Lene Auestad

Lene Auestad er en norsk filosof og forfatter (PhD i filosofi fra UiO). Hennes faglige interesser omfatter etikk og kritisk teori, psykoanalyse, sosial og politisk teori. Hun har f...

Skribent

Boka er skrevet av Frode Helland, professor i nordisk litteratur og dekan ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo. I forordet erklærer han at boken “springer ut av en følelse av ubehag og bekymring over dagsaktuelle måter å tenke og skrive om minoriteter på”, og observerer “at man i norsk offentlighet i dag kan tillate seg å omtale minoritetsgrupper på måter som man i mange andre land ikke ville nøle med å kalle rasistiske”. Jeg kan si meg enig i denne betraktningen.

Der forfatterens fokus er hvordan språket former måten vi tenker på, er mitt teoretiske utgangspunkt snarere hvordan affekter former vår tenkning, særlig i tilknytning til stereotypier og fordommer. Bare to psykoanalytisk inspirerte tenkere er med i litteraturlisten, Adorno og Fanon, og de spiller ingen stor rolle i fremstillingen. Ikke bare frykt, men en lang rekke andre følelser som sinne, skam, misunnelse, skyld, avsky og tilknytning kunne vært vektlagt sterkere som motorer bak diskursen.

Når det er sagt, er det nære fokuset på språket viktig. Jeg ser for meg at et forbilde for tilnærmingen er Victor Klemperers bok om språket i Det tredje riket, hvor et sentralt poeng er den mekanismen som trer i kraft når visse uttrykk og vendinger stadig blir gjentatt – de glir i bakgrunnen, unndrar seg refleksjon, blir normaliserte. Nettopp derfor er det viktig at de problematiseres.

Antisemittismens stereotypier
Bokens fokus er hvordan rasismen ytrer seg i norsk offentlighet, med vekt på retoriske grep som fremmer bestemte virkelighetskonstruksjoner. En grunntanke, skriver forfatteren, er at språk og retorikk er med på å forme virkeligheten. Hvordan man omtaler grupper av mennesker, påvirker disse gruppenes liv, men også samfunnet som helhet – det blir et kaldere samfunn for alle.

En grunntanke, skriver forfatteren, er at språk og retorikk er med på å forme virkeligheten.

Gjennom boken vil forfatteren spore fellestrekk mellom rasisme rettet mot ulike grupper, både “vitenskapelig” og “kulturell” rasisme. De første to kapitlene tar for seg antisemittisk retorikk i norsk mellomkrigstid. Eivind Saxlunds bok Jøder og Gojim fra 1910 fastholdt at nordmenn tilhører “den indogermanske rase”, mens jødene tilhører “den semittiske” og dette medfører at deres tankegang er “vidt forskjellig”. Rasebegrepet, argumenterer Helland for, spiller en underordnet rolle i Saxlunds argumentasjon, med det er retorisk viktig, fordi det bidrar til å gi fremstillingen et slags vitenskapelig uttrykk. Jødene demoniseres på religiøst og kulturelt grunnlag, selv om det noen ganger gis et raseferniss.

“Det jødiske blod” utgjør et mytisk element i Saxlunds argumentasjon, som noe som gjør at jøder ikke lar seg assimilere – og mannlige jøder fremstilles som seksualpredatorer som er ute etter ikke-jødiske kvinner. Videre gjør Saxlund jødeforfølgelser til et argument mot jødene selv, utfra tanken om at “folket” til slutt vil gripe “til selvtekt” mot dem – med dette grepet gjøres ofrene til overgripere, og overgriperne til ofre.

Halldis Neegaard Østbyes bok Jødeproblemet og dets løsning fra 1938 vektlegger sterkere “den jødiske finansmakt” og jøders påståtte innflytelse over en rekke samfunnssfærer. I et kapittel om politisk innflytelse fremstilles særlig marxismen, bolsjevikene og liberalismen som jødisk styrt. Hun er også opptatt av seksuelle trusler i det hun ser som samtidens moralske forfall. Forfatteren hevder jøder har lagt vekt på å bli leger fordi det gir anledning til å oppløse moral, særlig seksualmoralen, og hun retter spesielt skyts mot psykoanalysen i denne sammenhengen. Østbye hevder jødene bekjemper “den germansk-nordiske kulturs renhet”, de vil familien og eiendomsfølelsen til livs, for deretter selv å kunne ta over.

