29 sep 2017 | 

29 sep 2017 | 

Uker med hat

Hatefull tale skal og må svi. Heldigvis følger politiet det opp.

I dag hadde jeg et veldig godt avhør hos politiet. Jeg følte meg både sett og hørt. Jeg følte jeg ble tatt på alvor, mine bekymringer falt ikke for døve ører som ikke forsto problematikken. Det falt for sympatiske og forståelsesfulle ører som kunne dette godt. Følelsen av at min ytringsfrihet og bevegelsesfrihet ble innskrenket, den paralyserende følelsen som har fått meg til å holde meg mye hjemme – mye ved sengen, den ble tatt på alvor.

Ikke nok med det, politiet tok selvkritikk på hvor langsomt dette har gått. De viste forståelse for hvor belastende ventingen kan oppleves av dem som står midt oppi det.

Jeg var ærlig med at jeg de siste ukene hadde følt meg alene. Jeg sa at jeg følte meg sviktet av institusjonene som skal bevare min trygghet. Lite viste jeg at mens jeg gikk rundt og følte meg hjelpeløs og liten, satt politiet og etterforsket. En etterforskning som har gitt gode resultater. I dag vet jeg identiteten på individene som har skrevet så grovt at de kan straffeforfølges. Jeg vet hvilket kjønn de har, og fra de ulike brevene som bekrefter anmeldt forhold, vet jeg også hvor de bor.

Følelsen av at min ytringsfrihet og bevegelsesfrihet ble innskrenket, den paralyserende følelsen som har fått meg til å holde meg mye hjemme – mye ved sengen, den ble tatt på alvor.

En dårlig nyhet er at de bor i ulike distrikter. Dette øker dessverre sannsynligheten for henleggelse.

En annen dårlig nyhet er at jeg må begynne å gå med voldsalarm. Det beroliger mine foreldre og politiet. Selvfølgelig beroliger det meg også, men jeg blir litt oppgitt og provosert over at jeg må gjøre noe for å ikke komme til skade på grunn av andre.

Avhøret gikk på skinner helt til jeg måtte høre på de hatefulle ytringene og fortelle hva jeg følte, tolket eller leste utfra dem. Halsen min snørte seg med engang han begynte å lese opp den første. Jeg har, som mange allerede vet, det siste året vært utsatt for en god del hets men det er bare nå jeg begynner å kjenne hvilken virkning det har hatt på meg. Death by a thousand nicks. Det er ikke enkelthendelsene, men summen av dem, som er belastende.

Politiet må få nok ressurser til å kunne etterforske, til å kunne samle inn nok bevis.

Den omtenksomme politimannen lot meg ta pauser. Det var vanskelig, det tok tid. Å høre kommentarer om hvilken kakerlakk jeg er, om hvordan jeg fortjener å få hijaben røsket av og bli voldtatt, å høre trusler om hvordan jeg skal ”bli tatt hånd om” osv, i en setting hvor den absurde dehumaniseringen er så tydelig, var mildt sagt for jævlig.

Men jeg følte meg trygg!

Og jo lengre tid som gikk jo mer trygg følte jeg meg. Jeg følte jeg fikk tilbake noe jeg hadde mistet. Jeg er så takknemlig for den politimannen, men også for det norske politiet generelt. Jeg er veldig stolt over å kunne si at min sak er en prioritert sak, at politiet er på min side og at de sammen med meg sukker oppgitt over hvor fæle enkelte mennesker kan være mot andre.

Det er en vond realitet at saker som dette henlegges. Dette er synd for dem som står midt oppi det, men også for dem som slipper så billig unna. Dette må vi som samfunn snu. Politiet må få nok ressurser til å kunne etterforske, til å kunne samle inn nok bevis. Det skal ikke lønne seg å være hatefull mot andre. Det skal og må svi.