Det er også da jeg virkelig forstod realiteten i det å søke og komme seg ut i arbeid. Selvtilliten og motivasjonen min gikk gradvis ned, og da jeg etter hvert begynte å søke deltidsjobber og ble avslått begynte jeg å lure på om det var noe ved meg som var problemet. Istedenfor å tenke at det var noe med utformingen av søknaden min, eller min mangel på kompetanse og erfaring som var grunnen til at jeg ikke fikk komme meg videre til jobbintervju, tenkte jeg på at det var meg selv som var problemet. Mitt navn og min etniske bakgrunn. Det var nesten så jeg ble paranoid av det. «Burde jeg fjerne den delen der jeg skriver at jeg er tyrkisk?», «Skal jeg legge til et bilde i søknaden der jeg er blid og smiler slik at arbeidsgiver endrer sine oppfatninger om meg?», eller «Burde jeg bytte navn når jeg fyller 18 år?». Det var som om jeg normaliserte problemet.

Fra veldig ung alder blir vi alle både direkte og indirekte utsatt for forventninger fra familie og samfunnet for øvrig om vår fremtid i arbeidslivet. Helt fra førskolealder er leken fokusert på yrker, med lek som lege og «politi og røver». Mange typer leker barn får i gave kan også direkte relateres til ulike yrker. Brannbiler, kokkekostymer og ulike lekeverktøyskasser er kun noen eksempler på dette. Det tar ikke langt tid før barn får spørsmålet: «hva har du lyst til å bli når du blir stor?». Etter hvert som man blir eldre, vil disse forventningene komme enda tydeligere fram. Både i klasserommet når elevene diskuterer om de har søkt sommerjobb eller hva de har lyst til å studere, og skolen som lager opplegg til karrieretimer med karriereveileder på skolen. I Norge har alle rett og mulighet til å gå på skolen og ta en utdanning uansett etnisk bakgrunn, navn, tro, og politisk ståsted. Dette er derimot ikke tilfellet i arbeidslivet.

Burde jeg fjerne den delen der jeg skriver at jeg er tyrkisk?

Rasisme og diskriminering eksisterer i arbeidslivet og påvirker den enkeltes muligheter til å skaffe seg og beholde arbeid. Diskriminering og rasisme trenger ikke å være direkte fysisk og verbalt, men kan også være skjult og usynlig. Et eksempel som jeg vil gå nærmere inn på er under ansettelsesprosessen når arbeidsgiver velger bort bestemte kandidater på grunn av deres navn. Har du et navn som ikke er «typisk norsk» er sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju redusert med om lag 25 prosent, viser en studie utført av Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning og Jon Rogstad ved Fafo i 2012 (Hansen, 2012). Til tross for at studiet ble utført for ni år siden, er den like relevant i dag. Siden studiet ble publisert har tematikken fått mye oppmerksomhet og flere med minoritetsbakgrunn med minoritetsnavn har kommet frem for å fortelle sin historie. De siste årene har jeg hørt om mange som har byttet navnet sitt til noe mer «norsk» for å skaffe seg arbeid. Hva gjør det med selvtilliten og motivasjonen til barn og unge med minoritetsnavn å vokse opp med viten om at diskriminering og rasisme eksisterer i arbeidslivet? At du på grunn av ditt navn ikke engang får en sjanse til å vise det som virkelig betyr noe: utdanning, kompetanse og yrkeserfaring. Og at du i tillegg vokser opp med forventninger fra familie og samfunn om å komme seg ut og oppnå suksess i arbeidslivet?

Jeg elsker navnet mitt. Det har jeg fått fra mine foreldre og det er en viktig del av min identitet. Navnet mitt er en del av meg, det har jeg vokst opp med, og det forteller hvor jeg kommer fra. Jeg bærer det stolt. Men slik har det ikke alltid vært, og navnet mitt har også skapt usikkerhet. Jeg bekymrer meg for andre som går gjennom det samme. I ungdomsårene og fram til man blir voksen er man i en fase der man er særlig opptatt av å finne sin identitet og sin plass i samfunnet. Å vite at man på grunn av sin etniske bakgrunn og navn risikerer å bli diskriminert og utstøtt fra arbeidsmarkedet før man i det hele tatt setter en fot inn, kan påvirke identitetsfølelsen negativt: «Hvor passer jeg inn?».

Hva gjør diskrimineringen med selvtilliten og motivasjonen til ungdommen? Kanskje føler man på skam? Er selvtilliten i fare for å forsvinne? Å lese titalls artikler om personer som har fått jobb etter å ha byttet navn kan også være demotiverende. Jeg er også bekymret for at mangel på anerkjennelse, eller mangel på endring i arbeidsmarkedet eller arbeidsgivernes holdninger også kan føre til mangel på motivasjon til å søke arbeid: «Jeg kommer ikke til å få den jobben likevel».

Jeg mener at det er viktig for oss som er spesielt «utsatt» på grunn av vår etniske bakgrunn og navn å stå sammen om problemet og kjempe for å bli sett og hørt

Regjeringen begynte i 2019 med et prøveprosjekt med å anonymisere jobbsøknader i flere statlige etater. Det er først på selve jobbintervjuet at den som ansetter får vite søkerens navn. Dersom det ble en realitet at alle jobbsøknader blir anonymisert vil det på den ene siden være en flott mulighet for personer med minoritetsnavn å komme seg et skritt nærmere inn i arbeidsmarkedet og bli innkalt til jobbintervju. På en annen side fører ikke innkalling til jobbintervju automatisk til at kandidaten får jobben, og kan fremdeles bli møtt med de samme holdningene fra arbeidsgiver eller rekrutteringsansvarlig som de ellers ville ha gjort med ikke-anonymiserte jobbsøknader. Samtidig mener jeg at å anonymisere jobbsøknader nettopp understreker og forsterker det virkelige problemet: rasisme og diskriminering i arbeidsmarkedet. Å akseptere anonymiserte jobbsøknader blir som å akseptere problemet uten å direkte ansvarliggjøre og kreve endring fra arbeidsgiver. Diskrimineringen blir ikke løst, men får en annen form og farge.

Jeg mener at det er viktig for oss som er spesielt «utsatt» på grunn av vår etniske bakgrunn og navn å stå sammen om problemet og kjempe for å bli sett og hørt. Fordi man kan bli sterkt påvirket av arbeidsmarkedets, familiens og samfunnets krav og forventninger i svært ung alder, er det spesielt viktig for barn og unge å ha forbilder de kan se opp til. Det må bli slutt på at jobbsøkere føler seg tvunget til å endre på sitt navn og sin identitet. Det er ikke du som må endre deg, men holdningene til portvaktene inn til arbeidsmarkedet.

Teksten ble først publisert på JobbX sine nettsider.