Sunnev Gran

Ekstern Skribent

Men ikke alle lar seg røre av slike uttrykk for samhold og styrke etter attentatet som kostet fire mennesker livet, blant dem en elleveåring. For terroristene dreper ikke bare for å drepe. Terrorens endelige mål er å omvelte den politiske orden og bringe en jihadistisk elite til makta, skriver Kaj Skagen i siste nummer av Dag og Tid. Skagen refser politikere og media for å glatte over og nedtone terrorens omfang, og aller mest indignert er han over paroler om «samhold» og «kjærlighet» som svar på de dødelige angrepene, nå sist i Stockholm.

Skagens eget svar er like klart som det er ullent: Den jihadistiske terroren må nedkjempes. Den må elimineres. Politikerne må slutte å være virkelighetsfjerne, de må tørke tårene, knytte nevene og begynne å handle. De må slutte å fortelle oss at vi ikke skal være redde.

De virkelighetsfjerne politikerne.

De må slutte å oppføre seg som hippiejenter som stikker blomster i geværløpene, skriver Skagen, og lar artikkelen munne ut i en trussel: Fortsetter vi å insistere på å leve som frie mennesker mest mulig uanfektet av terrortrusselen, så vil dette åpne for en ny type politikere «som ikkje nølar med å nytta makt, men som heller ikkje synest det er så viktig å verne om rettane til den muslimske minoriteten».

Dette er virkelig sterk kost. Skagen tar Thomas Hegghammers artikkel «The Future of Jihadism in Europe: A Pessimistic View» til inntekt for sitt syn på unnfallenheten og lar den internasjonalt anerkjente terrorforskeren komme til akkurat samme konklusjon som ham selv: Dersom vi fortsetter i samme spor og reagerer som vi gjør i dag, får vi mer overvåking, flere marginaliserte muslimer og sterkere antimuslimske strømninger.

Problemet er bare at Hegghammer ikke skriver noe om troen på kjærligheten i sin artikkel. Derimot stiller han avslutningsvis i artikkelen et par andre spørsmål rundt hva vi kan gjøre for å unngå en utvikling til det enda verre: «Is there not more that the EU can do to promote social mobility among immigrants?» spør han. Og: «Could we find other approaches to conflict resolution in the Muslim world than we have pursued throughout the War on Terror?»

Noen som ikke nøler med å bruke makt.

Skagen er ikke i nærheten av å interessere seg for disse spørsmålene. I stedet lar han bitterheten og sinnet tyte fram mellom linjene, ergrelsen over telysene og blomstene, harmen over at vi forsikrer hverandre om at vi skal fortsette å gå ut på kafeer og i handlegater, kle oss som vi vil – at vi holder fram.

Vreden over disse uttrykkene for motstand mot terroristenes ideologi er ikke umiddelbart forståelig, for det å forsøke å leve som normalt, er det sivile samfunns fremste strategi i enhver krisesituasjon, også i krig. Det vil si, med mindre Skagen mener at de nåværende styresmaktene bruker oss som offerlam. I så fall mener han vel at denne nye typen politikere er å foretrekke, de som ikke nøler med å bruke makt og som ikke tar så nøye på rettighetene til den muslimske minoriteten.