Hasti Hamidi

Styremedlem i Interfem.

Ekstern Skribent

Rasisme er noe jeg opplevde og ble utsatt for lenge før jeg hadde et språk for det. Lenge før jeg forstod mekanismene rundt det. Det formet meg og det former meg fortsatt.

Rasisme er når jeg som femåring fikk kjeft av førskolelæreren min fordi jeg hostet. Ingen av de andre barna som hostet ble bedt om å forlate rommet. Det er når jeg spurte mamma om jeg kunne operere bort mandlene mine fordi jeg hadde hørt at legen sa at det ville resultere i at jeg hostet mindre. Det er når den samme førskolelæreren sa at jeg var dum i hodet fordi jeg ikke hadde med meg sitteunderlag på tur. Det andre barnet som hadde glemt det, fikk sitte på fanget hennes. Jeg måtte stå.

Rasisme er når storebroren min ble banket opp av politiet og kastet i en glattcelle før han hadde fylt 18 år uten at de kontaktet min mor. Det er når mamma sitter ukevis på biblioteket for å lese den norske lovboka da det samme skjedde med min andre storebror.

Rasisme er når storebroren min ble banket opp av politiet og kastet i en glattcelle før han hadde fylt 18 år uten at de kontaktet min mor.

Rasisme er når pappa får kjeft av hun som sitter bak kassa fordi hun ikke forstår, eller vil forstå, hvilken tobakk han vil kjøpe. Det er når hun kaster ut pappa når han får øye på tobakken og peker forsiktig på den for å gjøre seg mer forstått.

Rasisme er når Benjamin Hermansen bare rakk å fylle 15 år.

Rasisme er når fremmede menn kaller meg for «jævla pakkishore» fordi jeg ikke ønsker å bli med dem hjem.

Rasisme er når jeg mentalt må forberede meg på å gå gjennom sikkerhetskontrollen fordi jeg mest sannsynlig vil bli stoppet. Det er når jeg får mistenkelige blikk av sikkerhetskontrolløren på Gardermoen etter de har strippet både meg og bagasjen min uten å finne noe mistenkelig.

Det er når myndighetene visker ut fødebyen min og erstatter det med «ukjent», uten å orientere meg om det før passet er utsendt.

Rasisme er når min tidligere svigermor spurte om jeg spiser svin hver gang vi var på besøk, men hun husket at jeg var laktoseintolerant. Det er når det å spørre om jeg spiser svin alltid førte samtalen videre til terrorisme. Det er når folk blir overrasket over at jeg tar avstand fra terror. Rasisme er når fremmede forsøkte å rive av hijaben til venninna mi timene før man visste at terroristen var norsk. Det er når jeg selv var livredd for å bli angrepet på vei hjem fra jobb i de samme timene. Rasisme er når jeg ble lettet over at terroristen ikke hadde samme hudfarge som meg. Det er når jeg ble lettet over hudfargen til terroristen som drepte min venninne fordi hun var brun.

Rasisme er når min samiske venninne ikke tør å ha på seg kofte når hun reiser over grensa fra Finland til Finnmark.

Rasisme er når redaktøren insisterer på at minoritetskvinnen skal skrive om sine erfaringer med sosial kontroll når hun ikke har det. Det er når boka blir hvitvasket for hver runde redaktøren har markert rødt.

Rasisme er når Sumaya daglig får drapstrusler fordi hun ytrer seg i offentlige rom.

Det er når Helge Lurås starter en kampanje mot henne, og lar grove trusler mot henne stå fritt. Det er når de grove truslene tikker inn på telefonen hennes og de vet hvor hun bor. Når hun ikke lenger kan bevege seg fritt og må passe på at voldsalarmen lades jevnlig. Det er når den avisen hun har vært spaltist for inviterer Helge Lurås til å snakke om alternative medier uten å konfrontere han med rasismen hans.

Rasisme er når vi som er ofre for Resett sitt hat blir beskyldt for å kneble ytringsfriheten fordi vi forteller at vi ikke er trygge i Lurås og hans meningsfellers nærvær.

Til tross for at jeg har nevnt mange personlige eksempler på opplevd rasisme, har jeg utelatt de mest personlige.

Til tross for at jeg har nevnt mange personlige eksempler på opplevd rasisme, har jeg utelatt de mest personlige. Jeg har utelatt de historiene fordi de ikke er oppe til forhandling. Det er opplevelser som jeg ikke deler med offentligheten, til tross for at det er av interesse for offentligheten, fordi jeg ikke kan tillate noen å fortelle meg at det jeg har opplevd ikke er rasisme. Derfor forsvinner mange historier. Vi er ikke klare for å fortelle om alle historiene våre, ikke ennå. Vi må først ta det grunnleggende. Vi må snakke om rasisme, uten tilstedeværelse fra høyreekstreme. Uten å normalisere det. Først da kan vi som er ofre for rasisme ha et trygt grunnlag for å dele.

Jeg tror de fleste kan enes om at drapet på Benjamin Hermansen og terrorangrepet 22. juli var tydelige eksempler på rasisme. Samtidig opplever jeg at venstresiden ikke alltid er enige om andre tilfeller. Min søster skrev om rasisme og fikk høre at ordet var i ferd med å bli utvannet. Det ble omtalt som «r»-ordet. Som en advarsel om at det er et ord vi må være forsiktig med å bruke. De historiene jeg har fortalt om er opplevelser min familie, mine venner og jeg har hatt fordi vi ikke er etnisk norske. Det er så tydelig for oss, men likevel fremstår det usynlig for så mange andre, noe som har preget og formet mye av debatten rundt temaet.

Arendalsuka og Klassekampen sin strategi har vært å invitere til sofaprat, for å forstå. De har gitt en mikrofon til brune krefter, til dem som legger det tankemessige grunnlaget for alt det jeg nettopp har beskrevet, og mer. Jeg har andre strategier enn Arendalsuka og Klassekampen. Mine strategier er nødvendige, og de har blitt utarbeidet etter 30 år med erfaring som stemplet. Som utlending, innvandrer. En gjest i Norge, en som er ukjent, uforståelig.

Arendalsuka og Klassekampen sin strategi er farlig for meg.

Arendalsuka og Klassekampen sin strategi er farlig for meg. Det er farlig fordi hver gang de brune kreftene får mikrofon, opplever jeg mer rasisme, og mindre forståelse. Forskning viser at det å gi mikrofon til disse kreftene kan bidra til å normalisere rasisme. Jeg har ikke råd til at det normaliseres, verken blant folk flest eller blant myndighetene. For dem handler det om meninger og holdninger. For meg, min familie og mine venner, handler det om levd liv. Og de av oss som lever med rasismen, forstår den så godt allerede.

Mine strategier krever aktiv handling fra allierte.

Det er bibliotekaren som hjelper min mor med å finne riktig paragraf som hun kan bruke for å vite hva slags rettigheter hun og sønnene hennes har.

Det er at vi krever at nazistiske organisasjoner blir kriminalisert, og ikke lar dem marsjere i gatene våre.

Mine strategier krever aktiv handling fra allierte.

Det er når vi går for Sumaya 8.mars, fordi hun er for redd.

Det er når vi utfordrer Resett med forskning og fakta istedenfor å legitimere deres posisjon som noe annet enn det de er; en rasistisk blogg.

Det er når vi står opp mot rasisme uten å gjøre det på bekostning av de kroppene som berøres av det.

Først holdt som innlegg i debatt på Litteraturhuset 17. oktober 2018.