10 okt 2017 | 

10 okt 2017 | 

Tekster som treffer den norske nerven

Anmeldelse av boken «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe».

 

«Skal liksom liksom-passet ditt bety noe»

Frekk forlag og Minotenk, 2017

107 sider, redigert av Ellen Reiss

 

I kjølvannet av valgkampen og diskusjonen rundt norske verdier, er dette en kjærkommen bok som jeg mener treffer den norske nerven godt. Hva betyr det å være norsk? Hva er norske verdier og norsk kultur? Når blir man ansett for å være «norsk nok»? Disse er noen av spørsmålene de ti gripende, korte, velskrevne og lettleste tekstene i denne boka belyser, med tittel fra Karpe Diems låt «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». Målgruppa vil jeg si er ungdommer og unge voksne, særlig de som tilhører majoriteten i Norge og godt kan trenge å se verden fra et minoritetsperspektiv, men også minoriteter som lett kan kjenne seg igjen og dermed oppleve at deres erfaringer ikke er unike, rare eller fremmede.

Det er ungdommer som har førstehånderfaring fra temaene «norskhet» som skriver fra ulike perspektiver. Saqib Razaq ser med et kritisk blikk på begrepet integrering. Han bruker metaforen reinkarnasjon for å illustrere poenget: hvor mange generasjoner må innvandrere bli gjenfødt før de kan bli ansett som norske eller velintegrerte? Selv om Razaq er født i Norge, har han flere erfaringer som tilsier at majoriteten ikke anerkjenner hans norskhet. Sumaya Jirde Ali tar et kraftig oppgjør med takknemlighetstanken. Hvorfor skal innvandrere eller barn/barnebarn av innvandrere kreves en større takknemlighet enn majoriteten? Er det ikke rimelig at folk som bor i dette landet har samme verdi hva gjelder ytringsfrihet? Og at deres samfunnskritikk teller like mye som majoritetens?

Føler du tilhørighet til Norge, så bør du inkluderes og anses som norsk, uansett hudfarge, livssyn, navn eller foreldrebakgrunn.

En annen tekst er skrevet som et eventyr i tredjeperson. Fatema Al-Musawis biografi viser hvordan et samfunnsengasjert menneske født i Norge, med et navn, utseende og religion som majoriteten betrakter som fremmed, i så mange situasjoner blir fremmedgjort. Hun understreker viktigheten av at det er du, og bare du, som har definisjonsmakten over hvem du er. Føler du tilhørighet til Norge, så bør du inkluderes og anses som norsk, uansett hudfarge, livssyn, navn eller foreldrebakgrunn.

Teksten «Arven min» av Pamir Ehsas viser hva enkelte minoritetsbarns dype respekt for foreldrene kan bunne i. Han vil vise at denne respekten ikke trenger å være en konsekvens av frykt. Tvert imot, tenker han at hans bragder i livet og aktivisten som kjemper mot urett – på linje med mange andre minoritetsbarn – er en arv fra foreldrenes holdninger og innsats. En annen tekst som tar for seg den religiøse og kulturelle arven er Harvir Kaur sin. Hun viser at etterkommerne har knust mange glasstak, med henvisning til statistikk over innvandrerbarns engasjement i høyere utdanning og det minkende sosioøkonomiske gapet mellom dem og majoriteten.

Muniba Ahmad forteller om foreldrenes klassereise og hennes sterke følelse av tilhørighet til Norge. Tross denne følelsen, viser hun hvordan hun hele tida må gjøre litt ekstra som synlig minoritet for å komme på samme nivå som jevnaldrende fra majoriteten. Hun løfter blikket til makronivå og setter fingeren på den høyrepopulistiske bølgen vi er vitne til i Vesten, som terrormistanker og innreiseforbud for muslimer. Det samme gjør Nora Mehsen i sin tekst med kritikk av «innvandringsregnskap» som tydelig skiller ut innvandrere som en byrde for velferdsstaten. Med eksempler fra andre europeiske land, viser Mehsen hvordan innvandrere i Vesten de siste årene har blitt mer som annenrangsborgere å regne.

En som går mer analytisk til verks er Julie Ræstad Owe, som er minoriteten i boka, men tilsynelatende tilhører hun majoriteten i Norge. Hun tar for seg begrepene fordommer, minoritet og majoritet, og problematiserer det faktum at normer og verdier blant folk som ser like ut faktisk kan være mer forskjellige enn folk som ser ulike ut. Medisinen mot negative fordommer er å bli bedre kjent og omgås med folk du er skeptisk til. På slutten av teksten forteller Owe at hun faktisk er en minoritet, med tsjekkisk slekt, men hun går for å være norsk siden hun er hvit, blond og har et norskklingende navn. Hun bruker begrepet «kamuflert minoritet».

Den røde tråden i alle tekstene er kampen mot urett.

Jeg likte godt tittelen «Barn av multikulturalismen» som spiller på Lillebjørn Nilsens sangtittel «Barn av regnbuen». I denne teksten mener Mori Diakite at vi bør ta oppgjør med tre «demoner» for å komme oss videre i debatten om multikultur og norskhet: at etnisk norskhet sitter i blodårene, at norskhet omtales i entall, og at norskhet er noe autentisk som hører fortida til. Han utfordrer alle disse demonene på elegant og filosofisk vis.

Linn W. Firdaous beskriver hennes religiøse reise. Hun viser hvordan definisjonsmakten om å være en muslimsk kvinne på mange måter er fratatt de muslimske kvinnene, og tar et oppgjør både med de som vil dekke kvinnen til og kle henne av. På lik linje med kampen om definisjonsmakt rundt norskhet, er Firdaous’ tekst om kampen om at den som kan og skal definere sin tro er nettopp den som tror, med grunnlag i selvbestemmelse og menneskerettigheter.

Den røde tråden i alle tekstene er kampen mot urett. Den uretten som rammer deg i kraft av å være synlig annerledes: «fremmed» navn, utseende eller livssyn. Den uretten som rammer deg både på et samfunns- og individnivå. Den uretten som rettes mot deg av noen som ikke kjenner deg. Disse tekstene er viktige bidrag inn i debatten om det flerkulturelle Norge, norske verdier, minoritet-majoritet, identitet, tilhørighet, og inkludering.

Dette er det nye Norge, norsk ungdom med minoritetsbakgrunn, som tar rommet, knuser glasstaket og viser vei. Jeg anbefaler boka på det sterkeste. Det er slike stemmer som tar et oppgjør med hverdagsrasismen og tar definisjonsmakten tilbake fra dem som ikke aner hva det vil si å være synlig minoritet i dagens Norge. Siste ord er definitivt ikke sagt fra forfatterne av denne boka.