Angelica Bråten

Adopsjonsaktivist, coach og veileder

Ekstern Skribent

I det siste har det foregått en økende interesse for å debattere muslimhets, rasisme og ytringsfrihet. Dette blusset ekstra opp etter terrorforsøket på Al-Noor Islamic Centre. Muslimer, antirasister, politikere på begge sider, kristne og politi har alle uttalt seg. Så ble det klart at det også hadde skjedd et drap, i forkant av det mislykkede terrorforsøket. En ung jente. En adoptert. Fokuset ble merkbart annerledes. Varsomhet og vern av drapsmannen. Det skulle ikke trekkes forhastede konklusjoner, og det skulle ikke debatteres. Likevel ble en gruppe rammet av terror. Adopterte rundt om i landet kjente på et ubehagelig guff, og en voksende frykt.

Som vanlig slapp ikke media til de mer kritiske adopsjonsstemmene i debatten rundt adopsjon og rasisme. Jeg kan til en viss grad forstå presseetikken i det. Men hva med resten av landets befolkning? Hvor er de som ønsker å slå ring rundt adopterte? Hvor er talene om at det skal være trygt å adoptere barn fra andre land til Norge? At ingen adoptert skal være redd for å bo i dette landet? Hva skiller oss fra å være en utsatt gruppe i samfunnets øyner? Kan det være at vi ikke anses som en egen gruppe, men heller at vi er et slags tilbehør i norske familier?

Hvor er talene om at det skal være trygt å adoptere barn fra andre land til Norge? At ingen adoptert skal være redd for å bo i dette landet?

Forrige uke ble Zhangija bisatt i Bærum. Fra staten Norge sendte regjeringen FrPs Jøran Kallmyr til å holde en tale under bisettelsen. Dette gav meg en skikkelig bismak. Ikke bare kommer han fra et parti som har vært ekstra hardt ute de siste ukene med å drive valgkampanje på fremmedfrykt og muslimfiendtligpropaganda aka rasisme. Men, det er også et parti som har jobbet hardt for å sørge for at regjeringsstøtte til fremmedfiendtlige nettsider som www.rights.no skal opprettholdes. Dette er regjeringsrepresentanten som skal hedre den kinesiskadopterte, antirasistiske unge jenta som ble drept av en høyreekstremist.

Et par uker i forkant av begravelsen holdt tre utenlandsadopterte en minnemarkering for drepte Johanne Zhangija Ihle-Hansen. Det ble holdt appeller som æret et ungt liv, samtidig som adopterte fikk rom til å dele sine erfaringer rundt rasisme utenlandsadopterte opplever jevnlig. Mange hadde fokus på det å finne egen balanse mellom det norske og det utenlandske, og om frustrasjon over å måtte forsvare sin norskhet i tide og utide. Noen ble påminnet om hvor utsatte de egentlig er grunnet deres opphav og fødeland etter drapet.

Denne markeringen ble forbigått i stillhet fra alle medier med unntak av Resett, noe jeg finner svært påfallende – med tanke på at de er kjent for å ha kommentarfelt som er fylt med hatytringer, spesielt mot andre mennesker med en annen geografisk opprinnelse. Ikke overraskende kunne man lese mange både latterliggjøre markeringen og harselere med appellantenes budskap. (Dette under en sak om en minnemarkering for en drept 17 år gammel jente.) Det kommer helt tydelig frem i dette kommentarfeltet, som er forhåndsmoderert, at utenlandsadopterte ikke er annet en nok en gruppe som bidrar til utslettelse av den helnorske personen. Vi truer like mye de norskes eksistens. Og regjeringen mener da at å sende deres FrP-representant under jentas begravelse er en verdig beslutning?

Jeg “tilhører” jo de som tok meg hit til landet, og Gud forby at jeg som juridisk datter av nordmenn skal kalles innvandrer eller utlending.

Personlig mener jeg det er viktig å anerkjenne det utenlandske i oss adopterte. Det er faktisk utrolig viktig at vi får denne anerkjennelsen. Vi ble født i andre land av foreldre som ikke har nordisk opphav, i alle fall de færreste av oss. Jeg møter mange utenlandsadopterte som ikke ønsker å bli definert som innvandrer eller utlending, akkurat som det er enorme forskjeller mellom meg som adoptert og den personen som ble født i føderommet ved siden av meg i Colombia. Selvfølgelig er jeg kulturelt mer norsk, men resten av meg er akkurat som den personen og resten av de andre Colombianske menneskene på denne jorden. Denne overbevisningen om at vi adopterte skal være unntaket fra andre utlendinger kommer internt fra adopsjonsmiljøet. Jeg har blitt prøvd hvitvasket i flere tiår, fordi det passer best for det norske samfunnet. Jeg “tilhører” jo de som tok meg hit til landet, og Gud forby at jeg som juridisk datter av nordmenn skal kalles innvandrer eller utlending. Nei, sånne titler tilhører “dem”. De andre fremmede folka.

Slik oppdras vi utenlandsadopterte, til å tenke at det er skamfullt å være utlending og at vi ikke skal behandles som “disse utlendingene”. Vår identitet blir prøvd utslettet. Bare se til når passreglene ble forandret ift fødested, så ble det krevd at adopterte skulle unnlattes regelen. Slik jeg opplevde det var at hvis våre norske “foreldre” sier at vi er fra et fødested, så stemmer dette. Selv om vi har de samme papirene og mangel på papirer som de andre fra vårt fødeland. Den norske stat støttet adoptivforeldrenes kamp. Jeg har aldri følt meg så eid noen gang.

Problemet med at vi skal er at det ikke bare fratar oss en viktig brikke i vårt identitetsbilde, men det gjør det veldig vanskelig å gjenkjenne rasismen rundt adopterte og hvor stor skade den gjør. Vi fortsetter da å bli tvunget til å være rundt og leve i rasistiske omgivelser.

Medias manglende interesse for å løfte de utenlandsadopterte sine stemmer i denne saken er et klart signal til meg som adoptert at det norske samfunnet foretrekker de behagelige skylappene.

Mange har blitt provosert av meg og av andre adopterte, fordi vi blir opprørte over at Zhangjia ble drept i sitt hjem av en norsk stebror med rasistiske og hatefulle holdninger. Ingen av oss vet helt hva som skjedde i denne familien, og alle som deltok i bisettelsen, kunne se at familien var preget. Drapet må likevel være en vekker. Adoptivbarn er ikke majoritetsnorske. De hates av høyreekstremister akkurat likt som ikke-adopterte fargede, og de må beskyttes mot dem som akkurat alle andre. Vi vet nå at flere hadde plukket opp faresignaler om radikaliseringen. Til og med PST ble tipset om saken, men samfunnet gjorde ingenting for å beskytte en adoptert jente som bodde tett på en radikal rasist.

Medias manglende interesse for å løfte de utenlandsadopterte sine stemmer i denne saken er et klart signal til meg som adoptert at det norske samfunnet foretrekker de behagelige skylappene. Og det er ikke meg de da beskytter.