11 des 2017 |  - Ekstern skribent

11 des 2017 | 

Ingen nazister i våre gater, ingen nazisme når vi prater!

Vi har til nå sett og hørt tilnærminger som krever at andre føyer seg for nazismens vold, selv om intensjonen er å forhindre nazisme.

Terje Sylvarnes

Ekstern skribent

Terje Sylvarnes

Ekstern skribent

Skeive Sørlandsdager, Kristiansand, august 2016. Flere regnbueflagg i byen har blitt klippet ned. En såkalt «aksjon» gjort av en organisasjon som til da hadde fått lite oppmerksomhet i norske medier. Personer fra den samme organisasjonen fotfulgte også paraden, var svært nærgående og tok, uten samtykke, bilder av enkeltpersoner i paraden.

Et år senere har Den nordiske motstandsbevegelsen (NMB), som de kaller seg, fått mulighet til å innta Marken i Kristiansand og for en stund erklære at «Kristiansand sentrum er nå en NS-sone.» Mye har blitt skrevet i løpet av sommeren om dette. Det skulle bare mangle; når selverklærte nazister ikke vegrer seg for å ta plass i gatene forventer man at folk reagerer. Men jeg klarer ikke å legge fra meg en urolig følelse av at det i mange av betraktningene omkring nazistene har blitt oversett flere ting. Der hvor man hadde forventet en debatt om nazistiske organisasjoner som et reellt problem vi burde gjøre noe med, sporet det fort av i debatter om nazistenes ytringsfrihet.

Jeg mener det er noe veldig grunnleggende som overses i disse resonnementene, nemlig at NMB er en voldelig organisasjon og at deres tilstedeværelse går på bekostning av andre.

Jeg er i denne teksten ikke interessert i å definere hva som faller innenfor eller utenfor grensene lovverket setter. Jeg er mer opptatt av å gå i rette med dem som forsvarer tilstedeværelsen av nazister i samfunnet vårt (og legg merke til at jeg skriver «forsvarer tilstedeværelsen av»). Jeg mener det er noe veldig grunnleggende som overses i disse resonnementene, nemlig at NMB er en voldelig organisasjon og at deres tilstedeværelse går på bekostning av andre. Kvinner, skeive, transpersoner, innvandrede, sorte, muslimer, jøder, asylsøkere og personer med nedsatt funksjonevne er, for å nevne noen, særlig utsatt for nazistenes hat. Og det utelukkende for hvem de er.

I tillegg er det en annen ting jeg mener bør adresseres. Det kan kanskje enklest illustreres i utsagnet om at man «må ta debatten»; eller enda tydeligere: «vi må tørre å ta debatten». Jeg mener tvert i mot at noen debatter ikke skal tas. Fordi noen ting ikke er verdt å diskutere. For eksempel menneskers rett til å eksistere. Eller deres rett til å være seg selv. Å legge til rette for slike diskusjoner, eller å be andre tåle at det skjer, er både nedverdigende for dem diskusjonen dreier seg om og gjør en selv til en bidragsyter i dehumanisering av andre. Denne oppfatningen om at vi må debattere med nazister vil jeg til livs på slutten av teksten.

Litt om NMB fra det siste året

Den Nordiske Motstandsbevegelsen er, som navnet tilsier, tilstede i Sverige, Finland og Norge. Debatten i Norge om organisasjonen har vært preget av at vi enn så lenge ikke har fått merke de mest voldelige sidene ved organisasjonen og personene knyttet til den. Det har man derimot fått erfare på svært brutale måter i våre naboland. Jeg mener vi ikke kan ha en debatt om NMBs plass i offentligheten uten å ta stilling til volden organisasjonen står bak. Og med tanke på at sommerens debatt om ytringsfrihet har sirkulert rundt en nazist-organisasjon bør vi ta stilling til handlingene og hendelser knyttet til denne organisasjonen. La meg nevne noen av disse:

Dette er en bare en liten oversikt over hva NMB står bak og som andre har måttet ta konsekvensene av. En enda mer utfyllende oversikt over volden begått av NMB siden 2013 finner du her.

