24 jun 2017 | 

«Snart får du svar, bro»

Vi på den solidariske grasroten er i ferd med å bygge en enda sterkere, bred og stor identitet.

Linn Herland Landro

Redaktør

Linn Herland Landro

Redaktør

Det er sjelden jeg klarer å oppsummere i korte trekk hvordan det har vært å være med på å starte Refugees Welcome Norway. Prosjektet blomstret fra dag én når nøkkelpersonene Mona Bentzen, Hilde Hagerup og Jan Vardøen stilte opp i et veikryss på Tøyen i Oslo og hjalp flyktninger. De satte i sving et enormt nettverk som vokser den dag i dag. Gjennom organisasjonen RWN.

Vi har gjort noen forsøk på å beskrive hvordan livet i RWN har vært og er. Kommet med mange innspill når det gjelder integrering og inkludering. Vi har gjort det tydelig at vi har kommet for å bli, fordi vi trengs. Vi har i mange sammenhenger pekt på enslige mindreårige asylsøkeres forverrede psykiske helse på grunn av behandlingen de får i Norge.

Vi har dokumentert og varslet om Skrekknatten. Gjennom aksjonen Refugees Welcome to the Arctic har vi smelt i bordet når myndighetene ikke klarte å holde stø kurs i forhold til flyktningkonvensjonen. Laget bråk og gjorde ord til handling når det måtte til på Storskog.

Vi vant Annette Thommessens minnepris for den innsatsen vi gjorde i årene 2015 og 2016.

Vi har oppfordret politiet til å følge loven. Vi har kritisert UDI. Vårt nettverk har uansett blitt rost opp i skyene av UDI og av Politiet ved mange anledninger.

Den norske grasroten har kjempet hardt for at Norge skal ta ansvar for mennesker på flukt. Og behandle dem med respekt og verdighet. Refugees Welcome satt i gang landsdekkende demonstrasjoner under fanen «Bevar Asylretten». Sammen med en lang rekke medarrangører arrangerte vi store fakkeltog landet over under tittelen «Tusen lys for mennesker på flukt».

Refugees Welcome samlet inn nesten 40 000 underskrifter i løpet av uke til støtte for Mahad Mahamud som mistet statsborgerskapet. Vi jobber, vi står på. For vi vil ha et skikkelig og anstendig land, som behandler folk etter rettsstatlige prinsipper.

Vi på den solidariske grasroten er i ferd med å bygge en enda sterkere, bred og stor identitet. Allianser og bånd skapes mer og mer, gode intensjoner og gode ideer blir realiteter.

Vi er mottakere av Norske Kirkeakademiers Brobyggerpris 2017. Vi vant Annette Thommessens minnepris for den innsatsen vi gjorde i årene 2015 og 2016. Lokallaget vårt i Oslo vant OXLO-prisen i 2015. Vi har blitt forsket på. Du kan lese en omfattende forskningsrapport om oss fra Institutt for samfunnsforskning.

Marilena i Ringerike ble æresridder med fortjenestemedalje. Monica i Vest-Agder mottok Kristiansand bys hedersmedalje. Ziad i RWNstyret var en av favorittene til å vinne Frivillighetsprisen 2016 og kåret til Årets Mandalitt. Merete i Kirkenes var Månedens Fredsprofil. Eirik, også i Kirkenes, fikk hederspris.

Vi er integrering. Det vi driver med er å skape trygghet og et hjem.

Vi er ydmyke over all oppmerksomheten. Men vi er vanlige folk. Folk som stiller opp. Mange stilte opp gjennom å være en del av vårt nettverk. Og i vårt nettverk sier vi at vi er «frivillige og flyktninger». Vi er en god blanding rett og slett. Et godt eksempel er den flotte gutten Daniel i RW Søndre Nordstrand som er fra Syria og står på for å bidra for både flyktninger og nordmenn som sliter.

Vi er integrering. For vi driver med fellesskap. Det vi driver med er å skape trygghet og et hjem.

Vi driver mye med rettssikkerhet. Det er ofte der det er behov for oss.

Vi følger hjertene våre. Vi står inne for den spontane sivil ulydighetsaksjonen som ble gjennomført i Vestleiren og Kirkenes. Fordi rettssikkerhet og menneskerettigheter er vårt viktigste anliggende. Med den politikken Norge i dag har på flyktningområdet er det mange vi ikke kan gjøre mer for enn å trøste.

Den lange ventingen i asylprosessen er ikke til å leve med for mange. Nå om dagen er det et politisk vakuum. Flyktninger er ikke akkurat noe å bry seg om. De kan bare vente. Valgkamp er det viktigste. Og flyktningpolitikk er det sjeldnere og sjeldnere noen tør tar i.

Noen kalle mæ flyktning, og andre ser på min farge.

Vi konstaterer også i det stille at det er en slags form for hjerneflukt i UDI. Det er mye treghet i saksbehandlingen, mange nye, en vanskelig jobb. Og etter denne perioden med Frp som ledelse i Justisdepartementet kan vi vel kort sagt si: We can`t blame them.

