Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Hege Storhaug og hennes medarbeidere i Human Rights Service (HRS) har denne uken oppfordret sine sympatisører på den ytre høyrefløyen i norsk politikk om å sende inn bilder av tilfeldige norske borgere med innvandrer- og minoritetsbakgrunn for publisering på nettstedet rights.no. Selv om det ikke sies høyt fra Storhaug og HRS’ side, er det opplagt at målsetningen er å bidra til en ytterligere forsterkning av den langvarige demonisering og mistenkeliggjøring av en bestemt minoritet i dette land – som er Storhaug og HRS’ bidrag til samfunnsutviklingen i dette land siden organisasjonen ble etablert med støtte fra FrP i 2001. Og det er selvsagt muslimer vi snakker om her.

Det fremstår som et monumentalt paradoks at en organisasjon som i dette budsjettåret mottar hele 1.8 millioner kroner i statsstøtte garantert av FrP for det angivelige formål å fremme ‘integrering’, på denne måten aktivt oppfordrer til brudd på norsk personvernlovgivning, straffelovens bestemmelser om privatlivets fred og diskrimineringsloven. Det er våre – mine og dine skattepenger – som her brukes for det formål å fremme hat, rasisme og diskriminering mot norske medborgere.

Det er våre – mine og dine skattepenger – som her brukes for det formål å fremme hat, rasisme og diskriminering mot norske medborgere.

Men når denne farsen får lov til å fortsette er det selvsagt fordi Storhaug og HRS i mange år har vært en svært nyttig partner for FrP. Tiden er imidlertid kommet for moderate og anstendige krefter i Høyre og Venstre til å si nei til statsstøtte til hatpropaganda og diskriminering.

Radikaliseringen av Hege Storhaug og HRS

Den som har fulgt med på retorikken til Hege Storhaug og Human Rights Service (HRS) over tid, vil ha fått med seg at det har vært en gradvis forskyvning av de nedre retoriske grensene.

Det er ikke det at Storhaug og HRS ikke har leflet med høyreekstreme krefter før: i etterkant av Anders Behring Breiviks høyreekstreme terrorangrep i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, dokumenterte Øyvind Strømmen Storhaugs langvarige promotering av de konspiratoriske fantasiene til Peder Are Nøstvold Jensen eller ‘Fjordman’, samt dennes viktigste inspirasjonskilde, den konspiranoide ‘dronningen’ av ‘Eurabia’-litteraturen, sveitsisk-israelske Gisèle Littman eller Bat Ye’or.

Svaret fra Storhaug den gangen var som det pleier å være når hun blir konfrontert med hvem hennes venner er, nemlig gjentatte benektelser av ubestridelige fakta. For den som måtte ha tatt hennes forklaringer på dette punkt for god fisk, er det verdt å merke seg at hennes siste og selvpubliserte bok ‘Islam-den ellevte landeplage’ er full av referanser til forfattere og bloggere innen kontrajihadist-genren – inklusive Bat Ye’or – samt høyreekstreme nettsteder. Den eneste i denne genren som glimrer med sitt fravær er nettopp ‘Fjordman’ (såpass har da Storhaug forstått), men det spiller i det store og det hele liten rolle, all den stund sentrale aktører i ‘Fjordmans’ ideunivers er blant de mest sentrale ‘kildene’ i boka.

Underteksten i denne boka ikke er til å ta feil av som nok en variant av ‘Eurabia’-teorien.

Underteksten i denne boka ikke er til å ta feil av som nok en variant av ‘Eurabia’-teorien. Som altså for de mange som tilsynelatende ikke klarer å ta dette enkle faktum inn over seg, er en moderne variant av det antisemittiske konspirasjonsskriftet Sions Vises Protokoller, bare med muslimer istedenfor jøder i hovedrollen.  https://www.academia.edu/3644576/Eurabia_Comes_to_Norway

Hege Storhaug og HRS’ falske nyheter

Vi lever i en tid hvor medier og myndigheter i liberale og demokratiske samfunn i økende grad har blitt opptatte av såkalte ‘falske nyheter.’ Hva angår muslimer i Norge har Hege Storhaug og hennes medarbeidere i HRS i lang tid vært ansvarlige for serieproduksjon av falske nyheter. Og på samme måte som sentrale norske medier fortsatt rydder forsidene sine hver gang Storhaug åpner munnen, var det lenge slik at norske medier ikke brydde seg det minste med å vurdere sannhetsverdien i de falske nyhetene Storhaug og HRS bragte til torgs.

Et tidlig eksempel er en episode i mai 2005, da Storhaug sammen med FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann Per Sandberg gikk til VG og PST med angivelige ‘opplysninger’ som FrPs stortingsgruppe skulle ha mottatt fra ‘kilder i det pakistanske miljøet i Oslo’ om at et ‘hemmelig, fundamentalistisk, antidemokratisk og potensielt voldelig nettverk’ bestående av intet mindre enn ’30 000 medlemmer av pakistansk opprinnelse som hadde sverget lojalitet til nettverket’ stod i ferd med å anskaffe seg moskeer i Oslo-området som skulle brukes til ‘opplæring i vold.’

