Kristin Gregers Eriksen

Kristin Gregers Eriksen er stipendiat og lærerutdanner i samfunnsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Kristin forsker på samfunnsfaget på barnetrinn som arena for medborgersk...

Ekstern Skribent

I et 5.trinns-klasserom er elevene i gang med ide-myldring i smågrupper rundt spørsmålet: «Hva vil det si å være norsk?».

Umiddelbart kommer mange opp med hudfarge som faktor for grensedragning. Samtalene er litt anspente. Delvis kan det virke som om elevene leter etter andre begreper, delvis virker tematikken å frembringe ubehag:

Elev 1: Hudfarge. Altså, i Norge er man kanskje ikke akkurat sånn brun, på en måte.

Elev 2: Lys hudfarge.

Elev 3: Man kan se det på utseendet. At man er lys i huden.

Lærer: Tenk dere for eksempel at dere var i et annet land, og skulle si noe om det å være norsk, hva hadde dere sagt da?

Elev 1: Eh. At man på en måte kan se det på utseendet. Sånn lys hud.

Lærer: Da kan du skrive det på arket?

Elev 1 biter negler, og er tydelig utilpass, før hen mumler: Neeei… Kanskje ikke det passer.

Denne lille, hverdagslige klasseroms-dialogen illustrerer for meg minst tre poeng som er avgjørende for å forstå hvordan rase og rasisme aktualiseres i norske klasserom i dag. For det første, til tross for stadig insistering både i skolens styringsdokumenter, lærebøker og offentlig samtale generelt om at rase ikke lenger er relevant i Norge, er rase i aller høyeste grad tilstede som en sosial grensedrager. Her kommer den til syne gjennom elevenes samtaler om norskhet. Det at «alle» er enige om at biologisk rasisme er avvist for lenge siden, er ikke det samme som at rase ikke er relevant som en sosial kategori som skaper skillelinjer. Skoler som stolt og velmenende omtaler seg selv som «fargeblinde» og insisterer på at «vi ser alle som individer», risikerer å overse samfunnsstrukturer som bidrar til ulikhet og urettferdighet mellom elever. Som Camara Lundestad Joof beskriver, det oppleves som meningsløst å lære på skolen at alle er like når man senere i livet erfarer diskriminering på jobb- og boligmarkedet, eller raseprofilering i møtet med politiet (Utdanningsforbundet, 2019). Å ikke få sine opplevelser og erfaringer anerkjent i klasserommet, er også alvorlig for selvbildet.

Rasisme er ikke et rent kognitivt fenomen, men en samfunnsstruktur som virker i oss, noen ganger ubevisst, og ofte i form av affekt og emosjoner.

For det andre viser dialogen at elevene har gode holdninger til rasisme. Elevene signaliserer tydelig ønske om å ta avstand fra det når de blir konfrontert med tilstedeværelsen av rase i sin egen tenkning. Min opplevelse er at når elevene begynner å nærme seg rasebegrepet, er det som om de blir engstelige for å snakke om det i frykt for at nettopp det å bruke ordet rase betyr at en er rasist. Når elevene er vant til at rasisme-begrepet utelukkende knyttes til hendelser som Holocaust og Apartheid, eller til drap og fysisk vold, blir det umulig å se rasisme også som et hverdagslig fenomen som angår dem selv. Undersøkelsen Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun (Antirasistisk senter, 2017) viser at skolen er den arenaen der flest barn og unge i Norge oppgir at de har opplevd rasisme. I stor grad fremstår den gjennom mer subtile fenomen, slik som mikroaggresjoner. En kommentar om at «du snakker så godt norsk, til å være utenlandsk», eller «kan jeg ta på håret ditt? Du har så fascinerende krøller», eller «hvor kommer du egentlig fra? Du ser ikke helt norsk ut» kan være gjort med gode intensjoner, men kan bli til emosjonelt stress og lav selvfølelse for den som gjentatte ganger blir utsatt for det.

Behovet for en tydeligere, anti-rasistisk pedagogikk

Den tredje, og viktigste, innsikten jeg gjør meg på bakgrunn av flere timer med observasjoner i norske klasserom, er at måten rasisme forstås på i dag i liten grad fører til en treffsikker pedagogikk og praksis i skolen for å motvirke rasisme. Det snakkes stadig om kunnskap, bevisstgjøring og bedre holdninger. 22.juli må «inn» i skolen. Vi må snakke mer om Holocaust, for at noe lignende aldri skal skje igjen. Vi må synliggjøre uretten som er gjort mot samer og de nasjonale minoritetene. Som mangeårig underviser i samfunnsfag på lærerutdanning og forfatter av lærebøker i samfunnsfag er jeg selvsagt enig i alt dette. Men dersom vi ikke bare ønsker at elevene skal ha kunnskap og gode holdninger, men også bli kompetente medborgere som bidrar til reell samfunnsendring, trenger vi en modigere tilnærming til rasisme, og som også gir mening for elevenes livsverden i dag.