NMB er en organisasjon som er villig til å bruke vold for å undertrykke andre.

Vi har å gjøre med en organisasjon hvor medlemmer og tilknyttede personer står bak drap, bombeangrep og bil-angrep. Det er noe vi under andre omstendigheter ikke hadde nølt med å kalle terror. Dette er kanskje det første som er viktig å få på det rene: NMB er en organisasjon som er villig til å bruke vold for å undertrykke andre. Det ser vi også konsekvensene av. Situasjonen vurderes som så farlig at flyktningmottak må evakuere sine beboere når nazist-demonstrasjoner tar plass i nærheten. Og RFSL må avlyse arrangementer og be sine besøkende om å ikke komme til Visby i frykt for volden de kan bli utsatt for der.

Sikkerhetstjenestene i Finland, Sverige og Norge har også vurdert organisasjonen som den farligste høyreekstreme organisasjonen i Norden. Allikevel fikk NMB politiets tillatelse til å delta på Almedalsveckan. Politiet begrunnet det med ytrings- og demonstrasjonsfriheten og deres kontaktperson vurderte det slik at NMB ikke utgjorde noen trussel for de andre arrangørene i Almedalen. Dette skjer altså på samme tid som det kommer et krav fra politiet om at Mångfaldsparadens tidspunkt må flyttes, fordi politiet ikke kan garantere for paradens sikkerhet med NMB tilstede. Politiet anerkjenner altså trusselen NMB utgjør for paraden. Det samme politiet tillater tilstedeværelsen av nazist-organisasjonen begrunnet med ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn at den enes ytrings- og demonstrasjonsfrihet settes høyere enn den andres. Og den som kommer seirende ut av det er den som er villig til å ty til vold mot andre.

Kristiansand, juli 2017

Dette sender fort tankene over på politiets håndtering av nazistenes ønskede demonstrasjon i Fredrikstad og deres umeldte marsj i Kristiansand.

Omtrent 50 nazister marsjerer gjennom Kristiansand sentrum den 29. juli. De stopper ved Marken og erklærer området for å være en «NS-sone». Nazimarsjen i Kristiansand skjer etter at politiet har lagt ned demonstrasjonsforbud i Fredrikstad hvor NMB i utgangspunktet ønsket å holde sin marsj. Politiets begrunnelse for forbudet var frykt for vold fra motdemonstranter. I Kristiansand kan politiet fortelle at nazistene fikk marsjere uhindret nettopp i frykt for konfrontasjoner. Selv om det lokale politiet hadde mottatt sterke indikasjoner på at NMB ville komme til byen, takket de nei til forsterkninger som var tilbudt dem.

Det som anses som problematisk er med andre ord at nazistene hindres i å marsjere. Den faktiske trusselen de utgjør for andre ser ut til å være forbigått i stillhet.

Antirasistiske og antifascistiske motdemonstranter demoniseres og brukes som syndebukk når politiet skal begrunne hvorfor NMBs demonstrasjon i Fredrikstad ikke kan gjennomføres. Faren for vold brukes dermed som argument for å legge ned demonstrasjonsforbud i en hel by. Samtidig er det nettopp faren for vold som gjør at politiet står handlingslammet på sidelinjen og gir fritt spillerom til nazistene i Kristiansand. De trår først til når en person stiller seg i veien for NMBs marsj og forsøker å hindre dem. Vedkommende blir først påført et ribbeinsbrudd av nazistene og deretter lagt i håndjern og tatt til siden av politiet.

Det norske politiet forteller oss også i løpet av sommeren at de vil gå i dialog med NMB for å «finne en løsning» på deres forhindrede marsj i Fredrikstad. Det som anses som problematisk er med andre ord at nazistene hindres i å marsjere. Den faktiske trusselen de utgjør for andre ser ut til å være forbigått i stillhet. Slik gjøres innbilt og hypotetisk vold fra en bred, folkelig demonstrasjon mot nazisme og menneskehat til undertrykker av nazister ytringsfrihet, mens nazistenes faktiske vold og drap overhodet ikke tas hensyn til.

