27 aug 2018 |  - Ekstern skribent

Nesten daglig kommer en ny klasse til Lesvos

Mens vi fulgte barna våre til første skoledag, fulgte noen foreldre sine barn ned i en liten overfylt gummibåt.

Janne Løken

Ekstern skribent

Janne Løken

Ekstern skribent

I forrige uke var det skolestart i Norge. Det var mange spente og glade barn som gledet seg til å komme på skolen og treffe venner og lærere etter en lang ferie. Ekstra spennende var det for de som skulle starte på skolen for aller første gang. Det var nok mange sommerfugler som kriblet i magen. Samtidig som våre barn satte seg ved skolebenken, ankom en båt den greske øya Lesvos. I den lille gummibåten satt det 58 mennesker,  31 av dem var barn. Mer enn en skoleklasse.

Nesten hver eneste dag kommer en ny skoleklasse til Lesvos. Med seg i sekken har de ikke bøker og pennal. De har med seg frykt, sorg og vonde minner.

Nesten hver eneste dag kommer en ny skoleklasse til Lesvos. Med seg i sekken har de ikke bøker og pennal. De har med seg frykt, sorg og vonde minner.

Noen av disse barna på flukt har aldri gått på skole. Det eneste de har opplevd i livet sitt er krig. De har ikke lært algebra, men de har lært hva de skal gjøre når flyene kommer. De har lært å skille lyden på de ulike bombene og hvor langt unna de er. De har lært seg å leve med sult i magen. De har lært hvordan det er å miste en mor, en søster eller en bror. De har sett ting et barn ikke skal se.

Alle foreldre ønsker et trygt liv og en god framtid for sine barn. Mens vi fulgte barna våre til første skoledag, fulgte noen foreldre sine barn ned i en liten overfylt gummibåt. De visste at det var en mulighet for at de ikke ville nå den andre siden, men bare de kom til den andre siden i live ville de finne trygghet. Det var i hvert fall det de trodde.

Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor de fortsetter å komme når grensene er stengt og mange blir strandet på de greske øyene i umenneskelige forhold. Jeg spurte noen sist jeg var på Lesvos. Det var tre menn fra Syria og Irak. – Visste dere ikke at grensene var stengt når dere dro? De svarte at smuglerne fortalte dem at det ikke var noe problem. Det som sto i media var bare propaganda, fikk de beskjed om. De fikk snart erfare det motsatte.

Smuglerne sier og gjør hva som helst for penger. De bryr seg ikke om hva som skjer med folk videre. De tjener fett på folks nød og de bryr seg ikke om at båten er defekt eller at redningsvestene er falske. De vet at sjansen er stor for at de menneskene de tar alle sparepengene fra, vil dø der ute på havet.

Mens vi fulgte barna våre til første skoledag, fulgte noen foreldre sine barn ned i en liten overfylt gummibåt.

Her i Norge ankommer skolebarna første skoledag med ny ransel, nye klær og nye joggesko som lukter godt.  På Lesvos går en skoleklasse i land med våte klær og våte sko. Båten de satt i er fylt med vann og alle er gjennomvåte. De er heller ikke glade og spente. De har nok noen sommerfugler i magen, men det er ikke glade sommerfugler. De er veldig redde etter en båttur som er nesten like skummel som bombene som smalt rundt hodene deres. De vet ikke hvor de er eller hva som venter dem. De har bare hørt foreldrene si at de skal dra et bedre sted.

De har reist fra alle vennene sine og alle tingene sine. De få tingene de hadde med seg måtte de kaste på havet fordi båten var for tung.

Et liv i kø
Bussene de setter seg på tar dem ikke til skolen, men til Moria, den offisielle flyktningleiren på Lesvos. Leiren har en kapasitet på circa 3000 mennesker. Nå er det rundt 8000 der. Til sammen er det over 10.000 flyktninger og migranter strandet på Lesvos nå. Ganske nøyaktig var det 10.192 den 21. august, ifølge innenriksdepartementet i Hellas. Total kapasitet for husly på øya er 4195. Det vil si at 6000 mennesker er uten husly. Mange bor på gaten og mange bor i et lite telt.