Rasisme er ikke et rent kognitivt fenomen, men en samfunnsstruktur som virker i oss, noen ganger ubevisst, og ofte i form av affekt og emosjoner. Dette skjer også selv om vi ikke ønsker det eller er bevisste på det. Tenk deg for eksempel at du er på en flyplass der det myldrer av folk. Nyheten når deg om at det har kommet signaler om at flyplassen kan bli utsatt for et terrorangrep. Du haster desperat mot nærmeste utgang mens du ser deg rundt etter mistenkeligheter. Hvilke personer får oppmerksomheten din? Hvilke utseendemarkører og klær trigger frykten din? Hvem gir deg en følelse av trygghet? Mest sannsynlig deler du denne kategoriseringen med veldig mange andre nordmenn på flyplassen denne dagen. Kanskje kan du i ettertid, når trusselen ble avblåst, kjenne på en skam over hvem du kategoriserte som potensiell terrorist – det er jo ikke slik at du egentlig tror vedkommende er terrorist (Gregers Eriksen, 2020).

Det at «alle» er enige om at biologisk rasisme er avvist for lenge siden, er ikke det samme som at rase ikke er relevant som en sosial kategori som skaper skillelinjer.

Eksempelet illustrerer det den feministiske teoretikeren Sara Ahmed (2004) beskriver som nasjonalstatens affektive økonomi, der visse følelser «fester seg» til bestemte kropper. Hvilke emosjoner vi kjenner på i møtet med andre mennesker påvirkes av hvilken kulturell, etnisk, religiøs eller rasemessig kategori vi leser dem inn i. Samtidig påvirkes vår selvoppfatning av hvordan andre reagerer på oss. Historisk sett er en slik affektiv økonomi nedfelt i den norske nasjonalstatens forestilte fellesskap der samer og nasjonale minoriteter ble konstruert som rasemessig «urenhet» som forstyrret nasjonalstatens affektive økonomi, tett bundet til forestillingen om hvithet som ideal. Og slike affektive økonomier kommer fortsatt til syne, på boligmarkedet, arbeidsmarkedet og i klasserommet. Den viser seg når en elev insisterer på at medeleven vil være en god statsministerkandidat til tross for at hun er brun i huden og har foreldre født i Somalia, eller når 7.klassingen forsvarer venninnen mot å bli kalt same: «det er jo ikke så hyggelig å bli kalt, hvis du ikke er det».

Dersom fremtidens skole skal gjøre alvor av sine mandat om at «alle elever skal behandles likeverdig, og ingen elever skal utsettes for diskriminering» (Utdanningsdirektoratet, 2018), må de også våge å møte rasismen der den viser seg i elevenes dagligliv. Hensikten med dette fokuset er ikke å fordele skyld og skam, eller å vurdere om norske elever eller lærere er rasistiske eller ikke, men å flytte fokuset fra hvem som er rasist, til å forstå samfunnsfenomenet rasisme og hva det gjør med oss. Elevene som er sitert her ville absolutt bestått en test av sine anti-rasistiske holdninger med glans. Men holdninger er ikke det samme som praksiser. Gjennom sine samtaler viser elevene at vi allerede tidlig i livet er bærere av en sosial grammatikk der rase spiller enn viktig rolle. Dersom skolen vil gjøre alvor av å bidra til økt sosial rettferdighet, må lærere og elever ha verktøy og begreper for å gjenkjenne, utfordre og bearbeide denne kunnskapen. Ved å akseptere at rase og rasisme kan virke i oss på ubevisste og uintenderte måter som involverer emosjoner, kan vi skape mer berikende og dype forståelser. I neste rekke kan vi åpne mer for flertydigheten i elevers forståelse av og tilnærming til rasisme. Elevene må få tid, hjelp og støtte til å anerkjenne og bearbeide emosjoner knyttet til dette. Lærere må bevisstgjøres sitt eget emosjonelle forhold til begrepene, og kunne møte elevenes vanskelige følelser og utsagn på en åpen og utforskende måte, men samtidig tydelig på at rasisme alltid er galt.

Kunnskapen om historisk rasisme er avgjørende og viktig for morgendagens samfunnsborgere. Men elevene er demokratiske subjekter også i dag, og de trenger en tilnærming til rasisme som gir mening for dem, her og nå. Som noen av elevene selv sa:

Elev 1: Det med andre ting vi bør lære mer om, er sånn vanskelige ord da. Sånn rasisme og diskriminering. Vi får ikke lov av læreren å si det. Mange gutter i klassen løper rundt og sier det, men så vet de ikke hva det betyr. De sier du er rasist, men så vet de ikke hva det betyr.

Elev 2: De er ikke rasistiske, de bare sier sånn for å kødde.

Elev 3: Og så sier de sånn, din jævla jøde, hei, han vet ikke hva det er engang. Han sier sånn «jævla jøde».

Elev 4: Vi burde snakke mer om hva det egentlig betyr.