Helland fremstiller hvordan antisemittiske forestillinger var godt innarbeidet i det norske samfunnet.

Helland fremstiller hvordan antisemittiske forestillinger var godt innarbeidet i det norske samfunnet. Han minner om hvordan Grunnloven av 1814 utelukket jøder fra adgang til riket, drevet gjennom av grunnlovsforsamlingens ledende menn, som utgjorde datidens norske elite. Kampanjen mot kosher-slakting, skriver han, begynte alt på 1890-tallet og førte til et forbud i 1930, et forbud som fortsatt gjelder i Norge som et av tre land i verden. Og de største norske avisene på høyresiden i denne perioden – 1910-1938 – som Aftenposten og Tidens Tegn trykte reportasjer, kronikker og ledere med klart antisemittisk innhold.

Rasisme i beste sendetid
Den “vitenskapelige” rasismen ble i stor grad diskreditert etter forbrytelsene mot menneskeheten som fant sted under andre verdenskrig, men i nyere tid finnes det forsøk på å blåse liv i disse teoriene. TV-serien “Hjernevask”, som ble sendt på NRK i 2010, er i fokus i det neste kapitlet, som eksempel på gjeninnføringen av disse tenkemåtene i offentligheten. Programmene ble vist i beste sendetid og utga seg for å være en faktabasert, populærvitenskapelig serie.

Den “vitenskapelige” rasismen ble i stor grad diskreditert etter forbrytelsene mot menneskeheten som fant sted under andre verdenskrig, men i nyere tid finnes det forsøk på å blåse liv i disse teoriene.

Programleder Harald Eia tok for gitt både at det finnes menneskeraser og at det er signifikante forskjeller mellom disse “rasene” når det gjelder intelligens. Blant annet ble Charles Murray, kjent for boken The Bell Curve, der han hevdet at svarte er genetisk mindreverdige i forhold til hvite, intervjuet i programmet. Der ble Murray fremstilt som om han var en modig, liberal og sannhetssøkende humanist, og han fikk legge frem sine teorier som om de var “objektive fakta”. Det at langt de fleste faglige autoriteter på området er uenige i samtlige av Murrays påstander, underslås fullstendig i programmet. Her ble rasistisk motivert “forskning” i allianse med et politisk prosjekt som er svært langt til høyre tatt inn i varmen og presentert for en bred offentlighet som om man hadde å gjøre med “objektiv” kunnskap av solid vitenskapelig kvalitet.

Helland fremstiller hvordan dramaturgien i programmet var lagt opp slik at slik at disse ytterliggående synspunktene skulle fremstå som tilforlatelige.

Mot slutten av kapitlet nevner han tegneren Thomas Knarviks fremstilling av politikeren Ali Esbati som en ape, etter at Esbati hadde karakterisert en NRK-reportasje som rasistisk. Litt senere karikerte Knarvik Trond Giske, hans kone Haddy N’jie og deres barn, de to sistnevnte som aper og de to voksne med overdimensjonerte kjønnsorganer, et sentralt trekk i rasistisk ikonografi. Det var talende, fremhever Helland, hvordan sentrale aktører i samfunnsdebatten som Kjetil Rolness og Jon Hustad straks rykket ut til Knarviks forsvar og blankt avviste at tegningen av Esbati kunne ha noe med rasisme å gjøre.

Jeg bodde ikke i Norge da serien “Hjernevask” ble sendt på TV, og jeg har ikke selv sett noen av programmene. Etter mitt syn viser Hellands analyse tydelig hvordan serien utgjorde et vannskille i norsk offentlighet, og jeg blir slått av det utrolige i at en statskanal kunne gå god for en slik presentasjon av et så tydelig rasistisk og diskriminerende innhold. Et tillegg jeg kunne ønsket meg i dette kapitlet, er at forfatteren tematiserte angrepene på kjønnsforskningen som var en del av den samme serien. Selv om “rasisme” utgjør en ramme i bokens tittel, er det en så tydelig tendens i en rekke land – tenk på Ungarn, Polen, USA, eller hvorfor ikke Norge – til at rasistisk diskurs går hånd i hånd med sexisme generelt og angrep på kjønnsforskning som disiplin spesielt, at dette ville fremstå som en viktig utdypning.

