2 aug 2017 | 

Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er.

Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.