Tor Jones

Miljøterapeut i psykisk helse, tidligere leder av Rødt Kristiansand, antirasist og skribent.

Ekstern Skribent

Den dominerende majoriteten i Norge synes alltid å ville beskrive et Norge hvor rasismen ikke utgjør det problemet som de fargede minoritetene til stadighet erfarer at den faktisk gjør. Denne forskjellen i virkelighetsbeskrivelse utgjør en etter hvert nokså betent konflikt, hvor påstand står mot påstand, og sterke følelser blir framkalt på begge sider.

Min påstand er at kjernen i denne konflikten stammer fra majoritetens underbevisste behov for et positivt selvbilde, og dens manglende vilje (og muligens også evne) til å lytte til minoritetens erfaringer.

Folk som tilhører samme sosiale gruppe vil overalt søke å bekrefte en felles virkelighetsoppfatning.

For rasisme er i norsk sammenheng fortsatt en uakseptabel holdning som er forbundet med skam, og dessuten i strid med vårt lovverk mot diskriminering av mennesker. Folk vil ha seg frabedt å bli kalt rasist. “Vi er ikke rasister”, og “rasisme er ikke et stort problem i Norge”, hevdes det gjerne. Motivasjonen for en slik holdning er viktigheten av et positivt selvbilde hos majoriteten. Folk som tilhører samme sosiale gruppe vil overalt søke å bekrefte en felles virkelighetsoppfatning, et felles selvbilde (typisk norsk å være god) og en generell enighet om hva man er, og ikke minst, hva man ikke er.

Ta for eksempel en politiker som Sylvi Listhaug: Når hun igjen og igjen snakker om “svenske tilstander” og “folk som blir bært på gullstol inn i landet”, vet hun utmerket godt at slike utsagn vil forsterke allerede tilstedeværende fordommer og rasisme mot innvandrere. Og likevel, når hun blir konfrontert med at hun ved å stadig komme med slike utsagn bidrar til rasisme, vil hun blånekte for at det var hennes hensikt. Hun vil smilende slå fast at hun “bare kaller en spade for en spade”, osv.

Ved en slik fornektelse av rasistisk intensjon, fraskriver hun seg også ansvaret for følgene av sine egne uttalelser. Og når hun konfronteres med den åpenbare rasismen som hennes uttalelser genererer i sosiale medier, vil hun, fortsatt smilende, si at hun ikke kan kontrollere hva andre skriver på hennes Facebookside.

På bakgrunn av slike projiserte negative egenskaper rettferdiggjør man at man er negativt innstilt til alle muslimer.

En annen fornektelsesstrategi som er i ferd med å bre seg hos brede lag av majoriteten, er rettferdiggjøring. Man er i sin fulle rett til å være skeptisk, redd, negativ til hele grupper av mennesker (typisk gruppen “muslimer”). Man tillegger da denne minoriteten visse truende egenskaper, de er ikke kompatible med “oss”, det er “en annen kultur”, de deler ikke “våre verdier”, vi opplever en “masseinnvandring”, osv. På bakgrunn av slike projiserte negative egenskaper rettferdiggjør man at man er negativt innstilt til alle muslimer.

Dette er Hege Storhaug/Kjeltil Rolness-metoden. Den rettferdige frykten. De (muslimene) fortjener vår uvilje fordi de er som de er. Dette er en fornektelse som ligger tett opp til den kjente “blaming-the-victim”-strategien, hvor ansvaret for situasjonen alltid tillegges den svakere part, og man sparker nedover.

I et Norge hvor etter hvert svært mange mennesker har sterke meninger om, og både skriver og snakker mye om minoritetene, er det påfallende få som snakker med minoritetene. Minoritetene er ikke med i den hysteriske debatten som omhandler dem. Og det med god grunn, for erfaringene til Sumaya Jirde Ali viser hvor høy prisen er for å forsøke å motsi den dogmatiske rasismen i sosiale medier.

Minoritetene er ikke med i den hysteriske debatten som omhandler dem.

Store deler av majoriteten er forbausende lite interessert i å lytte til andre enn seg selv. Dette siste bør være nok til at majoriteten i Norge bør se seg selv i speilet og spørre seg: Er vi virkelig den tolerante og humanistiske kulturen vi liker å se oss selv som?