Gjennom svært mye av sommerens debatt har nazistenes ytringsfrihet stått sentral, og den har blitt argumentert for av dem selv og av andre. Her, som i Sverige, har også politiet argumentert for at nazistenes grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfrihet rettferdiggjør nazi-marsjer og demonstrasjoner. Det er verdt å merke seg hvordan politiet samtidig anerkjenner nazistenes voldstrussel. Men slik det har gått til nå, ser de ikke ut til å handle på bakgrunn av det. For, som i Almedalen tvinges andre til å rette seg etter nazistene på grunn av trusselen om volden. Og som i Kristiansand brukes faren for vold fra NMB som argument for å la dem gjøre som de vil.

Å argumentere for tilstedeværelsen av en nazist-organisasjon på bakgrunn av ytringsfriheten er en ansvarsfraskrivelse.

Når alt kommer til alt må noen ta konsekvensene av at NMB organiserer seg og gis plass i gatene våre. Og det er altfor ofte ikke nazistene selv. Så lenge nazister får organisere seg og gå frem uhindret er det de som er utsatt for nazistenes vold som selv må ta konsekvensene av volden. La meg understreke det åpenbare: NMB er en voldelig organisasjon. De har drept folk, de har skadet folk og hvor enn de er tilstede gjør de det til et utrygt sted for andre. Spørsmålet vi alltid må stille oss, og som mange før meg har stilt, er hvor mye som skal til før vi ser oss nødt til å stoppe nazistene. Er det ved et brukket ribbein? Når noen er død? Eller når de har fått gjort sin politiske ideologi til virkelighet?

Å argumentere for tilstedeværelsen av en nazist-organisasjon på bakgrunn av ytringsfriheten er en ansvarsfraskrivelse. Det tar ikke for seg den faktiske volden knyttet til nazist-organisasjonen og det tar ikke for seg trusselen om vold. Det tar ikke for seg hvordan nazistenes tilstedeværelse går på bekostning av andre. Det vi diskuterer er ikke en hypotetisk problemstilling om hvor ytringsfrihetens grenser er. Vi snakker om en voldelig organisasjon som, hvis de får ta plass, effektivt ekskluderer andre. Og hvis de gis makt, koster det andres liv. Dette ble altfor ofte oversett av dem som forsvarte nazistenes tilstedeværelse i offentligheten. NMB, lik andre nazistiske og fascistiske organisasjoner, har en lang voldshistorikk. Dette er viktig å hele tiden ha i bakhodet og det kan ikke utelates når vi snakker om organisasjonen.

Hvilken debatt?

Så kommer vi til det andre jeg vil ta opp, nemlig dette med «å tørre ta debatten». I sommer handlet det mye om nazistenes parole, «Knus Homolobbyen», som de ønsket å marsjere gjennom Fredrikstad med. Magnus Eriksson har skrevet om betydningen av parolen. Han referer til hva NMB selv har skrevet på sine nettsider og hva organisasjonens leder har skrevet om parolen. Det er ikke oppløftende lesning. Oppsummert eksisterer det i NMBs verdensbilde en såkalt «kulturmarxistisk Homolobby», grunnlagt av jøden Magnus Hirschfeld, som har som formål å svekke kjernefamilien, den hvite rasen og det nordiske folk. Homolobbyen er altså en del av en større jødisk konspirasjon, og parolen kan ikke kalles annet enn homofobisk, transfobisk og antisemittisk til røttene. I tillegg skriver NMBs leder i sin utdypning om parolen at lederpersoner i «Homosexlobbyen» bør straffes med døden.

