24 aug 2017 | 

Rasebegrepets tilbakekomst

At muslimer tillegges essensielle verdier – at de «rasialiseres» – er ingenting nytt. Det var slik den europeiske rasismen begynte.

En sentral strategi i retoriske fornektelser av rasisme i Norge og mange andre vest-europeiske land er å hevde at «rasisme ikke eksisterer fordi folk ikke lenger snakker om raser.» I det man kan karakterisere som Trond Berg Eriksen-varianten, er det også ofte blitt fremholdt av en bestemt klasse norske akademikere uten verken praktisk personlig erfaring med rasisme eller erfaring fra empirisk forskning på rasisme at det «bare er antirasister som snakker om rase i vår tid». Underforstått: at begrepet og de forestillinger som kan knyttes til det på mystisk vis hadde forsvunnet bare antirasister holdt opp med å «mase om» rasisme.

Den dominerende formen for ‘rase’-basert tenkning i vår tid uttrykker seg imidlertid i form av rasialisering av minoriteter.

Mange har optimistisk nok trodd at den såkalte ‘vitenskapelige rasismen’, som forankret ideer om individuell menneskelig over- og underordning og ulik menneskelig verdi i forestillinger om grunnleggende biologiske forskjeller mellom grupper av mennesker, for lengst var et tilbakelagt stadium i lys av både den europeiske nazismen, Holocaust, og den diskrediteringen på vitenskapelig grunnlag vi har sett i moderne tid. At ikke bare Anders Behring Breivik og hans ideologiske forbilde Peder Are Nøstvold Jensen – ‘Fjordman’ – men også voldelige og rasistiske nynazister, en høyst uforutsigbar og intellektuelt fullstendig usammenhengende norsk Trump-tilhenger og partigrunnlegger, samt norske offentlig intellektuelle med tilknytning til den ytre høyresiden nå åpent forfekter ‘rase’-baserte forestillinger, taler imidlertid sitt tydelige språk om ideer og forestillinger om ‘rase’, aldri helt har forlatt den vestlige samfunnsbygningen.

Det betyr dessverre også at de på gitte tidspunkter og under de rette samfunnsmessige forutsetningene utmerket vel kan vende tilbake som en hegemonisk diskurs. I en artikkel i Norsk Sosiologisk Tidsskrift publisert tidligere i år har undertegnede tatt for seg ‘rase’-begrepets fortid- og nåtid i en norsk og internasjonal kontekst.

Rasialisering innebærer bestemte minoriteters antatte eller reelle religiøse eller kulturelle trekk antar karakter av noe som kan karakteriseres som ‘rase’-likt: medfødt, nedarvet, uforanderlig og deterministisk.

Den dominerende formen for ‘rase’-basert tenkning i vår tid uttrykker seg imidlertid i form av rasialisering av minoriteter. Rasialisering innebærer i denne sammenheng at bestemte minoriteters antatte eller reelle religiøse eller kulturelle trekk antar karakter av noe som kan karakteriseres som ‘rase’-likt: medfødt, nedarvet, uforanderlig og deterministisk. Som i forestillingen om at ‘en muslim er en muslim er en muslim’, at ‘alle muslimer er terrorister’ eller at ‘alle muslimer praktiserer praktiserer taqiyya [her: ‘løgn og bedrag’].

Som den sørafrikanskfødte amerikanske sosiologen David Theo Goldberg har påpekt, har ideer om ‘rase’ alltid vært sammensatte og endret seg over tid. ‘Rase’ er med den nå avdøde kultursosiologen Stuart Halls ord med andre ord et typisk eksempel på en ‘flytende signifikant.’

Paul Gilroy har på sin side understreket at grensene mellom det biologiske og kulturelle alltid har vært flytende, og at det angivelige epokegjørende skiftet i rasistiske tenke- og talemåter derfor ikke kan beskrives som absolutte.

Det er nemlig en utbredt forestilling om at vi i moderne tid har beveget oss fra en historisk fase hvor grunnlaget for ‘rase’-tenkningen var biologisk-morfologisk og over i en fase hvor ‘kultur’ og/eller ‘religion utgjør det sentrale grunnlaget i ‘rase’-tenkningen. Dette er en fortelling som nok kan være besnærende i all sin enkelhet og implisitte fremtidstro, men den er like fullt ikke riktig.

For de første påvisbare forekomster av rasisme i europeisk historie tidfester ledende rasismehistorikere som Francisco Bethencourt og George M. Fredrickson til den katolske kronens gjenerobring av al-Andalus (dagens Spania og Portugal) på 1400-tallet. Datidens katolske iberere hadde ikke begreper om ‘raser’: når de i historiske kilder bruker begrepet ‘la raza’ er det adelig byrd de taler om. Moderne ‘rase’-begreper oppstår først med den europeiske opplysningstiden og ‘vitenskapeliggjøringen’ av klassifiseringen av jordens folk som følger i kjølvannet av den svenske botanikeren Carl von Linnés forsøk på å klassifisere både planter og mennesker.

Datidens rasisme rettet seg mot iberere av muslimsk og jødisk opprinnelse som under trussel om fordrivelse, grov tortur eller henrettelse hadde konvertert til katolisismen.

Datidens rasisme rettet seg mot iberere av muslimsk og jødisk opprinnelse som under trussel om fordrivelse, grov tortur eller henrettelse hadde konvertert til katolisismen – de såkalte conversos og  moriscos – og deres etterkommere i adskillige slektsledd. De katolske iberernes rasisme tok utgangspunkt i en populær og konspiratorisk forestilling om at disse to gruppenes konverteringer umulig kunne være genuine, og at deres opprinnelige religiøse status ble overført i farslinjen i blods form. De var med andre ord ‘ikke til å stole på’, og dette ga seg utslag i form av forfølgelse av den katolske inkvisisjonen i flere århundrer, århundrer med utdrivelser fra den iberiske halvøy, segregering i bestemte områder, og diskriminering ved ansettelse i vigslede og/eller administrative stillinger.

Det er særlig to forhold som er verdt å merke seg her – nemlig (1) at grunnlaget for rasismen her er essensialiserte forestillinger om nedarvet kultur og religion, ikke ‘rase’, og (2) at rasismens mål er både muslimer og jøder.

Dette forteller oss blant annet at vi i historisk forstand hva angår rasismens uttrykksformer på sett og vis har ‘sluttet den historiske sirkelen’ ved at det i vår tid må kunne sies å være bestemte minoriteters religion og kultur som står i fokus. Men det forteller oss også at det på ingen måte er noe nytt i europeisk historie at henholdsvis muslimer og jøder står i sentrum for rasisme og rasialisering.