La meg sitere diktet til en gutt ved navn Hassan Abdalajjar på 20 som bor i Bodø. Han er fra Aleppo og har bodd i Norge siden september 2015, da han søkte asyl her hos oss. Han har ikke fått svar av UDI om han får lov til å bli. Ingen skjønner hvorfor. Hver dag sitter han på mottaket og lurer på hvorfor ingen bryr seg om ham. Alle andre som kom sammen med ham har fått svar:

Hvem er jeg?

Prøv å forstå dette såret

Noen kalle mæ flyktning, og andre ser på min farge

Har du prøvd å krysse havet? Å se noen du elsker drukner?

Ta en liten gutt på ryggen og svømme en time i bølger for å nå land

Bortskjemt?

Kjenner du stemmen til kuler og bomber?

Jeg er’ke fattig hvis du skjønner

Alt du har og eier koster null for mine minner og greier

Dette er et budskap til de som har makt til å styre verden

Ikke glem at du kommer til å dø, smelte, forsvinne som snø

UDI sier saken din står i kø

Snart får du svar bro

Når forsvinner snø?

Over alle fjellene fra nord til sør

Eller må du vente mange år

For vi ser ikke dine sår. Vi ser ikke at din sak er spesiell

Jeg er blitt et nummer og et papir

Som ikke skjelner forskjellig farge og hår

Ikke kom å bank på døra

Det går bra

Og det sier vi til de som føler seg glemt, bortgjemt. Det går bra. Det blir bedre. De som er plassert på mottak hvor de har ingen å snakke med, ingenting å gjøre. De som virkelig ikke føler på noe Refugees Welcome to Norway. De venter og venter. Du får svar snart.

Til nytte. Ikke til bry.

Blant dem ingeniører og leger. Matematikere, lærere og språkvitere. Mødre, fedre og barn. Enslige barn. Blant dem arbeidsføre folk, kunnskap vi trenger. Hender som kan bidra til omsorgstjenester. Hoder som vil lære. Unge menn og kvinner som lengter etter kunnskap, skole, normal hverdag der man er til nytte. Ikke til bry.

Mens vi trøster en ung gutt den ene dagen, må vi trøste en pappa den andre.

Vi fikk nylig beskjed om at en syrisk mann som bor i Larvik, trengte hjelp. Han kom som overføringsflyktning fra Hellas. Norge har ikke en spesiell ordning for disse som gjør at de får behandling som vanlige kvoteflyktninger. De havner altså i køen som alle andre. 6 måneder senere har han ikke fått noe svar fra UDI.

Han kontaktet meg for å høre om det var mulig å få hjelp med familiegjenforening med sine 8 barn. Den minste på 1,5 år. Vi kaller ham Danny. Far til 8 barn. Sjøl er han på min alder. Og konen likeså.

Men han kan ikke søke gjenforening før han har fått oppholdstillatelse av UDI. Så jeg meddelte til ham at han først måtte få svar på asylsøknaden sin. Deretter kunne vi hjelpe med resten.

Han kunne kommet til Norge i tide.

Guttungen hans på 1,5 hadde jeg fått bilde av tidligere. En vakker liten pjokk med lysebrune krøller og et stort smil. I desperasjon prøvde Danny å få familien sin nærmere Tyrkia-grensen slik at familiegjenforening virket litt nærmere. Inntil da hadde de oppholdt seg nærmere Iran-grensen i en flyktningleir hvor det ikke ble bombet. Moren og barna reiste mot Tyrkia.

På veien opplevde de en alvorlig mineeksplosjon. Moren og 3 av barna ble livstruende skadet, og ble kjørt til sykehus i Raqqa. De 5 barna som var igjen ble plassert hos ukjente i en landsby i nærheten. Vi jobber med å skaffe Danny en laptop og en telefon for å kunne ha kontakt med familien. Det er ikke så mye mer vi kan gjøre.

Evakuering av familien er ikke noen mulighet. Familiegjenforening er per nå ikke en mulighet.

Fordi Refugees Welcome er du og jeg.

En kveld like etter eksplosjonen får jeg en beskjed. Minstemann døde av skadene. Danny sendte meg bilde av sin vakre skatt. Full av skader, full av blod. Gutten han aldri fikk møte. Han var i konens mage sist de så hverandre. Danny måtte flykte i forveien.

Minstemann med det herlige smilet.

Han kunne kommet til Norge i tide.

Vi i Refugees Welcome gir ikke opp. Det er ikke lett å føle at det nytter, at vi får hjulpet noen, ikke når grensene er stengte og myndighetene er uinteresserte i å hjelpe. Men vi står på der vi kan. Hvem som helst kan være Refugees Welcome.

Fordi Refugees Welcome er du og jeg. Du som ser menneskene, som ikke ser grensene, men som ser mulighetene og bygger broene. Ved hver mulige anledning.

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.