Fra alenemødre og finnmarkinger til muslimer
Skjønt Fremskrittspartiet begynte som et protestparti mot “skatter og avgifter” rettet partiet fra tidlig av skyts mot folk de oppfattet som “problemer”, alenemødre, finnmarkinger, narkomane og trygdemottagere. I og med det såkalte “Mustafa-brevet” fikk partiet en ny målskive. I forbindelse med valget i 1987, dro Carl I. Hagen opp et brev han hevdet å ha mottatt fra en navngitt norsk muslim, der brevskriveren proklamerte at muslimer en dag vil ta over Norge. Til tross for at det nesten umiddelbart ble avslørt at brevet var et falsum, fastholdt Hagen at brevet “kunne ha vært ekte” og at det pekte mot virkelige problemer i Norge.

Hagen fremsatte altså en klassisk konspirasjonsteori – først i 2005 kom Ba Ye’or med den fullt utviklede Eurabia-teorien. Noe senere innførte Siv Jensen begrepet “snikislamisering” i norsk mainstream-offentlighet. Med henvisning til Cora Alexa Døving, skriver Helland at poenget med begrepet “snikislamisering” nettopp er at det mangler referanse. Overflaten består av noen konkrete eksempler – forslag om halalmat i fengsler eller på skoler, bønnerom på Gardermoen – mens undersiden har røtter i Eurabia-konspirasjonsteorien. Ved dette grepet formidles det at de tilsynelatende uskyldige eksemplene i virkeligheten er symptomer på noe langt skumlere. Målet er å vekke forestillingen om “den farlige muslimen” som truer med maktovertagelse.

I regjeringsposisjon, skriver forfatteren, har Frp vist seg retorisk tilpasningsdyktige i den forstand at de overlater til fremtredende talspersoner for partiet å fremme helt eksplisitt diskriminerende forslag. Eksempler er forslag om at en del forbrytelser skal straffes dobbelt hvis de begås i “belastede områder” som Holmlia eller Grønland, en justispolitikk rettet mot befolkningens innvandrergrupper. Et annet var forslaget om at det ikke skulle gis barnetrygd for mer enn tre barn, eksplisitt begrunnet med at innvandrerbefolkningen skulle holdes nede og “den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes”. Et tredje forslag var å endre prinsippet om likebehandling av trossamfunn, det at de får like mye i støtte per medlem, som ble betegnet som “farlig og destruktivt”, noe “som vil undergrave vår kultur og våre verdier”.

Kapitlet går videre til å analysere Hege Storhaug, som leder tenketanken Human Rights Service, sine retoriske grep i det å spre islamofobiske tankefigurer.

Kapitlet går videre til å analysere Hege Storhaug, som leder tenketanken Human Rights Service, sine retoriske grep i det å spre islamofobiske tankefigurer. Hennes bok, islam. Den 11. landeplage, utgitt i 2015 på eget forlag, solgte usedvanlig godt og ble omtalt i de fleste seriøse dagsaviser. Dermed markerte den, ifølge Helland, en endring av mainstream-offentligheten. Boken fremstiller muslimer som en overhengende fare, rasemessig så vel som kulturelt. Mot slutten av boken erklærer hun at hun “tror det er for sent å rydde opp på en god måte”, noe som leder til vurderinger omkring “borgerkrig”, “tvangsrepatriering” og lignende.

“Fornuften, det er meg”
Forestillingen om “den vestlige tradisjonen” i kontrast til vesensforskjellige andre tradisjoner er i fokus i det neste kapitlet, eksemplifisert ved Truls Wyller, kantianer og professor i filosofi ved NTNU. Helland gjennomgår Wyllers tolkning av et brev 126 muslimske teologer og skriftlærde skrev til lederen for IS, Abu Bakr al-Baghdadi, i 2014. Wyller tar en enkelt setning i brevet ut av sammenhengen og tolker den som en støtte til strenge hudud-straffer innen en ekstrem versjon av sharia. Dette til tross for at begrunnelsen de som støtter brevet har angitt for sin tilslutning, er at det utgjør en teologisk begrunnet avvisning av terror og ekstremisme.

Wyller antar dermed at muslimer er ekstremister inntil det motsatt er bevist, men siden man ikke kan anta at de er ærlige og ikke skjuler andre hensikter, blir ingen erklæringer gode nok, og dette blir en anklage det er umulig å forsvare seg mot. Muslimer er skyldige inntil det motsatte er bevist, og siden det motsatte ikke lar seg bevise, forblir de skyldige, utfra en abstrakt idémessig skikkelse kalt “islam” som overskrider og ugyldiggjør alle andre personlige karakteristikker. Denne størrelsen, “islam” innebærer en skjult tro på barbariske og menneskerettsstridige normer og en streben etter heteronomi, i motsetning til autonomi.