VGs Eirik Mosveen laget et stort oppslag av det hele, uten så mye som å stille seg spørsmålet om hvorfor personer i besittelse av slike opplysninger skulle velge å gå til VG og PST samtidig, enn si kontrollere antallet norsk-pakistanere bosatt i Norge på det tidspunktet med Statisk Sentralbyrå. For befolkningsstatistikk fra SSB for 2004 viste vitterlig at det bare fantes 26, 286 individer med norsk-pakistansk bakgrunn i Norge på det tidspunktet – inklusive kvinner og barn.

I boken How Propaganda Works (Princeton University Press, 2015) noterer filosofen Jason Stanley at «propaganda av den demagogiske varianten i et demokrati alltid vil fremstille seg selv som et uttrykk for demokratiske idealer.» Propaganda i slike samfunn, hevder Stanley, vil alltid involvere en påstand «som fremstilles som fornuftig, men som har den praktiske effekten ved å undergrave empatien for en gruppe som er målet for propagandaen.»

Det interessante med radikaliseringen av Storhaug og HRS’ retorikk er at den nå for lengst har kastet enhver ambisjon om at organisasjonen er for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter på båten.

Det interessante med radikaliseringen av Storhaug og HRS’ retorikk er at den nå for lengst har kastet enhver ambisjon om at organisasjonen er for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter på båten. Man kan nemlig ikke være for menneskerettigheter og rettsstat samtidig som man fabrikkerer påstander om at ‘81 prosent av syriske asylsøkere i Norge er IS-sympatisører’, fantaserer vilt og delirisk om eksistensen av en ‘IS-hær med 100 000 potensielle drapsmenn- og kvinner i Europa’, tar til orde for å forby bygging av moskeer i Norge, et generelt forbud mot hijab i Norge og å hindre enhver som ikke har ‘vestlige holdninger’ å innvandre til Norge, og for tilsidesettelse av menneskerettighetene i tilnavnet til en massiv internering og de av opptil hundretusen av europeiske muslimer uten lov og dom for å hindre terror.

Statens ansvar

Av den norske Grunnlovens § 100 fremgår det at det påhviler norske statlige myndigheter et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det er rimelig å anse dette som et positivt krav til norske myndigheter. Statsstøtten til en aktør som i en årrekke har serieprodusert falske nyheter – på sine mange publiseringsplattformer, og med ikke ubetydelig støtte fra sentrale norske medier som er interesserte i polariserende og salgbare oppslag – er på ingen måte forenlig med denne grunnlovsforpliktelsen.

Av den norske Grunnlovens § 100 fremgår det at det påhviler norske statlige myndigheter et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

I et liberalt og demokratisk samfunn har myndighetene et positiv ansvar for å ivareta sine borgeres like formelle rettigheter og like formelle rett til å leve i fred uavhengig av hudfarge, tro- og livssyn, etnisk eller nasjonal opprinnelse, seksuell orientering eller fysisk eller mentalt funksjonsnivå.

Når Hege Storhaug og HRS nå demonstrerer sin suverene forakt for norsk personvernlovgivning, for straffelovens § 267 og 269 om privatlivets fred og for diskrimineringslovens § 6 og 9, er det på høy tid at man ikke bare i Minervakretsen, men også i Høyre og i regjeringens potensielle samarbeidspartner Venstre setter foten ned og sier klart og tydelig fra om at nok får være nok.

Selv dersom Venstre skulle velge å gå inn i regjeringen snakker vi om en mindretallsregjering den kommende stortingsperioden. Sammen med KrF har opposisjonen flertall. Det innebærer at opposisjonen, i tråd med anbefalingene fra 22 norske sivilsamfunnsorganisasjoner fremsatt da Norge presenterte sin siste periodiske rapport til FNs Rasediskrimineringskommisjon (ICERD) i Geneve i 2016, har full anledning til å stanse den dypt problematiske farsen som statsstøtten til HRS faktisk er i et liberalt og demokratisk samfunn.

Som vanlige borgere og medborgere forpliktet på det liberale demokratiets fremtid og antirasisme, kan vi for vår del ved denne anledning utmerket vel rapportere Hege Storhaug og HRS til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), til Datatilsynet og til norsk politi. Vi har en rettsstat i dette landet, og selv om det ikke kan utelukkes at en slik rapportering vil utløse en og annen hissig telefon fra FrPs mer tøylesløse statsråder til disse etatene, bør vi ha tillitt nok til rettsstatens instanser til å gjøre dette.

Fra Høyres side har statsstøtten til HRS lenge vært begrunnet i hensynet til ‘ytringsfrihet’ og ‘meningsmangfold.’ Men verken ytringsfrihet eller meningsmangfold tilsier at en liberal og demokratisk stat må eller bør finansiere hatpropaganda og diskriminerende propaganda.

«Retten til å uttrykke hatefulle synspunkt innebærer ikke en rett til å få disse finansiert av staten.»

Tvert imot påpeker den amerikanske statsviteren Corey Brettschneider i sin bok When The State Speaks, What Should It Say? How Democracies Can Protect Expression And Promote Equality (Princeton University Press, 2012), med henvisning til de svært liberale prinsippene i amerikansk høyesteretts fortolkning av det første grunnlovstillegget siden 1920-tallet som normativt utgangspunkt, at «den liberale staten bør…nekte å finansiere synspunkt som direkte utfordrer fritt og likt medborgerskap.» «Retten til å uttrykke hatefulle synspunkt innebærer ikke en rett til å få disse finansiert av staten.»