hvordan mener Farris denne kan spille på lag med høyreekstreme nasjonalister? Vel, sier Farris, all den tid nyliberal logikk baserer seg på arbeidslinje og individets eget ansvar for å skaffe seg arbeid, så passer det bra at det står en rekke muslimske kvinner her, som får beskjed om at de må komme seg ut i arbeidslivet for å bli fri, og det arbeidslivet som venter dem er der Europa trenger billig arbeidskraft: i helse og omsorg og i private hjem.

Sara Farris møter i sin argumentasjon rundt kvinner og lønnsarbeid, teorier fremmet av blant andre amerikanske Nancy Fraser, og det sistnevnte kaller en krise i sosial reproduksjon i vår del av verden. Grovt sagt så argumenterer Fraser for hvordan ulønnet arbeid og annet omsorgsarbeid som pågår på fritid undervurderes, ikke anerkjennes, ikke settes pris på, eller regnes inn i økonomien. Og når innvandrer- eller den muslimske kvinnen skal inn på arbeidsmarkedet, settes hun dermed inn for å gjøre denne delen av samfunnsarbeidet som andre kvinner (eller menn) ikke lenger har tid til eller vil gjøre. Og dette foregår ofte i en uformell, utsatt, privat og lavlønnet arbeidsstyrke.

Og når innvandrer- eller den muslimske kvinnen skal inn på arbeidsmarkedet, settes hun dermed inn for å gjøre denne delen av samfunnsarbeidet som andre kvinner (eller menn) ikke lenger har tid til eller vil gjøre.

Det er som om vi forteller henne at hun skal gjennom den samme reisen som den vestlige kvinnen har hatt, som om det er en frigjøringsteologi vi presenterer for henne, et nødvendig stadium i hennes vei mot kvinnefrihet. Det presenteres for henne en idealkvinne, en idealfrihet, en bestemt vei å følge, noe de må «ta igjen» for å bli en del av oss. Om de må leve en stund i fattigdom på veien frem, anser vi det som en midlertidig stans. Det vi ikke snakker så høyt om, er at det er nettopp denne underbetalte gruppen av billige arbeidere i europeiske velferdstjenester som gjør det mulig for en rekke andre kvinner (og menn) og leve ut sine karriereambisjoner, produsere og konsumere.

Dermed, sier Farris, må femonasjonalisme forstås også som en del av vår tids reorganisering og privatisering av velferdstjenester, ikke minst i lys av globale finanskriser og kriser i sosial reproduksjon i vår del av verden. Uten denne nye måten å organisere både politikk og velferd på de siste årene, hadde verken nasjonalister eller nyliberalismeentusiaster kunnet bruke likestilling og kvinnefrigjøring som en del av sin retorikk. De to ideologiene tjener på hverandre.

Det passer dessuten begge fint at den andre peker på at diskriminering og dårlig behandling av kvinner pågår helt andre steder enn i vår egen struktur. Da slipper vi strukturelle endringer, som jo er en type krav nyliberalismen skal ha seg frabedt.

Og sist, hva med de feminister som også bidrar, ubevisst eller ikke, til den samme stereotypen av innvandrerkvinnen som de to foregående?

Feministisk krise i møte med nasjonalistisk kvinnefrigjøring

Feminister har opplevd store motsetninger og dype skiller seg imellom i møte med høyreekstrem og nasjonalistisk mobilisering for kvinners frihet. Dette vet vi også har vært og er tilfelle i norsk debatt. Noen feminister står i dag for en politikk som mer eller mindre åpent erklærer islam som en spesielt misogynistisk religion, og hvis praksis, inkludert det å bære hijab, burde fordømmes og fjernes fra det offentlige liv. I denne forståelsen av islam ligger det gjerne implisitt at den praktiserende kvinnen er kuet, selv om hun ikke vet det selv. Man må derfor vise henne en slags «tøff kjærlighet» i kampen for hennes eget beste og ikke være redd for å bli sett på som en rasist. Målet helliger middelet.

