Rafia Zaheer

Ekstern Skribent

Den typiske rasist trenger ikke være en snauskalle med hakekors-tatovering. Det vet vi jo innmari godt, jamfør vestkant-ekstremistene Manshaus og Breivik. Eller jamfør de dresskledde politikerne og skribentene som pakker ideer om etnisk renhet og rensing inn i smart plapring om å “bevare det nasjonale”.

Her om dagen fikk jeg bekreftet dette gjennom en personlig opplevelse: En ung blond mann, pent kledd og tilsynelatende “normal” sier farvel til en venninne ved Nationaltheateret. Idet han passerer meg roper han gjentatte ganger: f*** you criminal shit. Get out of my country.

Opplevelsen har fått meg til å tenke to ting:

1. Rasistene har stor selvtillit om dagen. Ingen skamfølelse holder dem tilbake fra å hetse en mørkhudet person i en folksom gate midt på dagen.

2. Jeg er verken en synlig muslim, et forsvarsløst barn, en uønsket nyankommen flyktning eller en uglesett minoritetsgutt fra østkanten. Jeg er en ressurssterk voksen som snakker flytende norsk, blir behandlet på en vennlig måte av de fleste og føler meg trygg på at dette er mitt hjemland. Jeg kom derfor ifra denne opplevelsen uten å bli traumatisert. De sårbare som ofte møter på rasisme, enten den er strukturell eller individuell, trenger imidlertid snarest å bli hørt og ivaretatt.

Det er en påkjenning å bli tilkjennegitt mindre verdi, anseelse og svakere rettighetsvern enn andre på grunn avens etnisitet. Og belastningen blir enda tyngre når en dernest ikke blir trodd når man sier “joda, rasisme er et problem også her til lands.”

Aktiv antirasisme krever at en ikke forskjellsbehandler folk på grunnlag av etnisitet. Det innebærer en politikk som respekterer alles menneskeverd og rettigheter. Den norske staten brukte tallrike millioner på å hente leiemorderen Joshua French fra Kongo. Vil jeg i min levetid se den norske staten legge like mye prestisje og penger i å hente de norske barna i flyktningleire i Syria, eller flyktningbarn fra Hellas?

De forblør, og får ikke puste…