Jeg vil gjennom de neste avsnittene ta for meg noen av de hyppigste utsagnene til hvordan vi skal forholde oss til slike menneskefiendtlige holdninger som er nevnt over. Foruten at disse argumentene ofte overser volden og voldstrusselen uløselig knyttet til NMB mener jeg at de heller ikke presenterer noen reelle løsninger i møte med nazister. Gjennomgående kan de illustreres i utsagnet om at vi er nødt til «å tørre å ta debatten». Særlig to begrunnelser har vært mye tilstede i debatten:

  1. Vi er nødt til å la disse meningene komme ut i dagslys for å kunne bekjempe dem. Først da kan vi ta avstand fra de, på samme måte som troll sprekker i møte med solen.
  2. Hvis vi skulle hindre nazistene i å benytte sin rett til fri ytring vil vi handle lik samfunn «vi ikke ville like å sammenligne oss med».

Jeg vil beskrive den første påstanden slik: Den absolutte ytringsfriheten legger til rette for en debatt hvor idéer kan diskuteres og settes opp mot hverandre slik at de beste og riktigste idéene kan videreutvikles. Med andre ord vil noe så selvmotsigende, historieløst og hatefullt som nynazisme løse seg selv bare vi lar det komme «ut av hulen» slik at det møter den åpne debattens dagslys. Nazistene må altså gis så mye plass i offentligheten som kreves for at de skal slutte å være nazister. Dette faller på sin egen urimelighet. Vi snakker om personer som har Hitler som forbilde og som av egen vilje assosierer seg med en ideologi som la til rette for et av verdenshistoriens verste folkemord. Hvordan skal nazister, av seg selv, komme frem til at dette er en dårlig idé, bare de gis plass? Dette spørsmålet står fortsatt ubesvart. Om målet er at nazister skal slutte å være nazister, er dette en dårlig strategi. Det blir simpelthen ikke færre nazister av at vi gir dem mer plass.

Ingen er forpliktet til å gi nazister en plattform, heller ikke for å informere om dem.

Et annet argument som da kan dukke opp er medias forpliktelse til å informere om NMBs ideologi. Til det vil jeg si at det ikke er nødvendig å bli et talerør for NMB for å forklare deres nazistiske ideologi. Å gi nazister en mikrofon å tale gjennom og å informere om deres ideologi er to helt forskjellige ting og vi er nødt til å skille på dette. Ingen er forpliktet til å gi nazister en plattform, heller ikke for å informere om dem. Å gi dem en plattform bidrar til å legitimere holdningene deres og det vil i verste fall bidra til å spre deres ideologi. Og det skjer selv om intensjonen er å legge til rette for en debatt som skal føre til mindre nazisme.

Den andre påstanden, at vi må stå prinsippfast på ytringsfriheten, sier at vi er like autoritære som nazistene selv i det vi ikke gir plass til deres ideologi. I følge dette resonnementet blir vi et undertrykkende samfunn om vi aktivt motarbeider nazister. Sett med historiebøkenes øyne er dette et underlig, for ikke å si direkte historieløst, standpunkt å ta. Det forholder seg heller ikke til nazistenes, altså dagens NMBs, voldshistorikk. Og det overser glatt de fundamentale forskjellene mellom nazistisk ideologi og en overbevisning som vil beskytte utsatte mennesker fra denne ideologien. NMB har overbevisninger som oppfordrer til utryddelse av andre. Og det er overbevisninger de er villig til å handle på, med drap, trusler og bombeangrep. Vi som vil hindre dem sier at vi er villig til gjøre det vi kan for å forsvare oss selv og nazistenes ofre fra denne volden. Om jeg kan velge mellom et samfunn som formidler og reproduserer nazistisk ideologi og et samfunn som aktivt bekjemper denne ideologien, vet jeg hvilket jeg velger. Det ene motarbeider en hatefull ideologi, det andre koster liv.

Det første overtrampet

Sommerens debatt handlet mye om nazistenes ytringsfrihet. Men debatten om parolen «Knus Homolobbyen» ble også ofte til et spørsmål om hva personene den angår skal tåle. Jeg mener det er noen ting vi ikke skal tåle. F.eks. diskusjoner om hvorvidt noen er mindre verdt enn andre. Eller om noen i det hele tatt fortjener å leve. Eller om vi har grunn til å gjennomføre et folkemord. Kall meg en fiende av ytringsfriheten, men dette mener jeg er saker vi ikke har noen grunn for å diskutere. Grunnen er enkel. Det fins ingenting, absolutt ingenting å vinne på å ta de diskusjonene. I beste fall har man fått bekreftet det som i utgangspunktet var ens holdning: at det er ondskapsfulle påstander og meninger som er nødt til å bekjempes. I verste fall bidrar det til å legitimere og spre disse holdningene. La meg utdype.