På motsatt side finnes feminister som synes dette er en vel generalisert analyse av islam, endog islamofobisk og innvandringskritisk, og tidvis kan oppfatte at denne feminismen står i fare for å blande feminisme og rasisme. Farris plasserer seg trygt i sistnevnte gruppe.

Man kan, mener Farris, se en konvergens mellom den anti-islamske feminismen og nasjonalismen, der begge erklærer at de kjemper for kvinners rettigheter, men hvor resultatet av dette faktisk kan bli katastrofale for kvinners kamp generelt.

Man kan, mener Farris, se en konvergens mellom den anti-islamske feminismen og nasjonalismen, der begge erklærer at de kjemper for kvinners rettigheter, men hvor resultatet av dette faktisk kan bli katastrofale for kvinners kamp generelt. Hvordan dette kan skje, og hvorfor, presenterer Farris godt i boken.

Feminismen og nyliberalismen finner også hverandre. For en type mainstreamfeminisme i Europa er den som ser frigjøring gjennom lønnsarbeid som den eneste frigjøringen, og dermed plasserer seg trygt i en moderne vestlig tradisjon om frihet gjennom lønnsarbeid og egen inntekt. Det er også typisk en del feminisme å hevde at dette nå er oppnådd, mens man samtidig er helt klasseblind for den urettferdigheten og diskrimineringen som fremdeles rammer europeiske kvinner i blant oss.

Dette synet tjener nyliberalister godt, fordi man da kan få gjennomslag i utallige statlige innsparinger («austerity») Europa har måttet gjennomgå de siste årene. Hva skal man vel med midler til mer likestilling, kvotering, eller programmer for å fremme kvinners situasjon, når dette er erklært oppnådd og fiks ferdig? Fra nå av er det det bare opp til kvinnen selv, det er hennes individuelle ansvar. At diskriminering og overgrep plasseres et annet sted, i ikke-vestlige-miljøer, selv av en del feminister, passer nyliberalister svært godt.

Populisme som en forenkling av virkeligheten

Populisme er for Farris et mye mer avansert begrep enn slik det, populistisk, brukes og forklares, og store deler av boken handler om å gå inn i dette som fenomen og politikk. At populisme handler om en karismatisk leder, apolitiske holdninger eller at det er en egen ideologi på linje med marxisme eller fascisme, er ikke gode nok forklaringer i seg selv mener Farris.

Det som imidlertid forener ulike teorier og teoretikere rundt populisme er at denne retningen bedriver en ekstrem forenkling av det sosiale og politiske feltet. I dette enkle bildet trenger vi enkle fiendebilder. Og disse kan jo variere over tid, men i dag er det, forenklet sagt, muslimske menn som fyller rollen som fienden. Når folk får en fiende, definerer man seg også i møte med den, og det er også det som skjer gjennom høyreekstrem retorikk i dag, mener Farris.

Dette paradokset med å inkludere den muslimske kvinnen, men ekskludere broren hennes, inngår også i en tradisjon rundt seksualisert rasisme, eller rasifisering av seksualitet, mener Farris.

Hun mener også at vi ikke kan forstå populisme uten å forstå nasjonalisme, og i det: hva kvinners roller menes å være i nasjonalstaten. Dette paradokset med å inkludere den muslimske kvinnen, men ekskludere broren hennes, inngår også i en tradisjon rundt seksualisert rasisme, eller rasifisering av seksualitet, mener Farris. For eksempel har afro-amerikanske menn i årevis måttet tåle anklager om at de er farlige, og særlig farlige er de for hvite kvinner. Denne seksualiserte rasismen kommer også til uttrykk i debatter rundt bruken av hijab eller tildekking av kvinnekroppen mange muslimske kvinner driver med.