Her peker Helland på en parallell til Kants syn på jødedommen som en religion som representerer heteronomiens prinsipp, som vil detaljstyre hverdagslivet gjennom en rekke regler og ritualer. Videre utgjør jødedommen, ifølge Kant, et farlig fremmedelement. Dens representanter “lever blant oss” og religionen “oppmuntrer sitt folk til å lure andre folk”. Denne religiøse læren er, i dette bildet, uforenlig med frihet og moralloven. Wyllers avvisning av islam følger samme struktur som Kants avvisning av jødedommen. I begge tilfeller er “de andre” representanter for ufrihet, dogmatisme og mangel på en selvstendig moralsk sans – og dermed er de ikke fullt ut menneskelige.

Nettopp den tenkeren som tydeligst har formulert en idé om menneskeverd, og som ligger bak en tanke om menneskeverd som noe universelt, avviste visse kategorier av mennesker som representanter for “fornuftens og frihetens andre”.

Det at Kant var antisemitt, er som forfatteren skriver, ikke i og for seg så oppsiktsvekkende, gitt samtidens klima. Men et trekk det kunne være verdt å dvele mer ved, er dobbeltheten ved opplysningstenkningen dette eksemplet viser til. Nettopp den tenkeren som tydeligst har formulert en idé om menneskeverd, og som ligger bak en tanke om menneskeverd som noe universelt, avviste visse kategorier av mennesker som representanter for “fornuftens og frihetens andre”. Dette viser til begrensingene ved opplysningsideen, noe Adorno blant andre har tematisert. Når fornuft og frihet, tilsynelatende universelt menneskelige egenskaper, blir særmerker for visse mennesker snarere enn andre – når en tro på en selv som fornuftig og fri er basert på at noen mennesker må symbolisere det motsatte – trer de inn i fordommenes, stereotypienes, rasismens og diskrimineringens tjeneste. Hellands kapittel peker mot hvordan dette grepet er aktivt i dagens norske debattklima, og leserne må gjerne stimuleres til å tenke på flere eksempler.

“Antirasistene er de virkelige rasistene”
Det neste kapitlet omhandler “entreprenører” som bidrar til å flytte grensene for hva som kan sies i offentligheten, nærmere bestemt ved å gjøre det vanskeligere å tematisere rasisme. Helland tar utgangspunkt i en av de mest kjente av disse, Kjetil Rolness, magister i sosiologi, sanger og svært aktiv debattant.

Rolness knytter an til det feilaktige premisset at antirasister binder individer til en essensialistisk forstått kultur.

Rolness knytter an til det feilaktige premisset at antirasister binder individer til en essensialistisk forstått kultur. Dermed er de “egentlig like rasistiske” som rasister er. Utfra Rolness’ verdenssyn, leder Mangfoldsårets ambisjon om å synliggjøre og bekrefte Norge som flerkulturelt samfunn til spørsmålet, “Hva betyr dette, i de tilfellene der verdier og vaner hverken er humane eller demokratiske?”, og utpeker tvangsekteskap og burkaer som eksempler. Samtidig som Rolness viser til entydig negative trekk ved deler av minoritetskulturene, er det ifølge Helland retorisk sentralt at han formulerer utsagnene sine som spørsmål. Dermed har han ikke, i streng forstand, fremmet en påstand. Samtidig som han har introdusert en rekke negative assosiasjoner til minoriteter, har han ikke forpliktet seg på et tydelig utsagn, og er i stand til å benekte betydningen av det han selv har sagt. “I denne kunsten å si noe uten egentlig helt å ha sagt det er Rolness en mester”, skriver forfatteren.

Selv om tekstene Helland tar for seg her er avisartikler, viser poenget også til noe viktig når det gjelder bruk av sosiale medier. I den sammenhengen kan denne spørsmålsteknikken brukes til å få en rekke andre på banen, og få disse andre til å ytre de utsagnene en selv bare har antydet. Dermed kan initiativtageren selv formelt ha ryggen fri, samtidig som vedkommende har igangsatt en gjengreaksjon av trakassering av meningsmotstandere. Videre påpeker Helland hvordan Rolness opphøyer sin rolle til en som fører en metadebatt, en debatt om debatten, samtidig som han selv er en aktiv deltager på den ene siden av den. Han bekymrer seg for “debattklimaet”, og implikasjonen er at det er de som nevner rasisme som “ødelegger debattklimaet”.

