Håvard Syvertsen

Ekstern Skribent

Natt-tillegget kommer godt med, og mannens jobb gir ingen slike muligheter. På en måte er hun heldig. Det er få kvinner på avdelingen, og på oppdrag som dette er det vanlig at kvinner er ønsket. Som om hun er noe mer menneske enn kollegaene bak i Transporteren eller han som kjører bilen og akkurat nå blinker av fra hovedveien.

Det er enklere å knuse vinduet enn å ringe på døra. Da får de der inne mindre tid til å forberede seg, og de blir fortere ferdig. Fort og smertefritt, tenker hun, mens hun lar lommelykta streife rundt i entreen. Hun legger merke til sekkene som står ferdig pakket langs veggen, som om de har forberedt seg på gi seg avsted på kort varsel.

Hun legger merke til sekkene som står ferdig pakket langs veggen, som om de har forberedt seg på gi seg avsted på kort varsel.

Det rakk de ikke, kanskje det er kulda som har stoppa dem, det er slutten av oktober og som oftest frost om nettene. De har kanskje tenkt at de ville få et varsel og utsatt avreisen så lenge som mulig, slik hennes egen sønn, som akkurat nå ligger og sover under ei varm dyne, hver eneste morgen er omtrent umulig å få opp av senga. Som om det kan sammenlignes, sier hun strengt til seg selv, men likevel, de smale, trøtte øynene hans, dorskheten i bevegelsene når han omsider går inn på badet. Hennes egne forvåkne, irriterte stemme.

Tenk på noe annet!

Det blir som det pleier. Gråt, lave stemmer, mer gråt, mens guttene samler de få tingene som ikke allerede ligger i sekkene. Ingen høye skrik, heldigvis. Det går raskt. Selv står hun på post mellom soverommet og oppholdsrommet, men det er ingenting som krever hennes inngripen.

Hun tenker på foreldresamtalen på skolen i morgen, selv om det bare er rutine, er det alltid med en viss spenning hun går dit. Men det er som om trøttheten legger et lokk på alt, også på de tankene. Hun prøver å regne ut hvor mye ekstra hun tjener på å jobbe disse timene om natta i stedet for om dagen, på hva de kan bruke de pengene til. Kanskje en dag i badeland for hele familien, selv om eldstemann kanskje vil nekte å være med?

Da de gikk ut la hun merke til sekkene igjen, guttene som løftet dem motvillig opp på skuldrene.

Snart sitter alle i bilen på vei til flyplassen. Da de gikk ut la hun merke til sekkene igjen, guttene som løftet dem motvillig opp på skuldrene. I bilen sitter de og holder rundt dem, som om det er det eneste de har. Det lysner mens de kjører mot flyplassen der noen andre skal overta, sjekke identitetene enda en gang og få dem inn på flyet.

Da hun omsider kommer hjem, er det bare en halvtime til eldstemann skal opp, likevel går hun og legger seg. Han får klare seg selv i dag. Trøttheten har blitt til en dundrende hodepine, og hun tar to smertestillende. Kikker inn til ungene, de sover fredfylt. Før hun sovner, tenker hun at det bare er noen uker til ferien, til varme og sol. Og søvn, tenker hun.

Teksten er en bearbeidet versjon av en tekst fra Radikal Portal, 12. Juni 2013.