I Moria er forholdene fryktelige og til tider farlige. Omtrent 100 mennesker deler på toalett og bad.

I Moria er forholdene fryktelige og til tider farlige. Omtrent 100 mennesker deler på toalett og bad. De fleste så skitne og i dårlig forfatning at mange velger å ikke bruke dem.

Dagene i Moria består stort sett i å stå i kø. De står i kø for å få mat, kø for å få vann, kø for å gå på toalettet, kø for å få et teppe.

Folk forteller at de står i tre timer i kø for å få mat og vann, noen ganger bare for å oppleve at det er tomt når det er deres tur. Maten som blir servert er heller ikke av god kvalitet. Tenk deg å stå i tre timer i kø for å få mat bare for å oppleve at det kryper levende larver i maten så du bare må kaste den. Mens barna våre spiser skolematen sin, lurer de på når de skal få sitt neste måltid. Noen dager er vann det eneste de får.

Folk blir desperate av å leve under slike forhold over lengre tid, og slåsskamper og opptøyer skjer hyppigere. Bare det å stå i dokø kan føre til slåsskamp.

Noen har vært der i opp mot to år. Svært mange sliter med psykiske problemer. En undersøkelse utført av Røde Kors i år viste at 65 prosent av befolkningen i Moria led av alvorlige psykiske problemer.

Noen har vært der i opp mot to år. Svært mange sliter med psykiske problemer. En undersøkelse utført av Røde Kors i år viste at 65 prosent av befolkningen i Moria led av alvorlige psykiske problemer.

På grunn av hyppige og voldelige opprør i Moria har mange valgt å flytte ut av leiren og sover på gata. Spesielt barnefamilier føler seg ikke trygge der. Det er derfor mange familier med små barn som bor på gata eller i et lite telt.
Kapasitetsproblemer gjør også at det ikke er plass til alle. De mest sårbare blir overført til fastlandet etter en stund, men det ankommer flere enn det blir overført, så det hoper seg opp.

Det gjelder for øvrig ikke bare Lesvos. Chios, Kos, Samos og andre øyer har også overskredet kapasiteten for lengst, og flyktninger lever også der under umenneskelige forhold. På Chios er den ene leiren stengt, og flyktningene er stuet sammen i en overfylt leir langt vekk fra turistene, så de kan nyte paraplydrinkene sine med god samvittighet.

Totalt er det nå ca 19.000 mennesker på de greske øyene, mens kapasiteten er på ca 9000.

Dødens leir
Mange forbinder Hellas med sol og varme. Men det regner mye på Lesvos etter hva jeg har erfart. Og når det regner i Hellas, da regner det skikkelig. Da jeg var på Lesvos i oktober 2015, bøtta det ned i flere dager i strekk. Alle var gjennomvåte og uten mulighet for å skifte. Mange hadde ikke spist på lenge, og lavt blodsukker kombinert med hypothermia kan bli en dødelig kombinasjon. Og mange døde. Og snart kommer vinteren. I fjor vinter var det også flere som døde i Moria, sannsynligvis på grunn av kulde. De små sommerteltene var dekket med snø og is. Et barn og hans bestemor døde for to år siden da et kokeapparat eksploderte.

De små sommerteltene var dekket med snø og is. Et barn og hans bestemor døde for to år siden da et kokeapparat eksploderte.

Flere har også tatt sitt eget liv. For noen blir tanken på livet verre enn tanken på døden.

Jeg husker jeg tenkte under mitt første besøk at de som druknet på havet egentlig var de heldige. De fikk i hvert fall fred. Men det er selvfølgelig feil. De som har sett døden i øynene vet hvor viktig det er å leve. Og det har overrasket meg mange ganger i min tid som frivillig hvor vanvittig sterkt overlevelsesinstinkt vi mennesker har. Hva mennesker klarer å gå gjennom for å leve.

