– Innen jeg var ferdig med boken var det få følelser jeg ikke hadde kjent på, skriver Frida Lorentzen.

Frida Lorentzen

Samfunnsviter med mastergrad i tverrfaglige Midtøstenstudier fra SOAS i London. Hennes faglige interesser inkluderer blant annet postkolonial politikk og samfunnsøkonomi, samt kj...

Ekstern Skribent

Frida Lorentzen

Samfunnsviter med mastergrad i tverrfaglige Midtøstenstudier fra SOAS i London. Hennes faglige interesser inkluderer blant annet postkolonial politikk og samfunnsøkonomi, samt kj...

Ekstern Skribent

“Vi kan ikke annet enn å fortsette å puste, kanskje i utakt, men likevel sammen, for oss selv og for dem som ikke lenger kan.”

Slik avslutter Yohan Shanmugaratnam den lille boka Vi puster fortsatt. På bare litt over 100 sider har han tatt oss med fra 9/11 til 22. juli, fra Sri Lanka og Japan til Aker Brygge og hjemmefester i Drøbak, fra George Floyd til Benjamin Hermansen. Boken er skrevet som et brev til hans barn, om hans egen oppvekst og familie, om det Norge Yohan vokste opp i, og om det Norge hans barn vokser opp i idag. Han beskriver selv boken som en tidskapsel om rasisme og om røtter. Selv om den er svært personlig og tar for seg små hverdagsøyeblikk, handler den om oss alle og om noen av våre aller største og vanskeligste samfunnsproblemer.

Jeg er sikker på at alle kan finne noe de trenger i de 120 sidene som utgjør dette lille unikumet av en bok

I sommer ble det etterlyst en fornorskelse av rasismedebatten, og aktivister og andre deltakere i det offentlige ordskiftet ble anklaget for å importere problemer som slettes ikke var relevante i Norge. Mange var uenige i dette utgangspunktet i Norge som en ikke-rasistisk nasjon, men strevde likevel med å finne ordene for å gjøre det Shanmugaratnam i et intervju med NRK beskriver som å «bringe Norge inn i verden.» For det er jo helt riktig at Norge ikke er USA, men hverdagsrasisme er ikke atskilt fra storpolitikk og både samfunnsproblemer og mennesker beveger seg på tvers av landegrenser.

Shanmugaratnam skriver om dagen fakkeltoget for Benjamin Hermansen tok sted, om hvordan han selv var på jobb i en bokhandel da en afrikansk asylsøker på vei til fakkeltoget trengte en tusj for å skrive på plakaten sin. Han beskriver skammen han kjente på over hvor dyr den var, og hvordan: «Uten at noe ble sagt, gikk tusjen fra min hånd til hans, som en stafettpinne. Idet han gikk, snudde han seg og nikket.» Vi får et lite glimt av optimismen som følger oss gjennom boken i det han skriver: «Jeg følte at Norge og verden, til tross for alt som hadde skjedd, på ett eller annet vis fortsatt hang sammen.» Før han fortsetter med: «Og så, et drøyt halvt år etter at faklene var slukket og Benjamin var bisatt, fløy to passasjerfly mot tvillingtårnene i New York.» Shanmugaratnam oppnår sin egen målsetning om å bringe Norge inn i verden, og finner ordene så mange av oss har lett etter, i øyeblikk som dette, når han trekker linjene mellom de aller største og de helt små hendelsene som definerer oss som mennesker og som samfunn.

Selv om den er svært personlig og tar for seg små hverdagsøyeblikk, handler den om oss alle og om noen av våre aller største og vanskeligste samfunnsproblemer

Vi puster fortsatt er full av små historier som den fra bokhandelen. Anekdoter om rasisme, klasse, flerkulturalisme, og kolonialisme, men også om familie, skolebiblioteker, konserter og møter mellom mennesker. Det skjer stadig at jeg lurer på hvor han har tenkt seg i det Shanmugaratnam begynner på en ny digresjon, men side for side og digresjon for digresjon dannes det et bilde på noe større. Tekstoppbyggingen i seg selv gjenspeiler hvordan systemet teksten beskriver opererer, og understreker viktigheten av å se de små delene av et større fenomen uten å gå på bekostning av helheten. Familiehistorier lappes sømløst sammen med storpolitikk. Tematikken til tross er jeg nesten mest provosert over at setningen: «Farmoren min var ikke så opptatt av politikk, men skjønte såpass at Karl Marx og Friedrich Engels var ubrukelige ingredienser når hun skulle lage middag til fem gutter.» var delt opp over to sider og dermed ubrukelig for sosiale medier.  I myriaden av digresjoner mister Shanmugaratnam aldri tråden, og midt i alt rotet sitter man igjen med en følelse av å ha fått noe oppklart.

Innen jeg var ferdig med boken var det få følelser jeg ikke hadde kjent på, og jeg visste ikke om jeg hadde mest lyst til å lese den igjen, gi gleden videre, eller bare sette meg ned for å tenke. Jeg endte opp med det første alternativet, men jeg er nå klar for å gi den videre, og for å snakke om den til alle som vil høre. Vi puster fortsatt er analyserende og grundig uten å bli teoritung. Den er sår og vanskelig, men først og fremst optimistisk. Den er en oppvekker, en påminnelse, og et pusterom. Og jeg er sikker på at alle kan finne noe de trenger i de 120 sidene som utgjør dette lille unikumet av en bok.

Du kan se Yohan Shanmugaratnam i samtale med Mohamed Abdi på Melahuset som en del av lanseringen av Samora Forum nr.4/2020 den 19.11.2020 klokken 18.00.

https://www.mela.no/melahuset/events/vi-puster-fortsatt-samtale-med-yohan-shanmugaratnam/