Prinsipper og verktøy for anti-rasistisk undervisning

1. Vær et tydelig forbilde. Slå ned på rasisme.

Det viktigste arbeidet mot rasisme gjør læreren i form av å være et tydelig forbilde. I min forskning opplevde jeg situasjoner der åpenbart rasistiske utsagn ble behandlet som dårlig oppførsel. Eleven(e) ble tatt ut av klassesituasjonen og tilsnakket. På denne måten får ikke hele elevgruppa ta del i en forståelse av situasjonen. Elever som kan være implisert av utsagnene får ikke den anerkjennelsen de trenger fra voksne på at det som uttrykkes ikke er greit.

2. Av og til er det greit at læreren er en alliert

I min forskning ser jeg et tydelig ideal blant mange lærere om at undervisningen må være nøytral og ikke-politisk, og ikke «ta side». Samtidig er utdanning en politisk virksomhet som styres av retningslinjer som er forankret i demokratiske prosesser, og som har et tydelig verdigrunnlag. I situasjoner der elever utsettes for rasisme i klasserommet, er det viktig å jobbe med alle elevenes opplevelser av dette, også vedkommende som eventuelt fremsetter ytringene. Men det kan likevel være mest rettferdig i en slik situasjon å fremstå som en alliert og som tydelig anti-rasist overfor eleven som er i en spesielt sårbar posisjon.

3. Kunnskap om kulturforskjeller er ikke tilstrekkelig anti-rasistisk undervisning

Ofte foregår arbeidet mot rasisme under tilnærminger som fokuserer på økt kunnskap om kulturforskjeller. Kunnskap om ulike kulturer er gøy og viktig, men fører ikke nødvendigvis til anti-rasistisk undervisning. Av og til kan også det å lære om andre kulturer til og med føre til økte fordommer, dersom det ikke gjøres på gode måter. I min forskning observerte jeg for eksempel hvordan undervisning om samisk kultur og historie på en skole uten tilknytning til samisk kultur, førte til reproduksjon av stereotypier heller enn økt forståelse. Rasisme handler ikke om kultur, men om vold og urettferdighet. Ta utgangspunkt i konkrete hendelser, politiske spørsmål eller eksempler på rasisme i Norge.

4. Snakk om rase og rasisme med elevene

Bruk ordene rase og rasisme, og hjelp elevene med å forstå betydningen av disse. Det er viktig å gi elevene tid og rom til å uttrykke følelser og reaksjoner knyttet til begrepene. Samtidig må anti-rasistisk undervisning være tydelig på at rasisme alltid er galt.

5. Anti-rasisme innebærer handlinger, ikke bare holdninger

I beskrivelsen av arbeid med tverrfaglige temaer i overordnet del av læreplanen, fremheves elevenes handlingskompetanse (Utdanningsdirektoratet, 2018). Dette samstemmer godt med anti-rasistisk undervisning. La elevene erfare hvordan de kan være aktive medborgere, og handle anti-rasistisk. Elevene kan for eksempel skrive leserinnlegg med anti-rasistiske argumenter, øve seg på å gjennomføre en anti-rasistisk demonstrasjon, eller undersøke hvordan skolen, idrettslaget eller andre aktører i nærmiljøet jobber anti-rasistisk.

6. Anti-rasistisk arbeid må skje i alle fag, hele tiden.

Anti-rasistisk arbeid skjer ikke bare under tematisering av rasisme i enkeltfag, men må være en integrert del av undervisningen i en skole som i henhold til overordnet del av læreplanen skal ivareta «menneskeverdets ukrenkelighet og at alle mennesker er like mye verdt» (Utdanningsdirektoratet, 2018). Tenk på representasjon. Underviser du for eksempel historie og samfunnsfag på måter som inkluderer melaninrike og minoriteter som aktører og ikke bare ofre? Introduserer du litteratur og musikk laget av minoriteter? Vær bevisst på hvordan de erfaringene og kunnskapene du har, eller ikke har, påvirker hvordan du møter elever med ulike bakgrunner og erfaringer.

Referanser

Ahmed, S. (2004). The Cultural Politics of Emotion. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Gregers Eriksen, K. (2020). Mot nye forståelser av rasisme i skolen – Affektive blindsoner og usynlig hvithet. Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk. (Under utgivelse)

Antirasistisk senter (2017). Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun. En undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom. Oslo: Antirasistisk senter. Tilgjengelig fra: https://antirasistisk.no/wp-content/uploads/2017/08/Vi-vil-ikke-leke-med-deg-fordi-du-er-brun-en-unders%C3%B8kelse-av-opplevd-rasisme-blant-ungdom.pdf

Utdanningsdirektoratet (2018). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Tilgjengelig fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/

Utdanningsforbundet (2019). Hvordan skal vi takle rasisme i skolen. Tilgjengelig fra: https://www.utdanningsforbundet.no/nyheter/2019/hvordan-skal-vi-takle-rasisme-i-skolen2/