Når vi blir bedt om å ta debatten er noe av det første vi må spørre oss om: hvilken debatt er det vi skal ta? For i det vi står overfor en nazistisk ideologi, som har antisemittisme, homofobi, transfobi, sexisme, ableisme og rasisme til røttene, og vi åpner for en debatt med dem, så betyr det at det er noe som er oppe til diskusjon. Det kan f.eks. være hvorvidt noen grupper er underlegne andre. Eller hvorvidt noen, bare ved å være seg selv, er sykelige eller unaturlige og undergraver det som omtales som «naturlige relasjoner». Eller om en jødisk konspirasjon står bak en infiltrasjon av «det nordiske folk» og forsøker å utslette det, som for eksempel med den såkalte «kulturmarxistiske Homolobbyen».

Det er levende, tenkende, følende mennesker vi snakker om. Og når vi blir bedt om å ta debatten med nazister er det disse personene vi legger på forhandlingsbordet.

Det er noe som lett kan glemmes, når vi begynner på det som fort blir en svært abstrakt diskusjon om ytringsfrihetens grenser. Når alt kommer til alt er det mennesker vi snakker om. Det er levende, tenkende, følende mennesker vi snakker om. Og når vi blir bedt om å ta debatten med nazister er det disse personene vi legger på forhandlingsbordet. Det er dem vi blir bedt om å diskutere menneskeverdet til. Da er det irrelevant hva debatten konkluderer med. Det er dette som er det første overgrepet, villigheten til å diskutere andres menneskelighet. Dette første steget gir uttrykk for at andre er objekter man kan debattere omkring uten å forholde seg til dem som hele, likeverdige mennesker. Det er farlig.

Noen ting er bare ikke verdt å diskutere. Ikke fordi vi tviler på at vi har rett. Men fordi vi ved å ta de diskusjonene, snakker om andre mennesker som om deres verd er noe som kan sås tvil ved. Det er det voldelige elementet som ligger til grunn her.

En felles kamp – en solidarisk kamp

Gjør hva du mener er nødvendig for å forhindre at nazisme og menneskefiendtlighet får ta mer plass. Vi trenger et mangfold av strategier og løsninger for å få til det. Men ikke la det gå på bekostning av andre. Vi har til nå sett og hørt tilnærminger som krever at andre føyer seg for nazismens vold, selv om intensjonen er å forhindre nazisme. Det er ingen løsning! Og om vår nåværende forståelse av ytringsfriheten betyr at andre må ta konsekvensene av nazistenes handlinger, er det en ytringsfrihet som ikke lykkes i å sikre alle personer de frihetene den lover.

Vi har til nå sett og hørt tilnærminger som krever at andre føyer seg for nazismens vold, selv om intensjonen er å forhindre nazisme. Det er ingen løsning!

Helt til slutt vil jeg si, at tross sommerens hendelser, hvor nazistene ved flere anledninger fikk definere sitt eget handlingsrom, kan vi lykkes i forhindre dette. Det er våre gater, det er våre liv og ingen har rett til å hevde noe annet. Titusener stilte seg opp mot NMB den 30. september i Gøteborg. Resultatet ble at det som skulle være den største og mest storslåtte nazisamlingen i Sverige siden den andre verdenskrig, endte opp med å bli en total fiasko.

Vi er mange og de er få. De hater. Vi bryr oss. Og sammen er vi sterke. Når noen vil redusere oss til ukomplette mennesker og til gjenstander forsvarer vi hverandre. For det er noe vi aldri kan tolerere. Folks menneskeverd og eksistens skal tas som udiskutable selvfølgeligheter! Det må vi kjempe for sammen!

 

Et innlegg basert på denne teksten ble først publisert i Klassekampen 9. desember. 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.