Better days of Moria
Første gangen jeg var på Lesvos, for tre år siden,  trodde jeg ikke forholdene i Moria kunne bli verre enn da. På den tiden ankom det opp mot 2000 flyktninger hver dag. En stor andel av dem hadde ikke tak over hodet og bakken var dekket av våt søle og søppel. Mange hadde ikke annet valg enn å sove ute i regn og søle. Forskjellen var at da skulle de bare registrere seg før de dro videre nordover i Europa. På det meste var det 5000 mennesker i Moria på den tiden, men etter  en til fem dager kunne de dra videre. Nå er de fanget der i måneder, kanskje år.

På den tiden fikk også frivillige lov til å hjelpe de som var der, og frivillige var redningen for mange. De frivillige var selve hjørnesteinen i nødhjelpen hvor de store organisasjonene sviktet. Etter hvert ble olivenlunden utenfor Moria omvandlet fra et gjørmehull fylt med søppel og våte tepper til en liten teltlandsby med matdistribusjon tre ganger daglig, klesutdeling hvor alle kunne få tørre klær og sko, et barnetelt hvor barna kunne tegne og leke og til og med en liten lekeplass. Der var tørr ved som folk kunne fyre bål med istedenfor plastflasker og tepper.

Det var frivillige bak «Better days of Moria» som sto for denne omvandlingen. Og det var virkelig better days. Jeg kjente meg nesten ikke igjen da jeg kom tilbake. Det som vi tidligere kalte «Hell Hole», var nå blitt rene luksushotellet i forhold. Det var selvsagt ikke luksus, men sammenlignet med min forrige tur var det en enorm forbedring. Alt takket være frivillige ildsjeler som la sitt eget liv til side for å hjelpe.

I juli 2017 mente EU-kommisjonen at de greske øyene ikke lenger var i en krisesituasjon og stoppet finansieringen av veldedige organisasjoner der. Greske myndigheter skulle overta ansvaret for hjelpearbeidet. Frivillige var ikke lenger velkommen i leiren. Better days of Moria måtte bort. Det eneste minnet derfra er det fargerike «Welcome»-skiltet som henger over inngangen til olivenlunden.

Igjen kommer det daglig båter fra Tyrkia til de greske øyene. Rundt halvparten er barn.

Det betyr derimot ikke at det ikke er frivillige på Lesvos lenger. Mange frivillige fra hele verden hjelper til så godt de kan, og noen har startet sentre utenfor leiren hvor flyktningene kan komme og få en pustepause fra det harde livet i Moria. Hvor de kan få rene klær, en matbit, en kopp te, og ikke minst hvor barna kan leke. Noe som er minst like viktig som tørre sokker og rent undertøy er at barn får være barn.

Dråpen i Havet er også tilbake på Lesvos etter en pause. I tillegg er det frivillige advokater og mange uavhengige frivillige som står på døgnet rundt. I tillegg til juridisk hjelp, mat, klær og tepper er det noe de frivillige bidrar med som er kanskje viktigere enn alt: Humanitet. Det at noen bryr seg.

Etter en roligere periode som følge av EU/Tyrkia-avtalen ble inngått i 2016, er situasjonen på Lesvos nå verre enn noen gang. Igjen kommer det daglig båter fra Tyrkia til de greske øyene. Rundt halvparten er barn.

Vi hører ikke om det lenger, vi leser ikke lenger om det i avisene. Men de er der. Og ingen vet hvor lenge de blir der. Det har aldri vært flere mennesker på de greske øyene enn nå og antallet øker for hver dag. For noen et paradis, for andre et fengsel.

I skrivende stund leser jeg på Facebook at det ankom 45 barn til de greske øyene før frokost i dag. Ingen vet hvor lenge de blir værende der, men det blir lenge til de hører skoleklokkene ringe.

Ingen vet hvor lenge de blir værende der, men det blir lenge til de hører skoleklokkene ringe.

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.