I sitt forsvar for Thomas Knarviks rasistiske tegning av Ali Esbati avviser han Esbati og hans forsvarere som lettkrenkede. Dette gjør han ved å introdusere en teori om bilder som opphever alt det sosiale og historiske ved visuell fremstilling og som samtidig neglisjerer det at mennesker forstår seg selv på bakgrunn av sin sosiale tilhørighet og historien som ligger bak denne. Men som Helland skriver, “[jeg kan godt] trekke på skuldrene hvis noen tegner meg som en fet, skitten rotte med stor, krokete nese, mens det vil være langt vanskeligere for en jøde å gjøre det samme. Den avbildedes identitet teller med, og det gjør også selve det visuelle uttrykket – fordi bilder har historie og betydning”. Effekten av Rolness’ sofisteri, påpeker forfatteren, blir at umulig å påpeke og kritisere rasistiske ytringer, fordi en da straks vil bli møtt med innvendingen at en må plassere seg selv i en større kategori for å påpeke rasisme, men dermed er det en selv som “er rasisten”. Sosiologen mangler maktforståelse, samtidig som han selv utøver makt i offentligheten – og denne bruker han til å søke å oppheve diskusjoner om rasisme.

Sosiologen mangler maktforståelse, samtidig som han selv utøver makt i offentligheten – og denne bruker han til å søke å oppheve diskusjoner om rasisme.

En videre retorisk strategi fra Rolness er å innrømme enkelte svært voldelige utslag av rasisme, bare for å erklære at disse er helt marginale, og derfor ikke representerer noe større problem. Når det gjelder mer alminnelige utslag av rasisme, eller hverdagsrasisme, er strategien å avvise at eksemplene minoritetsmedlemmer forteller om overhodet handler om noe reelt – “På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia”. Så følger en lengre, irrelevant analogi som fremmer myten om overdreven politisk korrekthet på amerikanske universiteter. Han har gått så langt som til å hevde at Antirasistisk Senter må finne på eksempler på norsk rasisme for å forsvare sin eksistens, og mente videre at Senteret burde miste statsstøtten fordi de hadde kritisert Nordiske Mediedagers avgjørelse om å invitere høyreekstremisten Steve Bannon til Norge. Han mente selv at invitasjonen var en svært positiv ting.

Rolness er erklært antifeminist og har svært lite positivt å si om kvinner. I hans drama har innvandrerkvinner og muslimske kvinner generelt en rolle å spille, nemlig som undertrykt av mørkhudede menn i sine egne kulturer. Når det gjelder hvite, eller “etnisk norske” kvinner, blir de tildelt en litt annen rolle, som ofre for voldtekter begått av “utenlandske” menn, eller menn som er mørke i huden. Helland gjennomgår hvordan Rolness vrir på faktagrunnlaget for å fremme dette bildet, og svakheter i det statistiske materialet. Han viser til at menn som voldtar har mange andre trekk til felles, på tvers av og viktigere enn etnisitet, og peker samtidig på de mekanismene som igangsettes når et problem rasialiseres – problemet forsvinner fra majoritetsbefolkningen og samfunnet generelt, og det plasseres hos en minoritet. Og samtidig som Rolness fremmer en rekke stereotypier og rasistiske forestillinger, prøver han å normere de debattene han tar del i. Antirasister portretteres som like ytterliggående som fora som Document og Resett, bare på den andre siden, og han søker å fremstille seg selv som en som inntar en moderat mellomposisjon, noe som er langt fra sannheten. Hva er for øvrig mellomposisjonen mellom rasisme og antirasisme?

Hva er for øvrig mellomposisjonen mellom rasisme og antirasisme?

Hellands bok gir en detaljert gjennomgang av retoriske virkemidler i rasistisk diskurs i dagens Norge. (Bare enkelte resonnementer er gjengitt her.) Det er viktig at de enkeltpersonene han fokuserer på, ikke er marginale skikkelser. De er opinionsledere, representanter for eliten. Derfor gir fremstillingen også et innblikk i spredningen, normaliseringen av rasisme i norsk offentlighet i nyere tid. Den er dermed både idéhistorisk og analytisk viktig, og jeg håper den vil bli lest av svært mange.

Denne teksten ble først publisert på Radikal Portal 3. mai 2020.

Foto: Martin Håndlykken / Nordiske Mediedager / CC BY-SA