Allerede Frantz Fanon skrev om hvordan den franske kolonimakten ønsket å få hodeplagget av muslimske koloniserte kvinner, som en slags «frigjøringskamp» for dem (dette altså mens de samme kvinnene faktisk var kolonisert og hadde andre typer frigjøring i tankene). Fanon skriver også hvordan franske autoriteter trodde algeriske kvinner ville ønske velkommen europeerne nettopp fordi de snakket om å frigjøre dem. Dette påståtte ønsket om å sivilisere og frigjøre de andre husker vi levende også fra amerikanske invasjoner og kriger i nyere tid. Hele dette bildet insisterer Farris på at vi bærer med oss når vi skal forstå oss selv i dag og hvordan populistiske krefter bruker den muslimske kvinnen som brekkstang for helt andre agendaer.

Dette påståtte ønsket om å sivilisere og frigjøre de andre husker vi levende også fra amerikanske invasjoner og kriger i nyere tid.

Farris tråkler seg gjennom nederlandske, italienske og franske integreringsprogrammer, samt de mer overordnede fra EU og FN, og beskriver hvordan de tar utgangspunkt i et likestilt samfunn, og ulikestilte innvandrere, som skal inn i dem. Det er betegnende hvordan slike programmer har akseptert premisset om at de som kommer hit må læres opp i vårt samfunn, og at vi i vårt samfunn har lite eller ingenting å lære av dem. Det er kanskje det Farris i andre anledninger har beskrevet som en sekulær ekstremisme.

Kvinners frihet som retorikk, ikke politikk

Farris sine teser om femonasjonalisme gir oss et narrativ vi kan bruke for å forstå hvordan nokså ulike grupper bruker muslimske kvinner og menn for å fremme sin egen agenda. Gjennom Farris’ kritiske blikk kan vi lettere skille mellom aktører som faktisk ønsker å fremme alle kvinners rettigheter, og har programmer og tiltak klare til å settes inn for å få dette til, og dem som kun bruker dette som retorisk krutt for å fremstå spiselige og progressive utover egne innvandringskritiske miljøer. Dette er en viktig påminnelse til alle som driver aktiv antirasisme og aktiv kvinnekamp, om ikke å la oss forføre av krefter som ikke vil noen av delene godt.

Gjennom Farris’ kritiske blikk kan vi lettere skille mellom aktører som faktisk ønsker å fremme alle kvinners rettigheter, og har programmer og tiltak klare til å settes inn for å få dette til, og dem som kun bruker dette som retorisk krutt for å fremstå spiselige og progressive utover egne innvandringskritiske miljøer.

Vi må i tillegg alltid løfte blikket og være systemkritiske på et overordnet nivå, slik at vi ikke ofrer innvandrerkvinner som arbeidskraftreserver i en slags nyliberal økonomisk-politisk logikk der hun blir satt til å utføre dårlig betalte jobber, under dekke av at hun nå er en frigjort kvinne. Og dette siste, understreker Farris, er kanskje det vi oftest overser når vi blir forvirret av det som kan fremstå som politiske paradokser i dagens Europa, det det kan se ut som om høyreekstreme er mest bekymret for den muslimske kvinners ve og vel.

Farris’ bok er en av disse som utfordrer mye vi anser som fornuft i dag. Hun viser oss den koloniale arven og tradisjonen vi står i, og radbrekker verdier vi føler oss sikre på. Argumentene hennes går direkte inn i daglige debatter og facebooktråder her hjemme, og tvinger oss til å se oss selv og verdensdelen vår på nye måter. Hun løfter frem en annen banehalvdel å ta debatten på, og måter og drive kvinnekamp på vår egen antirasistiske måte. Det at feminister og andre har vært «redde for å fremstå rasistiske» har i årevis vært brukt som en anklage. Kanskje er det på tide å løfte dette frem som en hedersbetegnelse og vise at de to, kvinnekamp og antirasistisk kamp, aldri kan skilles fra hverandre.