Håvard Syvertsen

Ekstern Skribent

Dere hadde om fisker, og du tenker stadig på den dypvannsfisken, uer, heter den, når den blir trukket opp til overflaten spretter øynene på den ut. Trykkforskjellen, sa læreren, det massive trykket fisken lever i til vanlig, når det trykket forsvinner spretter øynene ut og innvollene blir dobbelt så store.

Du kjenner på magen din, forsøker å forestille deg at innvollene eser ut, huden som spenner seg. Øynene som spretter ut.

Du er tretten, og i avisene og på nettet diskuteres det om du noen gang kan bli norsk. Ikke les kommentarfeltene, sier alle, men du klarer ikke å la være. Du er ikke norsk, kan aldri bli det. Du kan bli fremmedkriger. Du kan bli islamist, eller du kan bli et gjengmedlem som selger narkotika og har gønner i lomma.

Du hører faren din komme hjem. Det er sjelden han kommer før du sovner, antakelig betyr det at det har vært en dårlig kveld, at han stort sett har sittet i taxien på holdeplassen og ventet. Musikken lavt på, han skrur den av når noen setter seg i bilen. Han sitter og leser, det veit du, han holder seg oppdatert, selv om han aldri mer skal jobbe på noe universitet. Du kan bli hva du vil, pleier han å si til deg.

”La nå disse usiviliserte gærningene drepe hverandre”, leste du på nettet.* Du hører lyder fra kjøkkenet, kjøleskapdøra går opp, du ser for deg faren din, han bøyer seg litt ned for å se om det er noen middagsrester der inne. Like etter hører du mikrobølgeovnen starte, han må ha funnet noe. Han som hadde skrevet kommentaren var anonym. Det kan være han som sitter på T-banen med en ledig plass ved siden av seg. Det er sjelden du setter deg på T-banen. Det er bare noen få stopp til skolen, og du står ved dørene, kjenner slingringen i vognene, trøttheten i kroppen.

Du later som om du sover når faren din åpner døra til rommet ditt. Han gjør det hver kveld når han kommer seint hjem, åpner døra stille og står en stund og ser på deg. Der ligger du. Der ligger han, tenker faren din kanskje, sønnen min, han kan bli hva han vil. Så lukker han døra like stille, og du hører skrittene hans, inn på soverommet der moren din allerede har sovnet.

Det er stille, bare lyden fra et rør som suser, en bil som passerer utenfor. Du er tretten år, om noen timer skal du på skolen. Du skal ta på deg sekken og gå ut, nedover mot T-banen, du kan bli hva du vil. ”La nå disse usiviliserte gærningene drepe hverandre”. Ikke tenk på det, ikke tenk på at han du møter på gangveien kan være han som skrev den kommentaren. Uansett er du ikke der ennå. Det er flere timer til. Nå skal du sove.

Og du sovner. Du drømmer at du svømmer rundt på bunnen av sjøen, bevegelsene er smidige, myke, men noe trekker i deg, noe drar deg opp mot overflaten. Idet øynene spretter ut, våkner du. Pulsen er høy, men det var bare en drøm. Det var bare en drøm, sier du til deg selv, du snur deg rundt for å prøve å sovne igjen. Alt er som vanlig, sier du til deg selv.

*Fra kommentarfeltet på document.no 12.03.17 under artikkelen ”Frykter svenske tilstander i Oslo øst: ”Kidsa går med gønnere”, barn selger hasj”.