19 okt 2017 | 

19 okt 2017 | 

Språk er makt og skaper virkelighet

Ord uttrykt i det offentlige kan være som små doser av gift som over tid gjør stor skade på samfunnet.

Kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad. 

Litteraturprofessoren Victor Klemperer (1881–1960) bodde hele sitt liv i Tyskland. Han fikk yrkesforbud under nazi-regimet på grunn av sin jødiske bakgrunn, men slapp mirakuløst unna konsentrasjonsleirene. Fra Hitlers maktovertagelse i 1933 førte Klemperer notater med betraktninger over dagliglivet i Tyskland, notater som han klarte å holde skjult til krigens slutt i 1945. I 1947 ble notatene publisert som bok, med tittelen «Språket i Det tredje riket».

Voldsytgytelsen mot jødene ble legitimert gjennom språket.

Skaper ny virkelighetsforståelse

I boken drøfter Klemperer nazistenes ord og uttrykk, og hvordan den rasistiske ordbruken så raskt kom til å styre den offentlige samtalen, på basis av nyord som «folkekamerater», «artsfremmed», «avjødifisering», «arianisering», «raseskjending», «undermenneske», «blod og jord». Fiendtlige stater ble omtalt som «jøderepublikker», og beskyldt for å drive med sammensvergelser i det skjulte. Berømte jødiske vitenskapsmenn og forfattere fikk hånende anførselstegn i yrkestitlene sine, som «vitenskapsmannen» Albert Einstein og «forfatteren» Stefan Zweig.

En absurd virkelighetsforståelse bredte raskt om seg: Jødene er fiender av folket. De utgjør en fare for de europeiske folkeslagene. Europa er truet. Det er tidligere regjeringer som har skylden, da de ikke har tatt tak i problemet tidligere. Og så videre.

Til slutt ble det nesten ble umulig for tyskerne å tenke utenfor den offentlige rasistiske språkbrukens rammer. Slik ble voldsytgytelsen mot jødene legitimert gjennom språket. Språk er makt.

Muslimene avhumaniseres fullstendig i dette verdensbildet.

Islamofobi og konspirasjonsteorier

I dag er vi vitne til en ordbruk som på mange måter ligner den Klemperer beskriver i «Språket i Det tredje rike». Ordbruken finner sted blant høyreorienterte grupperinger over hele Europa, der muslimene har fått jødenes plass i en konspirasjonsteori om «Eurabia».

Det hevdes at europeiske land blir systematisk islamisert gjennom planlagte flyktningstrømmer fra muslimske land, og at dette skyldes den europeiske politiske eliten, det vil si sosialistene og sosialdemokratene, som visstnok tillater araberne å oversvømme Europa med muslimske innvandrere (blant annet i bytte mot lukrative oljeavtaler). Det gis et bestemt inntrykk av at det fins et nettverk som påvirker i det skjulte. Blant ordbruken finner vi «islamisering», «kulturmarxisme», «multikulti», «masseinvasjon», «parasitter».

Muslimene avhumaniseres fullstendig i dette verdensbildet, og de islamofobes forestillinger om muslimene er like absurde som nazistenes forestillinger om jødene.

Innvandringsdebatten i Norge

Det er dessverre ikke bare små grupper eller isolerte individer som står bak ordbruken. Muslimhetsen, som før var et relativt marginalt fenomen, er nå i ferd med å bli temmelig utbredt. Også i Norge. I kommentarfeltene i sosiale medier og i aviser og på islamofobe nettsteder omtales muslimer som «kreftceller», «bakterier», «svin». Religionen islam kalles en «barbarisk dødskult».

Det er «oss» mot «dem», og «de» er skyld i alt det onde.

Ordbruken har åpenbart skapt en ny virkelighetsoppfatning hos mange nordmenn, der hat og mistenksomhet rettes mot muslimer og mot det som kalles «eliten». I kommentarfeltene kan vi lese at den norske eliten visstnok bruker islam som en rambukk for å bryte ned den norske nasjonen. Det er «oss» mot «dem», og «de» er skyld i alt det onde.

Den norske offentligheten har til og med fått sine egne nyord. Det mest foruroligende er at disse ordene kommer fra våre statsråder. Siv Jensen var i 2009 den første til å presentere ordet «snikislamisering» for allmennheten.

Sylvi Listhaug står bak ordet «imamsleiking» og har laget sin vri på begrepet «godhetstyranni», og plaprer i vei om «svenske tilstander». Mediene biter på, og med journalister og kamerateam på slep får hun bestemme innholdet i innvandringsdebatten.

Per Sandberg har beskyldt Stortinget for indirekte å ha tillatt radikalisering og terror, samt krigshandlinger og massakrering av barn og kvinner.

Uttalelsene applauderes av støttespillere i sosiale medier. Meningsmotstandere avfeies som «hylekoret».

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde hevder på Rights.no at «islamsk livsstil er det frie samfunnets største trussel», og en fylkesleder i Frp «hater islam og muslimer».

Eksemplene er mange. Uttalelsene applauderes av støttespillere i sosiale medier. Meningsmotstandere avfeies som «hylekoret».

Den statsstøttede, islamofobe organisasjonen Human Rights Service, med leder Hege Storhaug i spissen, ber oss nå om å fotografere muslimer i gatene våre for å dokumentere en «kulturell revolusjon», at «islam reiser seg» og at vi «fremmedgjøres».

Storhaugs kritikere avfeies som «godhetsposører» og «PK-eliten» (den politisk korrekte eliten).

Statsminister Erna Solberg forsvarer, fra Stortingets talerstol, statsstøtten til Human Rights Service og «integreringsarbeidet» de driver med.

Våre statsråder og politikere skal framstå som samlende.

Fullstendig av hengslene

Våre statsråder og politikere skal framstå som samlende. Som forbilder. De skal være bedre enn oss. De skal ikke bruke ord som splitter, hetser, stigmatiserer og diskriminerer. De skal ikke bruke et språk som nører opp under forskrudde virkelighetsoppfatninger.

Victor Klemperer skriver i boken: «Ord kan være som svært små arsenikkdoser. De svelges hele, ubemerket, de har tilsynelatende ingen virkning, men etter en stund virker giften likevel og blir en bekreftelse.»